En potet til læreren

Av Bonny Dahlsrud

Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.

Jeg lærte at jeg ikke behøver å gjøre store tjenestegjerninger hver gang. En liten velgjerning utført i kjærlighet er også bra.

Som lærer i grunnskolen i mer enn 25 år har jeg mottatt mange interessante ting fra mine unge elever. Tullete notater, tegnede bilder og fantasifulle håndverk er vanlige gaver. Men i fjor fikk jeg for første gang en potet.

“En potet til læreren,” sa unge Emma stolt da hun kom til kateteret mitt, “for jeg hadde ikke noe eple.” Det var en middels stor potet som var skrubbet ren og så pen som en potet kan bli. Jeg takket henne og la den på kateteret. Jeg så Emmas store blå øyne skinne av stolthet hver gang hun så på den i løpet av dagen.

Etter skoletid, mens jeg satt ved kateteret og arbeidet, kunne jeg ikke annet enn å se på poteten med et kjærlig smil. Barn ser ting så enkelt, og med denne alminnelige poteten lærte Emma meg noe viktig. Jeg hadde den på kateteret i over en uke fordi den var en påminnelse for meg.

Som besøkende lærerinne og søster i menigheten ønsket jeg å tjene andre, men jeg ventet alltid på et “eple” før jeg tok meg tid til å hjelpe. Hvis jeg hadde det travelt og ikke kunne lage en ekstra gryte, eller hvis jeg ønsket å gi en spesiell blomst, men ikke rakk å stikke innom blomsterbutikken, ignorerte jeg Åndens stille, lave røst om noen som trengte min tjeneste.

“Jeg skal gjøre noe til helgen, når jeg har tid,” beroliget jeg meg selv. “Ingen trenger meg i dag.”

Men hva om noen virkelig trengte meg? Hva om jeg ikke hadde ignorert tilskyndelsene til å besøke en eldre nabo eller den unge enken som nettopp hadde mistet sin mann? Kunne jeg ha hjulpet eller tjent, selv med det jeg hadde å tilby da – en “potet”?

Jeg lærte en viktig lærdom av Emma som jeg virkelig prøver å omsette i praksis. Hvis jeg ikke har et eple, gir jeg en potet i stedet, og jeg gjør det nå. Jeg venter ikke til jeg har laget en gryterett eller min spesielle pai med sitronkrem. Jeg kjøper en pakke med småkaker isteden. Jeg kommer meg ikke ofte til blomsterbutikken, men jeg kan stikke innom og slå av en prat uten blomstene. Et hjemmelaget kort ville være flott, men det ville også en kjapp telefonsamtale være. Det behøver ikke være en stor tjenestegjerning hver gang. En liten velgjerning utført i kjærlighet er også bra.

Jeg har poteten hjemme nå, men jeg tror aldri jeg kommer til å spise den. Den er en konstant påminnelse om å tjene når jeg blir tilskyndet til det. Jeg gir det jeg kan nå, istedenfor å vente til senere. En potet til læreren var virkelig den fineste gaven.