Deres lys – et banner for alle nasjoner
Jeg ser lyset skinne i deres ansikter. Det kommer fra Herren, og når dere utstråler dette lyset, vil det velsigne dere og mange andre.
Vi har i kveld den ære å ha president Gordon B. Hinckley tilstede, vår kjære profet, og president Thomas S. Monson, som vi også elsker og verdsetter. Det er et privilegium å være sammen med hver enkelt av dere unge søstre og deres fine ledere.
Dere er unge kvinner med store løfter. Dere har mye å utrette i livet. Dere vi utføre strålende arbeid i deres hjem, i Kirken og i samfunnet. Til alt dette trenger dere å utvikle et vitnesbyrd og ha tro på Kristus, å ha fokus på Kristus fremfor på verden. Dere er Guds rettferdige døtre, og han elsker dere og ønsker å hjelpe dere.
Temaet for denne konferansen er svært passende: «Stå opp og la deres lys skinne, så deres lys kan være et banner for nasjonene.»1 Jeg ser lyset skinne i deres ansikter. Det kommer fra Herren, og når dere utstråler dette lyset, vil det velsigne både dere og mange andre.
Det samme lyset viste vei for 15 år gamle Mary Elizabeth Rollins og hennes 13 år gamle søster, Caroline, en mørk og kjølig dag i Independence, Missouri. Det var i 1833, og en rasende mobb dro høyrøstet gjennom gatene i Independence og brente eiendom og gjorde ødeleggelser. I deres vei lå hjemmet til bror William W. Phelps, der trykkeripressen sto. Han hadde holdt på å trykke åpenbaringer som profeten Joseph Smith hadde mottatt. Mobben ødela pressen og kastet de ødelagte delene ut i gaten. Imidlertid stablet de opp de trykte sidene i hagen for å brenne dem senere.
Mary Elizabeth og Caroline hadde gjemt seg ved gjerdet og var vettskremte tilskuere til all ødeleggelsen. Selv om hun var redd, hadde Mary Elizabeth øynene festet på de dyrebare sidene. Hun og søsteren sprang frem fra skjulestedet, samlet sammen de trykte sidene og satte av sted. Noen i mobben så dem og befalte dem å stanse. Men de modige pikene sprang ut i en stor maisåker, hvor de andpustne slapp seg ned på bakken. De plasserte forsiktig sidene med åpenbaringer mellom de høye radene med mais, og dekket dem ved å legge seg oppå dem. Den nådeløse mobben lette og lette etter pikene og kom ganske nær noen ganger, men de fant dem ikke. Til slutt oppga de letingen for å se hva mer de kunne ødelegge i byen.
Jeg tror Herrens lys ledet Mary Elizabeth og Caroline med hensyn til hva de skulle gjøre og hvor de kunne finne sikkerhet. Søstre, dette lyset skinner for dere, og det vil lede dere slik det ledet Rollins-pikene. Det vil gi dere trygghet selv når farer lurer. Som Mesteren lovet: «Jeg vil også være deres lys … jeg vil berede veien for dere. Hvis dere derfor holder mine bud, skal … dere … vite at dere blir ledet av meg.»2
Mine kjære unge venner, dere kan holde dere på avstand fra det onde, slik Rollins-søstrene gjorde, hvis dere vil opparbeide deres eget vitnesbyrd om Frelseren. Gjør dere det, vil dere få større åndelig styrke. Vern om deres åndelighet, og dere vil oppdage hvor verdifull den er.
Dere vil ta egne avgjørelser, men dere bør ta dem i et evig perspektiv. Med alder, erfaring og tro vil dere få visdom til å ta gode avgjørelser, og også til å ta de riktige avgjørelsene. Jeg tror dere unge vet hvor dere skal hente de riktige svarene. Mormon sier: «Dere kjenner det lys dere kan dømme ved, nemlig Kristi lys.»3
For noen år siden sto jeg på det stedet hvor Jeanne d’Arc ble brent som heks i 1431. Unge Jeanne d’Arc, en av de største heltinner i historien, ble den usannsynlige fanebærer for den franske armé i den mørke tidsalder, lenge før evangeliet ble gjengitt. Jeanne hadde Kristi lys og også mot til å følge dets tilskyndelser og utrette noe betydningsfullt. Jeanne var en landsens pike som hverken kunne lese eller skrive, men hun var intelligent. Mange års krig med engelskmennene hadde utarmet og splittet hennes land. Da hun var 17 og følte at hennes liv hadde en hensikt, forlot hun sitt hjem fast bestemt på å befri sitt undertrykte land. Naturlig nok fnyste folk av hennes idéer og syntes hun var litt sprø, men til slutt fikk hun overtalt dem til å gi henne en hest og en eskorte så hun kunne oppsøke kongen.
Unge kong Karl VII av Frankrike hadde hørt om Jeanne og ville sette henne på prøve. Han lurte seg inn i hærens rekker og lot en av sine fortrolige medhjelpere innta tronen. Da Jeanne kom inn i salen, enset hun knapt mannen på tronen, men gikk straks frem til Karl og neide for ham som sin konge. Dette imponerte kongen i den grad at han ga henne kommandoen over sine 12 000 soldater. Til å begynne med ønsket ikke de franske soldatene å lystre henne, men da de så at alle som fulgte henne, lyktes, og at alle som ignorerte henne, mislyktes, begynte de å anse henne som sin leder.
Kledd i hvit rustning og med sitt eget banner hevet, befridde Jeanne d’Arc den beleirede byen Orleans i 1429 og nedkjempet engelskmennene i fire andre slag. To ganger ble hun såret, men hver gang ble hun frisk og fortsatte kampen. Hennes ordre var som fra et militært geni. Hun marsjerte inn i byen Reims og sto med sverd og banner i hånd mens kong Karl ble kronet til konge. Hun kjempet i slaget om Paris helt til hun ble tatt til fange ved Compiègne av engelske allierte, som solgte henne til engelskmennene for 16 000 franc. Hun ble satt i fengsel, anklaget for kjetteri og deretter brent på bålet i 1431.
Selv om dette er en sørgelig slutt, forringer den ikke Jeannes storhet. Hun var modig nok til å følge den personlige inspirasjon som vi alle er berettiget til. Som Herren sa til profeten Joseph Smith: «Jeg er det sanne lys som opplyser hvert menneske som kommer til verden.»4
For andre piker i det femtende århundre syntes Jeanne d’Arc å være noe helt utenom det vanlige. Søstre, vær ikke redd for å være annerledes i vårt århundre! Noen ganger må vi være annerledes for å stå fast på Kirkens normer. Så jeg gjentar, vær ikke redd for å være annerledes, men vær så gode dere kan. Mange piker er opptatt av sine venners oppførsel og klesmoter. Slik oppførsel kan være motivert av et ønske om å bli godtatt av venneflokken. Jeanne d’Arc brydde seg ikke om hva hennes venner gjorde, men om hva hun visste hun burde gjøre.
I samfunnet i dag opplever jeg at mange anklager andre for at de selv mislykkes. Jeg har lagt merke til at de som tar personlig ansvar for sine handlinger, klarer seg langt bedre enn dem som skylder på andre for at de selv kommer til kort og ikke får utrettet noe.
Vi kan la vårt indre lys skinne på mange forskjellige måter. Det kan være noe så enkelt som et smil. Jeg leste nylig beretningen om en mann i nordvest-statene som pleide å kjøre forbi en bussholdeplass på vei til jobben. Han begynte å legge merke til en ung pike blant noen barn som ventet på skolebussen. Selv når det regnet, smilte hun og vinket når han kjørte forbi. Han sa: «Den unge piken var høy og slank og omkring 13 år. Hun hadde munnen full av tannregulering, og jeg kunne se det glimte i dem fra billysene.» Hennes vennlighet ga dagen hans en god start og ble noe han så frem til.
Mannens navn var Hankins, og han hadde en datter, Cheryl, på samme alder som piken på bussholdeplassen. En dag spurte Cheryl foreldrene sine om tillatelse til å være med på en aktivitet i en kirke i nærheten. En nabopike, Vicki, hadde invitert henne. Det var GUF, forløperen for Unge kvinners program. Cheryl likte GUF, og etter en stund fortalte hun foreldrene at Vicki var en siste-dagers-hellig. Det varte ikke lenge før Cheryl kom hjem fra skolen og fortalte at Vicki skulle sende to unge menn – misjonærer – til dem for å fortelle familien om Kirken.
Eldstene kom, fortalte dem om Mormons bok og Joseph Smith og bar vitnesbyrd for dem om at evangeliet var gjengitt. Som familie begynte de å lese disse nye Skriftene og ble snart fengslet av dem. Herr Hankins fikk til slutt treffe Vicki. Hun var den smilende piken han så ofte hadde sett på bussholdeplassen. Hun var tilstede da han og to andre medlemmer av hans familie ble døpt.
Da de så tilbake på Vickis og andre unges handlinger, var bror og søster Hankins overbevist om at «det største potensialet for misjonærarbeid ligger hos Kirkens ungdom». Bror og søster Hankins har senere selv vært på misjon. De hadde stor nytte av henvisninger fra de unge og deres gode eksempel. Vicki – piken på bussholdeplassen som smilte hver dag, selv når det regnet – forandret deres liv for bestandig.5
Hver av dere kan være en venn for noen, selv om det bare er ved å smile. I likhet med Vicki kan dere la solskinnet dere har i deres hjerte, vises i deres ansikt. Apostelen Johannes skrev om «en kvinne kledd med solen og månen under hennes føtter».6 Slik kan dere unge kvinner bære lys. I Frelserens lignelse om de ti jomfruer7 hadde hver ung kvinne en lampe. Denne lignelsen har klart både en timelig og en åndelig anvendelse. Olje kan kjøpes på markedet. Men en annen slags olje, åndelig olje som ikke er å få kjøpt, kan bare samles gjennom gode gjerninger.
Lignelsen forteller hva som skjedde mens alle de ti unge kvinnene ventet på brudgommen. Brudgommen kom i den mørkeste time, da de minst ventet det. Det var midnatt, og de uforstandige fem hadde sluppet opp for olje. Dere undres kanskje hvorfor de fem kloke jomfruene ikke kunne gi de andre fem litt av sin olje. Det skyldtes ikke egoisme. Åndelig beredskap kan ikke deles på et øyeblikk, for vi fyller alle våre lamper dråpe for dråpe i vårt daglige liv.
Avdøde president Spencer W. Kimball definerte disse oljedråpene for oss for noen år siden, da han sa:
«Det finnes oljer som holder evangeliet kraftig brennende. En type olje er familiebønn. Den opplyser oss og gjør oss skinnende og glade, men den er vanskelig å få tak i rundt midnatt. En dråpe eller to vil ikke holde lampen brennende lenge…
En annen type olje er faste. Den siste midnatt er for sent å begynne å disiplinere seg når det gjelder forberedelse til Herrens store dag…
En annen olje som ikke er tilgjenge- lig ved midnatt, er den uunnværlige hjemmetjeneste. Denne usedvanlig gode oljen som tjeneste er, oppsamles gjennom besøk til syke, gjennom å gi en hjelpende hånd…
Det fins enda en olje som alle vil trenge, rik og fattig, syk eller frisk. Dens lys skinner klart og øker jo mer vi bruker den. Jo mer vi bruker av den, dess mer har vi igjen. Den er lett å få kjøpt om dagen, men er ikke å få om natten. Det er tiendeoljen.
Det fins en … olje som er så dyrebar at hvis vi ikke tilsetter de andre oljene den, vil ingen veke brenne. Uten den vil lyset fra alle de andre blekne og slukke. Det er kyskhetens olje.»8
Mine kjære unge venner, mange av dere helte olje på lampene deres i fjor da dere fulgte president Hinckleys oppfordring om å lese Mormons bok. Dere kan fortsette å gjøre det hver gang dere leser i Skriftene, tar nadverden og holder deres daglige bønner. Og når hver av dere heller olje på lampen deres, vil deres lys bli «et banner for nasjonene».
Herrens råd om å «stå opp og la deres lys skinne, så deres lys kan være et banner for nasjonene» skulle tenne oss alle. Store muligheter venter på å bli oppfylt av dere kjære søstre. Teknologien vil fortsette å utvikles. Virkefeltene hvor dere kan gi utløp for deres talenter, kan overstige deres største håp og forventninger. Utfordringer vil dere alle oppleve, men dere kan finne glede i å gjøre alt dere vet er rett. Dere vil trenge tro og besluttsomhet til å finne deres plass i verden, men med utholdenhet og hjelp fra Herren kan dere klare det.
Som døtre av vår himmelske Fader kan dere alle få del i hans guddommelige natur.9 Det ligger nedarvet i dere. Jeg vitner om at enhver av dere unge kvinner har spesielle gaver fra vår himmelske Fader. Noen av gavene er unike for kvinner. Når dere pleier og fremelsker disse gavene, vil dere tilta i styrke, hensikt og edelhet.
Dette er Guds verk. Vi er alle hans tjenere. Han våker over oss. Han ønsker at vi skal gjøre det godt i livet. Vi har alle noe av det hellige verk å utføre, selv om det kan virke lite og lite bemerkelsesverdig.
Jeg håper og ber om at Herrens mest utsøkte velsignelser vil være med dere flotte unge søstre til å støtte og våke over dere. Jeg velsigner dere med styrke og utvikling og med at dere må finne lykke og få oppfylt mål, og jeg ber om dette i Jesu Kristi navn, amen.