Når vi tar nadverden
Ved å ta del i nadverden får vi oppleve hellige øyeblikk på et hellig sted.
For et år eller to siden fikk jeg anledning til å besøke Logan Utah Institutt. Bygningen hvor Instituttet holder til, var nylig ombygget. Jeg ble fortalt at da arbeiderne fjernet den gamle talerstolen i kirkesalen, oppdaget de noen hyller som hadde vært gjenspikret en god stund. Da de fjernet treverket, fant de et nadverdsbrett. Det er åpenbart ganske gammelt, for nadverdsbegrene var av glass. Ett av glassbegrene, som dere ser her, ble det laget innfatning til og overrakt meg – antagelig fordi jeg var den eneste som var gammel nok til å huske den tiden da glassbegre ble brukt.
Da jeg så dette glassbegeret vekket det en rekke gode minner. Nadverdsbegre av glass ble brukt da jeg fylte 12 år, en svært viktig milepæl i mitt liv. 12-årsdagen min falt tilfeldigvis på en søndag. I flere år hadde jeg fulgt med mens diakonene delte ut nadverden og gledet meg til dagen da jeg ville bli velsignet med Det aronske prestedømme og få dette privilegiet.
Da denne dagen endelig kom, ble jeg bedt om å komme tidlig til kirken for å møte bror Ambrose Call, annenrådgiveren i biskopsrådet. Bror Call inviterte meg med inn i et klasserom og ba meg holde en bønn. Han åpnet så Skriftene og leste kapittel 13 i Lære og pakter for meg:
«Til dere, mine medtjenere, overdrar jeg i Messias’ navn Arons prestedømme, som har nøklene til englers betjening, omvendelsens evangelium og dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse, og dette skal aldri mer borttas fra jorden før Levis sønner igjen ofrer et offer til Herren i rettferdighet» (L&p 13:1).
Bror Call ba meg så kommentere det han hadde lest. Min forklaring var naturligvis ikke fullstendig nok, så bror Call tok seg tid til å forklare hva det ville si å bære det hellige prestedømme. Ved å være verdig til å bære prestedømmet, hadde jeg rett til å bruke den kraft Gud delegerer til menneskene. En som verdig bærer prestedømmet, har rett til å utføre de ordinansene Gud har foreskrevet for menneskenes frelse. Denne myndigheten kommer direkte fra Frelseren selv gjennom en ubrutt linje med prestedømsbærere.
Mitt intervju med bror Call må ha vært tilfredsstillende, for jeg fikk være med på diakonenes quorumsmøte. Der la medlemmene av biskopsrådet sine hender på mitt hode, og biskopen, som da tilfeldigvis var min far, overdro Det aronske prestedømme til meg og ordinerte meg til diakon. Jeg ble også oppholdt av de andre diakonene som medlem av et quorum i prestedømmet.
På nadverdsmøtet samme kveld fikk jeg min første anledning til å bruke prestedømmet ved å dele ut nadverden til menighetens medlemmer. Nadverden antok en ny betydning for meg den dagen. Da jeg så brettet bli sendt opp- og nedover radene med Kirkens medlemmer, la jeg merke til at ikke alle tok nadverden med samme innstilling. Det var noen som syntes å ta del i den av ren rutine, men mange tok nadverden med stor ærbødighet.
I årenes løp har jeg, som vi alle har gjort, deltatt på mange nadverdsmøter, og for meg er de virkelig mer enn bare et hvilket som helst møte. Ved å ta del i nadverden får vi oppleve hellige øyeblikk på et hellig sted. Vi gjør det i henhold til befalingen Herren ga oss i kapittel 59 i Lære og pakter:
«Og for at du mer fullkomment kan holde deg ubesmittet av verden, skal du gå til bønnens hus og ofre dine sakramenter på min hellige dag» (L&p 59:9).
Helt fra begynnelsen av, før verden ble organisert, la Gud en plan for å velsigne sine barn på betingelse av deres lydighet til hans bud. Han forsto imidlertid at vi noen ganger ville bli distrahert av det som hører verden til, og ville trenge å bli påminnet om våre pakter og hans løfter.
Et av de første bud som ble gitt til Adam, var at han skulle tilbe Herren og ofre de førstefødte av sine hjorder til ham. Denne ordinansen ble gitt for å minne menneskene om at Jesus Kristus skulle komme til verden og til slutt gi seg selv som et offer.
«Og Adam var lydig mot Herrens bud.
Og etter mange dager viste en Herrens engel seg for Adam og sa: Hvorfor ofrer du til Herren? Og Adam sa til ham: Jeg vet ikke, men Herren befalte meg det.
Og da talte engelen og sa: Dette er et bilde på Faderens Enbårnes offer, han som er full av nåde og sannhet» (Moses 5:5-7).
Fra den dagen og til Frelseren kom, ble vår himmelske Faders barn befalt å ofre. Dette opphørte med Frelserens sonoffer. Så, kvelden før han gjennomførte dette offeret, innstiftet Frelseren Herrens nadverd for å hjelpe oss å minnes ham og den forsoningen han utførte for alle mennesker. Slik har Herren gjennom den gamle offerloven og gjennom nadverden, hjulpet oss å forvisse oss om at vi ikke glemmer hans løfter og kravet om at vi følger ham og adlyder hans vilje.
I Det nye testamente har vi en beretning om at Herren forretter nadverden for sine disipler. Denne finnes i Matteus, kapittel 25, vers 26-28:
«Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme.
Og han tok en kalk, takket, gav dem og sa: Drikk av den alle.
For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.»
I Mormons bok, i 3. Nephi, kapittel 18, får vi en detaljert beretning om da Frelseren forrettet nadverden for nephittene:
«Og det skjedde at Jesus befalte sine disipler at de skulle bringe ham noe brød og vin.
Og mens de gikk for å hente brød og vin, befalte han forsamlingen at de skulle sette seg ned på marken.
Og da disiplene hadde kommet med brød og vin, tok han av brødet og brøt og velsignet det, og han ga til disiplene og befalte dem at de skulle spise.
Og da de hadde spist og var mettet, befalte han dem å gi til forsamlingen.
Og da forsamlingen hadde spist og var mettet, sa han til disiplene: Se, én blant dere vil bli ordinert, og til ham vil jeg gi myndighet så han skal bryte brød og velsigne det og gi det til min kirkes folk, til alle som tror og blir døpt i mitt navn.
Og dette skal dere alltid se til å gjøre på samme måte som jeg har gjort, slik som jeg har brutt brød og velsignet det og gitt det til dere.
Og dette skal dere gjøre til minne om mitt legeme, som jeg har vist dere. Og det skal være et vitnesbyrd for Faderen at dere alltid husker meg. Og hvis dere alltid husker meg, skal min Ånd være hos dere.
Og det skjedde at da han hadde sagt disse ord, befalte han sine disipler at de skulle ta av vinen i kalken og drikke av den, og at de også skulle gi til forsamlingen så de kunne drikke av den.
Og det skjedde at de gjorde så og drakk av den og ble mettet. Og de ga til forsamlingen, og de drakk, og de ble mettet.
Og da disiplene hadde gjort dette, sa Jesus til dem: Velsignet er dere for dette som dere har gjort, for dette oppfyller mine befalinger, og dette vitner for Faderen at dere er villige til å gjøre det som jeg har befalt dere» (vers 1-10).
Hans instruksjoner er veldig klare på at vi skulle være villige til å gjøre det han har befalt oss å gjøre. Det var naturligvis å forvente at vi i vår tid igjen ville bli befalt å ta del i nadverden. Som Lære og pakter forteller oss:
«Det er tjenlig at medlemmene møter ofte sammen for å nyte brød og vin til minne om Herren Jesus» (L&p 20:75).
Hensikten med å ta nadverden er naturligvis å fornye de paktene vi har inngått med Herren.
Eldste Delbert L. Stapley instruerte oss om dette da han sa følgende om pakter:
«Vår Herre Jesu Kristi evangelium er en pakt mellom Gud og hans folk… Når vi blir døpt av en av Herrens bemyndigede tjenere, inngår vi en pakt om å gjøre Guds vilje og adlyde hans befalinger… Ved å ta del i nadverden fornyer vi alle pakter vi har inngått med Herren og lover å påta oss hans Sønns navn, å alltid minnes ham og holde hans bud» (i Conference Report, okt. 1965, s. 14).
Nadverden er en av de helligste av Kirkens ordinanser. Ved å ta verdig del i nadverden får vi anledning til å vokse åndelig.
Jeg husker at da jeg var barn, ble det spilt vakker musikk mens nadverden ble delt ut. Brødrene ba oss snart om å stanse denne praksisen fordi våre tanker ble rettet mot musikken istedenfor mot vår Herre og Frelsers sonoffer. Mens nadverden forrettes, skyver vi verden til side. Det er en tid for åndelig fornyelse idet vi forstår den dype åndelige betydningen av ordinansen som tilbys hver enkelt av oss. Hvis vi skulle bli lettsindige i vår deltakelse i nadverden, ville vi miste muligheten til fornyet åndelig vekst.
Eldste Melvin J. Ballard sa en gang:
«Jeg kan vitne om at det følger en ånd med forrettelsen av nadverden som varmer sjelen fra topp til tå. Man føler at åndens sår blir leget og at byrden blir løftet bort. Lindring og lykke kommer til den sjel som er verdig og virkelig ønsker å ta del i denne åndelige føden.» («The Sacramental Covenant», Improvement Era, okt. 1919, s. 1027.)
Når vi tar verdig del i nadverden, minnes vi vår Herre og Frelsers offer, at han ga sitt liv og påtok seg verdens synder for at vi kunne få udødelighetens velsignelse. Vi påtar oss Frelserens navn og lover å alltid minnes ham og holde hans bud, eller med andre ord å «leve ved hvert ord som går ut av Guds munn» (L&p 84:44).
Foreldre, dere har ansvar for å lære deres barn om viktigheten av å delta på nadverdsmøtet hver uke. Det skulle være en fast familietradisjon. Enhver familie trenger denne tiden med fornyelse, og å på ny forplikte seg til å etterleve evangeliet i harmoni med Frelserens læresetninger. Familier som er behørig forberedt, vil delta på nadverdsmøtet med en ærbødig ånd, og med takknemlighet for anledningen til å ta del i de hellige symboler.
Jeg husker noe vår familie opplevde på et feriested. Ettersom vårt opphold innbefattet en søndag, planla vi å delta på et nadverdsmøte i et møtehus i nærheten. Det samme gjorde hundrevis av andre som bodde på feriestedet. Møtehuset var fylt til siste plass. Før møtet begynte, inviterte biskopen alle diakoner som var verdige og passende kledd, til å være med og dele ut nadverden. Et tilstrekkelig antall, kledd i hvite skjorter og slips, kom frem for å få instruksjoner om hvordan de skulle håndtere en så stor forsamling. Ordinansen ble forrettet ærbødig og effektivt. Da jeg kikket ut over forsamlingen, så jeg at mange var dypt rørt av møtets ånd.
Tilbake på feriestedet var det tydelig forskjell på sabbatsaktivitetene sammenlignet med hverdagene. Båtene lå fortøyd, innsjøen var nesten tom for svømmere og påkledningen for sabbatsdagen var meget passende. Disse familiene så Herrens løfter oppfylt. Ved å gå til bønnens hus og fornye sine pakter om å adlyde budene, kunne de holde seg mer ubesmittet av verden (se L&p 59:9).
Måtte vi alle få økt ærbødighet for sabbaten. Måtte vi få en større forståelse av velsignelsen ved å kunne delta i nadverden og av dens betydning for oss. Måtte vi alltid minnes ham og holde hans bud, som han har gitt oss for å oppfylle livets hensikt og håp for de kommende evigheter. Det er Herrens verk vi er engasjert i. Gud lever. Jesus er Kristus, verdens Frelser. Vi har fått lov til å være en del av denne strålende evangeliets plan, som nadverden er en så viktig del av. I Jesu Kristi navn, amen.