Det hemmelige våpenet
Artikkelforfatteren bor i Arizona, USA.
Alle hadde undervurdert hva Ivy kunne klare.
“Vi kan alle noe gi” (Barnas sangbok, 116).
“Ikke Ivy! Hun er en jente,” hvisket Braden bak Adam.
Men Adam var lagkaptein i kanonball for dagen, og han hadde tatt sitt valg. “Jeg velger Ivy,” gjentok han litt høyere. Tyler, den andre lagkapteinen smilte selvtilfreds. Selv trener Garcia virket overrasket over Adams andrevalg.
Ivy virket også overrasket, men tok sjenert et skritt frem. Braden stønnet.
Ivy var ikke bare en jente. Hun var den minste jenta i klassen. Hun virket ikke særlig rask, og ballen syntes å være større enn henne. “Hun klarer sikkert ikke å løfte ballen engang,” sa Braden idet Ivy gikk bort til Adam.
“Kanskje hun vil bli vårt hemmelige våpen,” sa Adam, og prøvde å virke sikker. Men det var ikke derfor han hadde valgt henne. Ivy hadde en gang sagt til Adam at hun ikke likte å være med på sport fordi hun alltid ble valgt sist. De andre guttene ertet Ivy, men mamma og pappa hadde sagt til Adam at gutter burde vise respekt for jenter. Så han valgte Ivy. Da han så Tyler velge den største gutten i klassen, håpet Adam at han hadde tatt riktig avgjørelse.
Da alle var på et lag, blåste trener Garcia i fløyten, og lagene løp til hver sin side av banen. Trener Garcia ga Tyler ballen, og Tyler gransket Adams lag før han fokuserte på Ivy. Han trakk armen tilbake og lot ballen fly.
Pang! Ballen traff bakken og spratt uten å treffe noen. Adam blunket. Ivy hadde flyttet seg akkurat i tide. Alle rundt ham virket overrasket, men Adam bare smilte. Kanskje hadde det å velge Ivy vært en god idé tross alt.
Kampen fortsatte. Tyler fortsatte å prøve å treffe Ivy med ballen, men hun fortsatte å dukke og smette unna. Ingen klarte å treffe henne med ballen. Tyler og noen av lagkameratene var så opptatt med å prøve å få Ivy ut at de ikke brydde seg noe særlig om å sikte på noen andre. Adam smilte – Ivys størrelse gjorde henne faktisk bedre i kanonball fordi det å være liten og rask gjorde henne vanskeligere å treffe.
Til slutt vant Adams lag kampen. “Hemmelig våpen stemte,” sa Braden. “Ivy er ganske god.”
“Ja,” sa Tyler. “Neste gang skal hun være på mitt lag. Da skal vi vinne!” Ivy smilte da hun gikk tilbake til klassen, omgitt av lagkamerater.
Adam kunne ikke slutte å smile der han fulgte etter gruppen. Han hadde vært snill mot Ivy, og han hadde hjulpet de andre guttene å få litt mer respekt for jenter. Det beste hemmelige våpenet var slett ingen hemmelighet – det var bare å være snill.