«Jeg er det lys som dere skal løfte opp»
Hver av våre [Kristus-lignende] gjerninger sprer kanskje bare et ubetydelig lys, men samlet begynner de å gjøre betydelig forskjell.
Jeg husker en enkel prøveklut jeg broderte som ung Primær-pike. Det sto: «Jeg vil bringe evangeliets lys inn i mitt hjem.» Jeg undret: «Hva er det for et lys?» Jesus Kristus selv forklarte det best da han underviste nephittene. Han sa: «Derfor, løft deres lys opp så det kan skinne for verden.» Så forklarte han: «Jeg er det lys som dere skal løfte opp – det dere har sett meg gjøre» (3. Nephi 18:24, uthevelse tilføyd).
Hva hadde nephittene sett ham gjøre, og kunne jeg gjøre det samme i mitt hjem? Da folket ønsket at han skulle bli hos dem litt lenger, fikk han medlidenhet med dem og ble hos dem. Så helbredet han dem, ba sammen med dem, underviste dem, gråt samme med dem, velsignet deres små barn en etter en, ga dem mat og velsignet og delte ut nadverden så de kunne inngå pakt om alltid å minnes ham. Hans tjenestegjerning blant dem dreide seg om undervisning og omsorg for den enkelte, og om å fullføre det arbeidet hans Fader hadde befalt ham å utføre. Han tenkte aldri på seg selv. Etter hvert som jeg lærte dette, begynte en livslang innsats for å bringe hans lys inn i mitt hjem gjennom uselviske, Kristus-like handlinger.
Dette er ingen enkel oppgave. Et godt liv i hjemmet går ofte upåaktet hen. Det er kanskje lettere å «stå opp og la deres lys skinne, så deres lys kan være et banner for nasjonene (L&p 115:5, uthevelse tilføyd) enn å la deres lys være et banner for familien. Noen ganger ser ikke andre at vi gjør godt og sprer vårt lys i våre egne hjem. Det ligger i menneskenaturen å ønske og søke ros og oppmerksomhet. Helaman lærte sine sønner Nephi og Lehi å gjøre de gode gjerningene til sine forfedre som de var oppkalt etter, og «at dere ikke må gjøre disse ting for å rose dere, men at dere må gjøre disse ting for å samle dere en skatt i himmelen» (Helaman 5:8). Gode gjerninger skulle ikke gjøres for å få anerkjennelse.
Charles Dickens har en figur i boken Bleak House, en Mrs. Jellyby, hvis lyte han kaller «teleskopisk filantropi». Hun er så opptatt av å hjelpe en nødstedt stamme i et land langt borte at hun avviser sitt forslåtte og skitne barn som kommer til henne for å få trøst. Mrs. Jellyby vil at hennes gode gjerninger skal være storslåtte og synlige for alle. (Se Charles Dickens, Bleak House, [Penguin Books, Middlesex, England: 1985], 82-87). Kanskje noen av oss heller vil hjelpe til etter en orkan enn i vårt eget hjem. Begge deler er viktig, men hjemmet er vårt primære og evige ansvar. «Foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet, til å dekke deres fysiske og åndelige behov» («Familien –– En erklæring til verden», Liahona, okt. 2004, s. 49).
En annen litterær figur er det stikk motsatt av Dickens’ figur. Dorothea er heltinnen i en av mine favorittromaner, Middlemarch. Hun minnes på slutten av boken for sine still- ferdige, uselviske gjerninger for familie og venner. Det står: «Hele hennes styrke … fikk sitt utløp i ting som gikk upåaktet hen på jorden. Men hennes innflytelse på dem hun hadde rundt seg, var uoverskuelig, for det økende gode i verden avhenger til dels av uhistoriske handlinger, og det at tingenes tilstand ikke er så ille som de kunne ha vært, skyldes til dels alle dem som har levd trofast i et skjult liv, og som hviler i ubesøkte graver» (George Eliot: Middlemarch [Oxford University Press, Oxford, England: 1986], 682).
I disse forberedende årene tilbringer dere unge kvinner mye av deres tid på skole eller på arbeid, hvor dere mottar lovord, heder, utmerkelser, ordensbånd eller trofeer. Når dere går videre fra dette stadiet og blir mødre, avtar anerkjennelsen utenfra dramatisk. Likevel finnes det ingen annen funksjon som gir større anledning til å tjene uselvisk slik Kristus ville gjøre, ved å dekke hundrevis av daglige, fysiske, psykiske og åndelige behov. Dere vil bringe evangeliets lys inn i deres hjem, ikke for å bli sett av andre, men for å bygge opp andre – sterke lysets menn og kvinner.
Men hjem er også private steder, så dessverre er vi ofte ikke så nøye. I våre hjem og sammen med våre familier viser vi oss noen ganger fra vår verste side overfor dem som betyr mest for oss. Jeg husker tydelig en morgen da jeg var 14 år gammel. Før jeg gikk til skolen var jeg sur og tverr mot mine foreldre og mine brødre. Da jeg hadde kommet ut av huset, var jeg høflig mot bussjåføren og vennlig mot mine jevnaldrende. Jeg følte hvor dårlig mine handlinger stemte overens, og en enorm følelse av anger kom over meg. Jeg spurte læreren om lov til å gå ut og ringe hjem. Jeg ba mor om unnskyldning for min oppførsel, og jeg fortalte henne hvor glad jeg var i henne og lovet å bli flinkere til å vise det.
Det er vanskelig for de fleste av oss å leve en eneste dag i våre hjem uten konflikter. Nephittene hadde et fullkomment samfunn i 200 år, uten «stridigheter i landet… Og det var ingen misunnelse eller strid eller opptøyer eller hor eller løgn eller mord eller noen slags løsaktighet, og det kunne sikkert ikke være noe lykkeligere folk blant alle mennesker skapt ved Guds hånd» (4. Nephi 1:15-16).
Noen av oss er født inn i familier med svært store vanskeligheter. Selv gode familier har mange utfordringer. Vi må forsøke å gjøre i våre hjem det Kristus gjorde hos nephittene. Som erklæringen om familien sier: «Lykke i familien oppnås med størst sannsynlighet når den er grunnlagt på vår Herre Jesu Kristi læresetninger» (Liahona, okt. 2004, 49). Vi må være lyset som hjelper våre familier å overvinne synd, sinne, misunnelse og kiv. Vi kan be sammen, gråte for hverandre, lege hverandres sår og elske og tjene hverandre på en uselvisk måte.
Dere unge kvinner forbereder dere nå for å styrke deres fremtidige hjem og familier ved å bringe evangeliets lys inn i deres nåværende hjem og familier. Små, tilsynelatende ubetydelige ting dere kan gjøre som kan være av stor betydning. Jeg har lest om noen små sankthansormer som ble funnet i huler på New Zealand. Alene produserer de bare et ubetydelig lys. Men når flere millioner av dem lyser sammen i en hule, produserer de nok lys til at man faktisk kan lese der. På samme måte utgjør kanskje våre små gjerninger bare et ubetydelig lys, men når de legges sammen, begynner de å gjøre betydelig forskjell. I kveld vil koret minne oss om viktigheten av å spre våre små lys når de synger «Mitt lille lys»:
«Mitt lille lys det skinner klart, så sterkt ved tro og bønn.
Ja, som Guds sol det skinner klart, det tentes ved Guds Sønn.
Mitt lille lys jeg skjuler ei, det meg min Herre bød.
Det høyt skal løftes på min vei, så alle kan se dets glød.
Skinn ut! Skinn ut! Skinn ut ren og skjær.
Skinn ut! Skinn ut! Nå er dagen her.»
(Barnas sangbok, s. 96)
Vi kan la våre lys skinne ved å ta oss av en lillebror, spise lunsj sammen med en søster i skolens kafeteria, gjøre husarbeid, motstå fristelsen til å krangle, glede oss når andre lykkes, dele en godbit, vise omsorg når noen er syke, legge en takkelapp på puten til mor eller far, tilgi andre og bære våre vitnesbyrd.
I Romania møtte jeg Raluca, en 17 år gammel ung kvinne som nylig hadde sluttet seg til Kirken.
Hennes dåp var en gledesfylt begivenhet blant annet fordi hele familien var tilstede. Hennes mor og søster følte Ånden der og ønsket å bli undervist av misjonærene. Dette bekymret faren, for han følte at han mistet hele familien til en ukjent kirke. Han ville ikke tillate det, og en stund var det splid i familien. Men Raluca husket at hun hadde inngått en pakt i dåpen om å påta seg Jesu Kristi navn. Hun prøvde å holde opp hans lys ved å gjøre de tingene hjemme som han ville ha gjort. Hun var en fredsstifter. Hun var et eksempel. Hun var en lærer. Hun var en som leget.
Omsider ble faren mer positivt innstilt og lot de andre få lære mer om Kirken. Så ble de også døpt. Til slutt, og til alles glede, har faren i familien også sluttet seg til Kirken. På dåpsmøtet talte han og sa at en stund hadde familien deres vært som to hjerter som ikke slo i samme takt i samme husstand. Men nå hadde de én tro og én dåp, og deres hjerter var knyttet sammen i enhet og kjærlighet. Han takket misjonærene og medlemmer som hadde hjulpet dem. Så ga han en spesiell hyllest til sin datter Raluca for at hun hadde vært så Kristus-lik i deres hjem i den vanskelige tiden, for å ha vært fredsstifteren, den som leget, læreren, eksemplet og lyset som til slutt førte hele familien til Jesu Kristi Kirke.
Hver av dere har lys. Når jeg ser inn i deres ansikter her i kveld og minnes deres ansikter som jeg har sett på mine reiser over hele verden, ser jeg ansikter som stråler av lys, «ja, som englers ansikter» (Helaman 5:36). I likhet med Helamans sønner i en verden som er overskygget av syndens mørke, skinte Nephi og Lehis ansikter «overmåte sterkt» (Helaman 5:36). Menneskene rundt dem ønsket det samme lyset og spurte: «Hva skal vi gjøre for at denne mørke skyen som overskygger oss, kan bli fordrevet?» (Helaman 5:40). De ble bedt om å omvende seg og tro på Jesus Kristus. Da de gjorde dette løste den mørke skyen seg opp, og de ble omgitt av lys, et flammehav, og fylt med usigelig glede som kom fra Den hellige ånd (se Helaman 5:43-45).
Når dere sprer deres lys, vil andre også finne større lys. Er det noen som trenger deres lys like mye som deres familie? Jeg ser på dere bemerkelsesverdige unge kvinner med strålende ansikter som nåtidens styrke og fremtidens håp i deres hjem og i Kirken.
Jesus Kristus er det lyset vi må holde opp. «Han er verdens lys, liv og håp. Hans vei er den sti som fører til lykke i dette liv og evig liv i den kommende verden» (Den levende Kristus). Måtte vi alle stråle av hans lys, i Jesu Kristi navn, amen.