Historien om fisk- og skalldyrsuppen
Hver julaften serverer min hustru min yndlingsrett, fisk- og skalldyrsuppe. Vi tok med denne suppen i juletradisjonene våre ikke bare fordi vi liker den, men fordi den minner oss om Frelserens uendelige kjærlighet til oss. Etter den siste skjeen forteller vi historien om suppen, noe som hendte for mange år siden da barna våre var små.
Det var en mandagskveld, og jeg var på vei hjem fra arbeidet og gledet meg til en morsom og avslappende familiens hjemmeaften med min kone og mine barn. Da jeg gikk inn bakdøren, ventet jeg å se barna leke pent og middagen vente på bordet. Men nei.
Min kone, Joy, hadde kommet hjem like før meg. Hun hadde hatt en travel dag, og nå sloss alle barna om hennes oppmerksomhet. Da vi begynte å forhøre oss om deres behov, så det ut til at alle hadde lekser de måtte gjøre den kvelden. Joy var utkjørt, vi trengte å lage middag, vi trengte å holde familiens hjemmeaften, og Joy hadde også lovet å lage fisk- og skalldyrsuppe til 60 kvinner som skulle komme til Hjelpeforeningens lunsj dagen etter.
Vi fordelte oppgavene. Joy laget middag, jeg hjalp barna med leksene, og vi holdt en kort familiens hjemmeaften. Deretter la jeg barna mens Joy begynte å lage suppen. Alle barna var puttet til sengs innen klokken halv ti. Jeg gikk ut i kjøkkenet, og Joy var travelt opptatt med å gjøre i stand ingrediensene til suppen. Prosessen tar nokså lang tid og er nokså omstendelig. Suppen må røres i hele tiden ved riktig temperatur, ellers vil den bli brent.
Joy måtte dra hjemmefra klokken åtte neste morgen, så suppen måtte gjøres ferdig den kvelden. Jeg spurte om jeg kunne hjelpe. Hun sa hun kunne klare det selv, så jeg gikk ovenpå for å arbeide med kurset mitt i elektronikk.
Omkring klokken halv tolv kom Joy inn med en liten bolle med suppe. Jeg holdt akkurat på å lodde en bit i et relé. Da jeg så opp, var hun borte. Der sto den dampende bollen med himmelsk suppe. Jeg puttet en full skje i munnen og ventet å bli henrykt. Jeg ble forskrekket. Jeg kunne ikke tro det jeg smakte. Det var fryktelig! Det smakte brent. Det var ikke mulig. Hvordan kunne jeg fortelle det til min kone?
Jeg forberedte meg på å bruke all min takt og mitt mot og gikk ned. Hun satt på kjøkkenet og så fortapt og trett ut. Jeg sa så mildt jeg kunne: «Vennen min, du kan nok ikke servere denne. Den er brent.» Hun så opp og begynte å gråte. «Jeg håpet du ikke ville merke det. Jeg rørte og rørte, og plutselig merket jeg sorte flak som fløt opp. Jeg tok suppen fort bort fra ovnen og helte den over i en annen kjele og håpet det var tidsnok.» Tårene strømmet, og hun så så hjelpeløs ut. «Jeg er så trett, det er så sent, og vi har ikke penger til å kjøpe nye ingredienser. Hva skal vi gjøre?»
Jeg la armene rundt henne og sa hun trengte å legge seg. Hun sa: «Men det kan jeg ikke. Jeg har igjen å skrelle og skjære opp gulrøtter.» Jeg fikk henne inn på soverommet. Vi holdt bønn, og hun kom seg i seng. Hun sov allerede da jeg lukket døren og gikk til kjøkkenet og lurte på hva jeg kunne gjøre.
Jeg grep kokeboken og lette etter «brente melkeprodukter» i innholdsfortegnelsen. Ingenting. Jeg prøvde til og med å ringe et radioprogram som holdt på hele natten og som drøftet alle slags emner. Jeg kom ikke gjennom, så jeg gikk tilbake til vasken og skrelte gulrøtter. Nå hadde jeg panikk. Jeg hadde gjort alt jeg kunne gjøre. Det var bare én mulighet igjen. Jeg gikk inn i den mørke stuen og knelte ned.
Jeg følte meg ikke helt vel med å be om en så bagatellmessig sak. Men det var ingen bagatell for Joy. «Himmelske Fader,» begynte jeg, «jeg vet mange mennesker har store problemer. Men jeg har ingen andre å henvende meg til. Jeg har gjort alt jeg kan. Dette problemet er svært stort for min hustru, og det gjør det viktig for meg. Hun er trofast og prøver å gjøre alt hun blir bedt om.» Jeg pustet dypt inn. «Vær så snill, Fader, å fjerne den brente smaken fra suppen før det blir morgen. Tilgi meg for at jeg ber om noe så trivielt, men vær så snill å hjelpe min hustru.» Så gikk jeg til sengs.
Omtrent klokken halv syv satte min kone seg opp i sengen og sa: «Hva skal jeg gjøre?» Jeg sa at gulrøttene lå klar, og at hun måtte kle på seg og gå og smake på suppen. Hun øste opp litt i en gryte og varmet det. Idet hun smakte på suppen, så hun på meg med tårer i øynene og sa: «Det er ingen sorte flak og ingen brent smak. Hva gjorde du?» Jeg fortalte hva jeg hadde gjort, og vi forsto begge hvilken velsignelse Han hadde gitt oss. Vi knelte i bønn og takket vår himmelske Fader for hans kjærlighet og omtanke.
Hvilken prosess brukte Herren? Jeg vet ikke. Hvorfor besvarte han denne anmodningen? Jeg vet ikke. Alt jeg vet, er at han sa: «Be, så skal dere få» (Matteus 7:7), og jeg trodde ham. Og denne gangen velsignet han oss med sitt svar.
Ja, suppen ble servert søstrene. Alle bemerket hvor herlig den var og ba om oppskriften.
Vi mener julehøytiden er den beste tid på året til å minne oss selv og våre barn på hvor stor omsorg Frelseren har for oss, og at selv små saker er viktige for ham.
Gary B. Lundberg er medlem av Edgemont 14. menighet, Provo Utah Edgemont stav.