Helbredede hjerter og slektshistorie
Selv om vi bor på østkysten av Queensland i Australia, er vi tyske. Min mann, Siegfried, ble født i Danzig, og jeg ble født i det som nå er Den tsjekkiske republikk. Da vi overveiet å reise på misjon, hadde vi noen betenkeligheter. Familien vår vokser hele tiden. Adskillelsen ville bli svært vanskelig for oss. Det lille huset vårt kunne ikke leies ut, og vi hadde økonomiske bekymringer. Vi drøftet dette og snakket sammen om alt som talte for og imot. Men til slutt knelte vi ned og ba vår Fader i himmelen gi oss rettledning. Etter dette var alt svært lett. Vi fikk en god følelse og følte oss sikre på at vi skulle reise på misjon.
I søknadsskjemaet som biskopen ga oss, kunne vi føre opp hvilket land vi ønsket å reise til. Det var naturligvis Tyskland. Og selv om det virket heller tvilsomt at vi ville bli sendt til den andre kanten av verden, visste vår himmelske Fader nøyaktig hva vi trengte. Vi ble bedt om å utføre en tempelmisjon i Freiberg i Tyskland. Jeg var begeistret, for jeg forstår fremdeles tsjekkisk fra mine ungdomsår og kan si litt på det språket. Jeg visste at medlemmer fra Øst-Europa ofte besøker Freiberg tempel.
Vi begynte misjonen 25. februar 1992. Vår tempelpresident var Jiri Snederfler, og hans hustru, Olga, var tempelvertinne. For noen herlige mennesker de var – kjærlige og alltid vennlige.
Vi hadde bare gode opplevelser i Freiberg. Alle var hjelpsomme og vennlige. Vi arbeidet hardt, og vi var en stor familie av tempelarbeidere som var glad i hverandre. Vi har fremdeles kontakt med mange av dem.
Høydepunktet på misjonen var besøket av de første medlemmene i Ukraina. Vi hadde forberedt oss. Misjonspresidentens hustru snakket russisk, og jeg lærte til og med noe av en av ordinansene på russisk. Disse medlemmene hadde så stor ærbødighet for Herrens hus. Når de kom og når de gikk, bøyde de hodet ydmykt. De var så lykkelige over å motta begavelsen, og mange gråt av glede og ønsket ikke å forlate templet.
Polske medlemmer kommer ofte til Freiberg, og til å begynne med var min mann nervøs for å møte dem. Hans bestemor hadde sultet i en leir i Polen etter 2. verdenskrig. Men min mann ble følelsesmessig helbredet av å være sammen med disse brødrene og søstrene og tilbe sammen med dem. Dette var en stor velsignelse av vår misjon.
Min store velsignelse var å bli kjent med en tsjekkisk søster som het Marie Smidova. Med hennes hjelp kunne jeg begynne å arbeide med min slektshistorie. Kirken hadde ingen mikrofilmer fra det området som jeg trengte, og mine ferdigheter i tsjekkisk er ikke gode nok til at jeg kan skrive til tsjekkiske tjenestemenn for å få informasjon. Søster Smidova har gjort mye for meg, og jeg er svært takknemlig for hennes hjelp.
Da vi reiste hjem etter 18 måneder, var vi forundret over hvor mye bedre vår økonomiske situasjon var blitt. Det lille huset vårt ventet på oss, og våre barn arrangerte en nydelig velkomst. Etter et år reiste vi til Sydney i Australia for å utføre en tempelmisjon der for et år.
Vi er takknemlige for erfaringene vi har fått gjennom vårt arbeid. Vi vil gjerne minne alle seniorektepar om ordtaket til president Spencer W. Kimball (1895-1985): «Gjør det nå!»
Brunhilde Gehrmann er medlem av Kawana Waters menighet, Nambour Australia stav.