Flora og jeg: Likeverdige partnere i Herrens arbeid
Når vi lærer om det oppmuntrende og kjærlige samarbeidet som president Ezra Taft Benson hadde med sin hustru Flora, får vi en dypere forståelse av hans tjenestegjerning.
Noen ganger, hvis vi lytter, kan noen få ord være like sterke som en preken. Slik var det 11. november 1985. Ordene var “Flora og jeg”.
President Ezra Taft Benson (1899-1994) leste disse ordene som en del av en forberedt uttalelse til journalister dagen etter at han ble beskikket som president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. President Spencer W. Kimball (1895-1985) døde seks dager tidligere, og president Benson ble da seniorapostelen.
President Benson og hans hustru Flora hadde vært sammen da de fikk høre om president Kimballs død, og “straks falt de på sine knær” i bønn.1 Nå, i første avsnitt av uttalelsen som skulle publiseres over hele verden, satte igjen president Benson seg ved siden av Flora. Han sa: “Dette er en dag jeg ikke har forventet. Min hustru Flora og jeg har bedt kontinuerlig om at president Kimballs dager måtte bli forlenget på denne jord og at et nytt mirakel måtte bli utført på hans vegne. Nå som Herren har talt, vil vi gjøre vårt beste, under hans ledelse og veiledning, for å fremme verket på jorden.”2
Etter 59 års ekteskap kom ordene “Flora og jeg” naturlig for president Benson. Og da han sa: “Vi vil gjøre vårt beste, under hans ledelse og veiledning, for å fremme verket,” brukte han ikke ordet vi om seg selv og andre generalautoriteter, selv om han utvilsomt ville stå sammen med dem. I denne uttalelsen talte Kirkens profet, seer og åpenbarer om å stå sammen med sin hustru i Herrens verk.
Og hvorfor ikke? Han og Flora hadde stått sammen i Herrens verk i nesten 60 år. Selv om mange aspekter av hans liv hadde forandret seg i årenes løp, hadde deres samarbeid vært en konstant kilde til styrke for dem begge.
Årets studiekurs for Hjelpeforeningens søstre og bærere av Det melkisedekske prestedømme gir oss anledning til å lære av president Ezra Taft Benson. Når du studerer læresetningene hans, vil du kanskje ønske å lære om hans karakter. Denne artikkelen gir noen glimt inn i hans liv og virke, gjennom hans hustru Flora Amussen Bensons perspektiv. Alle kapittel- og sidetall i artikkelen henviser til Læresetninger fra kirkens presidenter: Ezra Taft Benson.
“Jeg ønsker å gifte meg med en bonde”
Høsten 1920 reiste 21 år gamle Ezra Taft Benson fra familiegården i Whitney i Idaho til Logan i Utah, der han begynte sine studier ved Utah Agricultural College (nå Utah State University). En dag da han var sammen med noen venner på skolens område, vekket en ung kvinne hans oppmerksomhet. Han fortalte senere:
“Vi sto utenfor melkebua da en ung kvinne – svært tiltrekkende – kjørte forbi i sin lille bil på vei til meieriet for å kjøpe melk. Da guttene vinket til henne, vinket hun tilbake. Jeg spurte: ‘Hvem er den jenta?’ De svarte: ‘Det er Flora Amussen.’
Jeg sa til dem: ‘Jeg har på følelsen at jeg kommer til å gifte meg med henne.’”
Ezras venner lo bare av denne bekjentgjørelsen. De sa: “Hun er altfor populær for en bondegutt.” Hans reaksjon? “Det gjør det desto mer interessant.”3
Ezras venner kunne ikke ha tatt mer feil i sin vurdering av Flora Amussen. Siden tenårene hadde hun sett noe spesielt hos menn som arbeidet med jorden. En dag da hennes mor Barbara fortalte henne ‘at hun ikke kunne oppnå den høyeste herlighetsgraden uten celestialt ekteskap, svarte Flora, kanskje naivt, men med en viss innsikt: ‘Da ønsker jeg å gifte meg med en som er fattig materielt sett, men rik i åndelig forstand, slik at vi kan skaffe oss det vi får sammen.’ Etter en pause tilføyde hun: ‘Jeg ønsker å gifte meg med en bonde.’”4
Flora og Ezra møttes senere i 1920, og vennskapet deres gikk snart over til frieri. I Ezra Taft Benson fant Flora en ung mann som hadde begynt å samle seg de åndelige rikdommene hun satte så stor pris på. Og slik hun må ha forventet, stakk hans røtter av åndelige styrke dypt ned i jorden på familiens gård.
For å lese om hvordan livet på gården formet Ezra Taft Bensons karakter, kan du se Læresetninger fra Kirkens presidenter: Ezra Taft Benson, side 2-5.
Samarbeid om å sette Gud først
Akkurat da Flora og Ezra begynte å komme nærmere hverandre, fant de ut at de ville bli adskilt i to år. Ezra mottok et kall til å virke i Den britiske misjon. Han og Flora ble glade for hans anledning til å tjene, og de “snakket om forholdet sitt. De ønsket at vennskapet skulle fortsette, men de var også klar over at Ezra måtte være en hengiven misjonær. ‘Før jeg dro, hadde Flora og jeg besluttet å skrive [brev] bare én gang i måneden,’ sa han. ‘Vi besluttet også at brevene våre skulle handle om oppmuntring, tillit og nyheter. Vi gjorde nettopp det.’”5
Ved å tilnærme seg misjonskallet på denne måten, var de et eksempel på en sannhet Ezra skulle undervise de hellige om mange år senere: “Når vi setter Gud først, faller alt annet inn på sin rette plass, eller det glir ut av vårt liv. Vår kjærlighet til Herren vil bestemme fordringene på vår kjærlighet, kravene på vår tid, interessene vi arbeider videre med, samt vår prioritering.”6
Da Ezra nærmet seg slutten av sin misjon, gledet han og Flora seg til å se hverandre igjen. Men Flora “gjorde mer enn bare å se frem til å tilbringe tid med ham. Hun gledet seg virkelig – til fremtiden og mulighetene sammen med ham… Hun var fornøyd med Ezras tilsynelatende ønske om å bosette seg på familiegården i Whitney, Idaho. Hun følte imidlertid at han trengte å fullføre sin utdannelse først.”7 I sin innsats for å hjelpe ham å gjøre det, sto hun sammen med ham om å sette Gud først. Mindre enn et år etter at han kom hjem fra misjon, overrasket hun ham ved å fortelle ham at hun skulle reise på misjon selv. Du finner mer om avgjørelsen hennes på side 10-11.
For å lese beretninger om Ezra Taft Benson tjeneste som heltidsmisjonær, kan du se side 9-10 og 103-4 i håndboken. For å lese om hans tjeneste som apostel i etterkrigstidens Europa, kan du se side 17-21, 54-55, 69-70, 264 og 268.
En uslepen diamant
Flora og Ezra ble beseglet i Salt Lake tempel 10. september 1926. Tross Ezras medfødte godhet og hans fremgang på skolen, var det enkelte som “fortsatte å stille spørsmål ved Floras dømmekraft. De kunne ikke forstå hvorfor en som var så begavet, velstående og populær, ville ta til takke med en bondegutt. Men hun fortsatte å si at hun ‘alltid [hadde] ønsket å gifte seg med en gårdbruker.’ Ezra ‘var praktisk, fornuftig og solid,’ sa hun. Dessuten sa hun: ‘Han var snill med foreldrene sine, og jeg visste at hvis han respekterte dem, ville han respektere meg.’ Hun erkjente at han var ‘en uslepen diamant’, og hun sa: ‘Jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for å hjelpe ham å bli kjent som en god mann, ikke bare i dette lille lokalsamfunnet, men jeg vil at hele verden skal kjenne ham.’”8
Med dette synet på mannens muligheter, dro Flora med glede hvor enn de trengte å dra for å forsørge barna og tjene i Kirken, lokalsamfunnet og landet. Dette innebar noen ganger at hun måtte leve et enklere liv enn hun hadde vært vant til, men hun tok utfordringen.
På bryllupsdagen var for eksempel “den eneste festligheten… en frokost for familie og venner. Etter frokosten dro det nye paret umiddelbart i sin T-Ford til Ames, Iowa,” der Ezra skulle ta en mastergrad i landbruksøkonomi. “Underveis tilbragte de åtte netter i et lekkende telt. Da de kom frem til Ames, leide de en leilighet ett kvartal fra universitetet. Leiligheten var liten, og familien Benson delte plassen med en stor kakerlakk-familie, men Ezra sa at “det snart så ut som det koseligste lille hjemmet man noensinne kunne forestille seg.’”9
Etter hvert som Ezra ble mer “diamant” og mindre “uslepen”, ble han stadig mer engasjert i tjeneste utenfor hjemmet. Dette førte til en foredlingsprosess for Flora også. Når han var borte, strevde hun noen ganger med ensomhet og motløshet. Men hun elsket å være hustru og mor, og hun uttrykte sin takknemlighet for sin manns godhet og hans hengivenhet til familien. For å lære mer om Flora og Ezras tidlige ekteskap og foreldreansvar, kan du se side 12-15.
To livsendrende telefonsamtaler
27. juli 1943 fikk Flora en telefon fra sin mann. Han var i Salt Lake City på vei hjem fra en forretningsreise sammen med deres sønn Reed. Hun var i deres hjem i nærheten av Washington, DC, ca 3200 km unna. Etter en søvnløs natt med mye bønn og tårer, ringte han for å la henne vite at han dagen før hadde blitt kalt som medlem av De tolv apostlers quorum.
Nyheten overrasket ikke Flora. Hun “hadde fått en sterk tilskyndelse om at noe av stor betydning ville skje på [hennes manns] reise.”10 Hun ga uttrykk for tillit til Ezra, og hennes ord hadde en beroligende innflytelse på ham. Han fortalte senere: “Det var betryggende å snakke med henne. Hun har alltid hatt mer tro på meg enn jeg selv har hatt.”11
Selv om Flora hadde tillit til sin mann, visste hun at han ikke kunne utføre sitt kall alene – han trengte støtte fra sin familie og styrke fra himmelen. Under en generalkonferanse viste et hvisket budskap Floras kjærlighet til sin mann og hennes forståelse av hans avhengighet av Herren (se side 48-49).
Flora fikk nok en livsendrende telefon fra sin mann 24. november 1952. Denne gangen besøkte han Washington, DC-området, og hun var i deres hjem i Salt Lake City. Dwight D. Eisenhower, som snart skulle ta fatt på sin tjeneste som president for De forente stater, hadde nettopp bedt eldste Benson om å bli hans landbruksminister, en høytstående stilling som ville kreve store ofre og stor innsatsvilje. Eldste Benson takket ja til stillingen etter å ha blitt rådet til å gjøre det av Kirkens president, David O. McKay (1873-1970).
Da eldste Benson fortalte Flora at påtroppende president Eisenhower hadde tilbudt ham en stilling og at hadde han hadde takket ja, svarte hun: “Det visste jeg at han ville. Og jeg visste at du ville takke ja.” Hun innrømmet at det ville bli vanskelig for familien, men tilføyde: “Det synes å være Guds vilje.”12
Eldste Benson var landbruksminister i åtte år. I denne tiden gjennomgikk familien perioder med adskillelse, og eldste Benson måtte takle den kritikk og smiger som ofte følger med offentlig tjeneste. Familien Benson fikk store muligheter. For eksempel tok eldste Benson en gang med seg Flora og deres døtre Beverly og Bonnie på en fire ukers tur hvor han arbeidet for å etablere handelsrelasjoner med 12 land (se side 181-82). En invitasjon fra en journalist førte til en unik misjonæropplevelse for familien (se side 24).
Eldste Ezra Taft Benson var USAs landbruksminister i åtte år samtidig som han også var apostel. For å lese hvordan han utførte disse ansvarsoppgavene, kan du se side 21-25 og 47-48.
Likeverdige redskaper i Herrens hender
I likhet med alle Kirkens presidenter var Ezra Taft Benson forutordinert til sitt kall. Men på egen hånd kunne han ikke ha oppfylt denne forutordinasjonen eller virket med slik styrke. Det er helt klart at ingen annen påvirket ham like mye som Flora gjorde. I Kirken og i familien arbeidet de side om side som effektive redskaper i Herrens hender.
Akkurat slik president og søster Benson knelte sammen da de fant ut at han skulle presidere over Kirken, samarbeidet de om å “fremme verket på jorden”.13 Slik hun hadde håpet da hun var tenåring, fikk de det de ønsket – sammen.14
Fra talerstolen formante president Benson siste-dagers-hellige til å oversvømme jorden og sitt liv med Mormons bok (se kapittel 9-10). Hjemme leste Flora Mormons bok for ham hver dag, og så snakket de om det de hadde lest.15 Fra talerstolen oppfordret president Benson de hellige til regelmessig å tjene og tilbe i templet (se kapittel 13). Privat gikk Flora og Ezra Benson i templet hver fredag morgen når de var i stand til det.16 Fra talerstolen advarte president Benson mot synden stolthet og mot “verdens bifall”.17 Men selv om Flora hadde lyktes med å hjelpe “hele verden å kjenne ham”, var de begge tilfreds med “himmelens bifall”18 i det stille.19
President Ezra Taft Benson holdt hundrevis av taler som apostel og Kirkens president. Det er vanskelig å forestille seg noen av disse talene uten Åndens innflytelse og prekenen på tre ord som han fremførte 11. november 1985: “Flora og jeg.”