Omvendelse, en velsignelse ved medlemskap
Omvendelse … er ikke et ubehagelig prinsipp… Det er vennlig og barmhjertig.
Mine kjære brødre, jeg er både ydmyk og beæret over å ha denne stillingen. Av grunner som er innlysende for dere, slo det meg aldri at jeg ville få et slikt kall. For et år siden, da jeg ble oppholdt, gjorde president Hinckley det klart for hele Kirken at det ikke var han som hadde innledet prosessen som resulterte i at jeg ble kalt. Jeg fortalte ham senere at jeg trolig er den eneste generalautoriteten i Kirkens historie som har blitt oppholdt av medlemmene på tross av en ansvarsfraskrivelse fra profeten!
Ikke desto mindre er jeg takknemlig for deres oppholdelse, og jeg lover å gjøre mitt ytterste for denne store saken. Jeg er usigelig takknemlig for min familie, for min hustru og mine barn og for mine gode foreldre. Min mor døde for to år siden, bare to dager etter aprilkonferansen. Hun var liten av vekst, men jeg står på hennes skuldre hver eneste dag. Hennes innflytelse vil alltid være med meg. Jeg kan ikke hedre henne tilstrekkelig med det jeg sier, kun med hvordan jeg lever.
Jeg vet ikke hva jeg kan si om min far som ikke vil gjøre ham forlegen, bortsett fra at jeg er glad i ham og at jeg oppholder ham. Med fare for å bli for personlig vil jeg si at etter hvert som jeg ser ham bli eldre, går tankene mine tilbake til den gangen vi var små barn, da han pleide å ligge på gulvet og slåss og leke med oss, løfte oss opp i armene sine, klemme oss og kile oss, eller løfte oss opp i sengen til seg og mor når vi var syke eller mørk- redde. Mine minner om ham vil alltid bære preg av latter og kjærlighet, av stabilitet, av vitnesbyrd, av hvileløst hardt arbeid, av tro og troskap. Han er snill og klok, og jeg er så uendelig velsignet ved at jeg ikke bare oppholder ham som min profet her i jordelivet, men at jeg også kan gjøre krav på ham som min far både nå og i all evighet.
For noen uker siden ble jeg inspirert da eldste Douglas L. Callister i De sytti ble bedt om kort å fortelle om sin bestefar, LeGrand Richards, på et quorumsmøte. Blant andre interessante ting han fortalte var følgende: Da eldste Richards var ung biskop, besøkte han de mindre aktive. Han inviterte dem frimodig til å tale på nadverdsmøtet om emnet «Hva mitt medlemskap i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige betyr for meg». Utrolig nok takket flere av dem ja, og denne erfaringen førte dem inn på veien tilbake til full aktivitet i Kirken.
Jeg ønsker å tale om dette emnet i kveld. Jeg oppfordrer dere alle, unge og gamle, til å vie en liten notatbok til dette emnet. Øverst på første side skriver dere: «Hva mitt medlemskap i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige betyr for meg.» Skriv så kort det som faller dere inn. Med tiden vil flere tanker komme til dere som dere kan legge til på listen. Snart vil dere ha et voksende hefte som vil fylle dere med takknemlighet for deres medlemskap i Herrens kirke. Det kan til og med bli en ressurs for taler dere kan bli bedt om å holde i fremtiden.
Min liste er allerede lang, men jeg har valgt ut bare ett punkt som jeg vil snakke om i kveld. Jeg må spare andre emner til et annet sted og en annen tid.
Jeg vil snakke kort om omvendelsens prinsipp. Jeg er så takknemlig for den forståelsen vi har om dette store prinsippet. Det er ikke et ubehagelig prinsipp, slik jeg trodde da jeg var liten. Det er vennlig og barmhjertig. Den hebraiske roten av ordet betyr ganske enkelt «å snu»1 eller «vende tilbake» til Gud. Jehova tryglet Israels barn: «Vend tilbake, … Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, … jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud.»2
Når vi erkjenner våre synder, bekjenner og avstår fra dem og vender oss til Gud, vil han tilgi oss.
Da jeg var misjonspresident nylig, spurte to av våre eldster om jeg ville snakke med en undersøker som skulle døpes dagen etter. Hun hadde noen spørsmål de ikke kunne svare på. Vi kjørte hjem til henne, hvor jeg møtte en ung enke i slutten av 20-årene med et barn. Hennes mann hadde blitt drept i en tragisk ulykke noen få år tidligere. Hennes spørsmål var gjennomtenkte, og hun var mottakelig. Da hun hadde fått svar på disse, spurte jeg om det var noe annet som bekymret henne. Hun antydet at det var det, og at hun ønsket å snakke med meg alene. Jeg ba eldstene gå ut på plenen, hvor de kunne se oss tydelig gjennom et stort vindu. Så snart døren lukket seg bak dem, begynte hun å gråte. Hun fortalte om sine år alene, som hadde vært preget av hjertesorg og ensomhet. I denne perioden hadde hun begått noen alvorlige feil. Hun hadde visst bedre, sa hun, men hadde manglet styrke til å velge det rette før hun traff misjonærene. I løpet av de ukene de underviste henne, hadde hun tryglet Herren om tilgivelse. Hun søkte forsikring fra meg om at hun gjennom sin omvendelse, gjennom dåpens ordinans og ved å motta Den hellige ånd ville bli renset og verdig til medlemskap i Kirken. Jeg underviste henne fra Skriftene og bar vitnesbyrd om omvendelsens prinsipp og forsoningen.
Dagen etter deltok min hustru og jeg i hennes og datterens dåp. Rommet var fullt av venner fra menigheten, som var klare og ivrige etter å støtte henne som nytt medlem av Kirken. Da vi forlot møtet var jeg overveldet av takknemlighet for omvendelsens storartede prinsipp, for forsoningen som gjør det mulig, for omvendelsens mirakel, for denne fantastiske Kirken og dens medlemmer og for våre misjonærer.
Hva betyr mitt medlemskap i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige for meg? Det betyr alt. Det påvirker, liver opp, gjennomsyrer og gir mål og mening til alt i livet som er viktig for meg: mitt forhold til Gud, min evige Fader, og til hans hellige Sønn, Herren Jesus Kristus. Det lærer meg at gjennom lydighet til evangeliets prinsipper og ordinanser vil jeg finne fred og lykke i dette livet og bli invitert inn i Guds nærhet sammen med min familie i det livet som visselig kommer etter jordelivet, hvor hans nåde vil tilfredsstille rettferdighetens krav og omslutte meg og mine og dere og deres i trygghetens armer.3 Det er mitt vitnesbyrd, i Jesu Kristi navn, amen.