Vil du ha noen blomster?
Cindy Almaraz Anthony, Utah, USA
Plutselig følte jeg Den hellige ånd fortelle meg at kvinnen trengte blomstene mer enn jeg gjorde.
En dag etter et spesielt vanskelig skift på sykehusets barneavdeling, var jeg sliten og gretten. Da jeg nærmet meg vaktskranken, la jeg merke til noen vakre blomster. Da jeg nevnte for vedkommende ved skranken hvor vakre de var og hvor godt de luktet, sa hun at jeg kunne få dem.
Jeg ble så glad! Jeg tenkte at vår himmelske Fader virkelig ønsket at jeg skulle få blomstene for å gjøre dagen lysere.
På vei ut fra sykehuset gikk jeg bak en kvinne i rullestol. Jeg ble mer og mer utålmodig med henne, men til slutt klarte jeg å komme forbi henne da vi kom ut av bygningen. Idet jeg gikk forbi, løftet hun hodet og sa: “Å, så vakre blomster.” Jeg takket henne og skyndte meg til min mann, som ventet i bilen. Jeg gledet meg til å vise ham blomstene mine.
Plutselig følte jeg Den hellige ånd fortelle meg at kvinnen trengte blomstene mer enn jeg gjorde. Jeg nølte med å gi dem til henne, men jeg fulgte tilskyndelsen. Da jeg spurte om hun ville ha dem, håpet jeg at hun ville si nei.
“Å ja!” svarte hun. “Veldig gjerne. De er nydelige.”
Jeg ga dem til henne, men da jeg snudde meg for å gå, begynte hun å gråte. Da jeg spurte om det gikk bra med henne, fortalte hun meg at hennes mann hadde gått bort for mange år siden, og at det var over et år siden noen av barna hennes hadde besøkt henne. Hun sa hun hadde tryglet Gud om å vise henne et tegn på sin kjærlighet.
“Du er en engel sendt fra Gud for å gi meg favorittblomstene mine,” sa hun. “Nå vet jeg at han er glad i meg.”
Jeg fikk vondt i hjertet. Jeg hadde vært så egoistisk. Denne kvinnen trengte et kjærlig ord, og jeg ønsket ikke engang å snakke med henne. Jeg var ingen engel. Da vi skilte lag, begynte jeg også å gråte.
Da jeg kom til bilen, spurte min mann hva som var galt og hvorfor jeg hadde gitt bort blomstene mine. Han virket forvirret, men deretter lettet da jeg fortalte historien.
“Jeg sendte deg roser i dag. Jeg følte at du trengte dem,” sa han. “Jeg var bekymret for at du nettopp hadde gitt dem bort. Hvis ikke det var blomstene jeg sendte deg, hvor er de?”
Det viste seg at blomsterbutikken hadde glemt å levere rosene, så vi kjørte til butikken. Min mann gikk inn, og snart kom han ut med en vakker bukett.
Igjen klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Vår himmelske Fader hadde bedt meg om å ofre de andre blomstene, vel vitende om at noe bedre ventet på meg, og også at hans ensomme datter trengte en påminnelse om hans kjærlighet.