Hold ut til begynnelsen
Det tok syv år, men det var verdt ventetiden.
«Hvem er lærere?» spurte jeg venninnen min da vi gikk nedover gaten en lørdag morgen i februar 2000. Vi var 14 år gamle da.
«De er noen venner av meg og er her på noe de kaller misjon,» sa hun. Vi hadde aldri snakket om religion før, selv om vi var bestevenner. Hun fortalte meg at vi skulle delta i et engelskkurs som vennene hennes holdt gratis. Hun visste at jeg ville være interessert, for jeg skulle gå på en engelsk videregående skole.
Da vi kom inn i bygningen, festet jeg blikket på bildene på veggene. Var dette en kirke? Den lignet ikke noen bulgarsk ortodoks kirke, den eneste jeg hadde vært i før. De fleste mennesker betraktet enhver annen kirke som en sekt. Dessuten, mens Bulgaria var kommunistisk inntil 1989, ble alle religioner fordømt, og mange betrakter fremdeles religion som noe som ikke er riktig.
Min venninne spurte om jeg ønsket å bli med til kirken dagen etter. Jeg svarte ja, mer på grunn av nysgjerrighet enn av fromhet. Jeg visste at hvis hun gikk, var det ikke noe galt i det.
Jeg begynte å gå regelmessig i kirken. Jeg ønsket å vite mer om dens læresetninger. Jeg ønsket å vite hvorfor disse unge menneskene med navneskilt hadde reist fra sitt land for å komme til Bulgaria og gi seg i kast med den avvisende religiøse atmosfæren her. Selv om jeg ikke var religiøs den gangen, var det noe som fikk meg til å fortsette å gå til Kirkens aktiviteter. Jeg likte misjonærenes vennlighet og medlemmenes varme smil.
Jeg ble venner med de unge kvinnene i grenen. Jeg ble forbløffet over deres tro og sterke ønske om å hjelpe andre. Jeg husker da jeg holdt min første bønn i en klasse i Unge kvinner. Jeg hadde aldri bedt før, og jeg visste ikke hvor kraftfull en bønn kunne være. Jeg hadde ikke følt den sterke kontakten med vår himmelske Fader som en bønn gir. Jeg hadde ikke visst at jeg var hans datter. Jeg sluttet aldri å be etter dette. Hver gang jeg måtte overvinne en vanskelighet, visste jeg at jeg kunne be min himmelske Fader om veiledning. Ofte gjorde disse bønnene at jeg fikk tårer i øynene, for jeg kunne føle at Den hellige ånd forsikret meg om at Gud elsker meg. Jeg begynte å stole på Herren.
Da tenårenes fristelser meldte seg, hadde jeg allerede en sterk tro på Jesus Kristus, noe som ga meg styrke til å overvinne disse fristelsene. Jeg kunne se hvordan Satan fristet mine jevnaldrende med verdslige ting og hvordan små kompromisser førte til større. Det var vanskelig å holde fast ved mine prinsipper, men kontakten jeg hadde med min Fader i himmelen gjennom bønn, hjalp meg å holde meg unna fristelser. Jeg hadde bestemt meg for å etterleve prinsippene i frelsesplanen. Jeg visste uten noen tvil at jeg en dag ville bli velsignet.
Dessverre kunne jeg ikke bli medlem av Kirken på den tiden. Mine foreldre var sterkt imot det, spesielt min far. Men jeg kunne forstå ham. Hans foreldre tok ham aldri med til kirke. Han vokste opp da landet hadde kommunistisk styre. Likevel visste jeg at Herren hadde en utvei for meg til en dag å slutte meg til Kirken. Jeg visste allerede at det ville bli svært vanskelig. Men jeg hadde lært av Skriftene at vanskeligheter kan være til vårt beste.
Jeg gikk i Seminar og senere i Institutt. Jeg var med på Kirkens aktiviteter og begynte også på Personlig fremgang. Jeg gledet meg veldig til Unge kvinners aktiviteter. Jeg kommer aldri til å glemme timene vi tilbragte med å lage mat, postkort eller bokmerker, med å pynte klasserommet eller spille spill, samt det herlige vennskapet oss imellom. Hver aktivitet hjalp meg å forstå min guddommelige natur og oppgave i livet.
Ett av de vanskeligste prosjektene i Personlig fremgang var å lære utenat «Den levende Kristus».1 Da jeg så på teksten, tenkte jeg at det ville bli en stor utfordring å lære den utenat. Etter et par uker visste jeg allerede hvorfor det prosjektet hørte til verdinormen tro. Det var en prøve på tro og tålmodighet, en prøve som førte til stor belønning. Apostlenes vitnesbyrd bidro til å styrke min tro og mitt vitnesbyrd. Ved å minnes deres inspirerende ord om Kristi guddommelige liv og virke fikk jeg mot til selv å vitne om ham.
Da jeg var rundt 16, hadde vi en aktivitet om å være heltidsmisjonærer. Vi delte oss inn i par og levde som misjonærer en uke. Det var første gang jeg lærte hvor viktig det er å dele vårt vitnesbyrd med andre. Denne aktiviteten hjalp meg å innse ikke bare hvor vanskelig det er å tjene Herren, men også gleden vi føler ved å dele evangeliet med andre og se hvordan Kristi læresetninger forandrer liv. Den hjalp meg å forstå hvordan det er å «stå som Guds vitner til alle tider og i alle ting og på alle steder» (Mosiah 18:9).
Som et «aktivt ikke-medlem», som alle kalte meg, lærte jeg å ha tålmodighet og håp om at jeg en dag ville bli medlem av Kirken. Jeg visste det var en prøve på min tro og tålmodighet. Jeg undret på hvor lang tid det ville ta å bli renset og starte et nytt liv.
Den dagen kom nesten syv år etter at min venninne tok meg med til kirken den kalde februarmorgenen i 2000. Jeg ble døpt da jeg var 21 år, i misjonshjemmet i Sofia. Dåpsdagen var en av de lykkeligste dager i mitt liv. I det øyeblikket følte jeg den store forløsende kjærlighet min himmelske Fader har til meg. Jeg følte dette enda kraftigere da jeg tok nadverden neste dag. Jeg greide ikke å holde tårene tilbake. Ånden som brant i meg, sa meg at det var verdt å vente på. Endelig kunne jeg glede meg over Den hellige ånds gave og andre velsignelser ved å være medlem av Kirken.
Jeg er takknemlig for at jeg er velsignet med kunnskap om det gjengitte evangelium. Jeg vet at vi kan overvinne livets vanskeligheter ved hjelp av tro og tålmodighet. Vi har ikke noe større og mer givende privilegium enn å være medlem av den eneste sanne kirke på jorden. Ingenting bringer større lykke enn den kunnskap vi har om at vi som verdige medlemmer av Kirken kan bo hos Gud igjen.