Desideria Yáñez: En pioner blant kvinner
Etter at en drøm førte henne til det gjengitte evangelium, ble denne tidlige siste-dagers-hellige fra Mexico en trofast pioner i Kirken.
Illustrasjoner: Kathleen Peterson
En natt i begynnelsen av 1880 sov Desideria Yáñez i en komfortabel pueblo i de kaktuskledde åsene i Nopala i Mexico. I drømmen så hun en brosjyre med tittelen Voz de Amonestación (En advarselsrøst) som skulle komme til å forandre hennes liv og hjelpe henne åndelig. Da hun våknet, visste hun at de som hadde utgitt brosjyren, var i Mexico City.1 Hun innså imidlertid samtidig at det var fysisk umulig for henne å reise de 120 kilometerne til byen, men hun var fast bestemt på å følge tilskyndelsene hun hadde fått i drømmen, og finne en løsning.
En families tro
Desideria snakket om drømmen sin med sønnen José. Han trodde henne og reiste til Mexico City i hennes sted. Han begynte ivrig å snakke med folk, og møtte til slutt Plotino Rhodakanaty, et medlem av Kirken som ledet ham til Hotel San Carlos.2
På hotellet fant José eldste James Z. Stewart, som hadde rettet boktrykkerens prøvetrykk av Parley P. Pratts Voz de Amonestación, brosjyren Desideria hadde sett i drømmen. Da José hadde snakket med eldste Stewart om Desiderias drøm, ga misjonæren José noen andre av Kirkens brosjyrer, ettersom Voz de Amonestación ikke var ferdig ennå, og eldste Stewart skrev om den interessante samtalen i dagboken sin.3
Mange støvete kilometer senere, kom José hjem til sin mor. Da hun fikk vite at brosjyren virkelig fantes, visste Desideria at drømmen hadde vært sann. Hun fordypet seg i brosjyrene José hadde tatt med til henne, og de grunnleggende læresetningene i evangeliet de inneholdt, gjorde sterkt inntrykk på henne. Hun ønsket å bli døpt.
Funnet av en misjonær
Ettersom eldste Stewart fortsatt arbeidet med Voz de Amonestación, ble eldste Melitón Trejo, en misjonær fra Spania, sendt til Nopala for å finne Desideria og José. 22. april 1880 døpte eldste Trejo Desideria Quintanar de Yáñez, José Maria Yáñez og Josés datter Carmen. Desideria var den 22. personen til å bli døpt i den meksikanske misjon og den første kvinnen i det sentrale Mexico.4
Senere samme måned besøkte José Mexico City igjen, og kom hjem med 10 eksemplarer av Voz de Amonestación. Endelig fikk Desideria se brosjyren fra drømmen sin. For henne var brosjyren en fysisk påminnelse om hvordan Herren hadde strukket seg ut til henne personlig og ført henne til det gjengitte evangelium.
Den første spanske Mormons bok
I en alder av 72 begynte Desiderias helse å skrante. I 1886 ble hun bundet til sitt lille hjem i San Lorenzo i nærheten av Nopala. En fryktelig kveld brøt tyver seg inn i huset hennes, slo henne, og fikk med seg 3000 amerikanske dollar.5 Desideria overlevde. Istedenfor å fortvile, ventet Desideria i tro på Herrens hjelp. Hun hadde allerede lært av drømmen sin at Herren var oppmerksom på hennes situasjon.
I oktober 1886 kom så en apostel og to misjonspresidenter på uventet besøk til området. José Yáñez fortalte dem om sin mors lidelse. Brødrene kom raskt til Desiderias hjem. Desideria var glad for å få møte eldste Erastus Snow i De tolv apostlers quorum. Han la hendene på hodet hennes og ga henne en prestedømsvelsignelse.
I løpet av brødrenes besøk overrasket den nye misjonspresidenten, Horace Cummings, Desideria med viktige nyheter. Han fortalte henne at den første oversettelsen av hele Mormons bok på spansk nærmet seg ferdigstillelse i Salt Lake City. Desideria ba straks om å få et eksemplar av de kommende Skriftene.
En måned senere kom president Cummings tilbake til Desiderias hjem med et eksemplar. Han skrev følgende om opplevelsen: “Besøkte gamle søster Yáñez, som er ufør, og ga henne en ubundet Mormons bok som jeg hadde fått fra Utah. Det var den første spanske Mormons bok vi hadde mottatt i Mexico… Hun virket svært fornøyd med den.”6 Dette skulle bli siste gang en misjonær besøkte Desideria mens hun levde.
Isolert, men ikke glemt
I 1889, bare 10 år etter at det gjengitte evangelium kom til det sentrale Mexico, hadde Kirkens ledere følt seg tilskyndet til å anvende Kirkens begrensede ressurser til å opprette kolonier i det nordlige Mexico. Medlemmer i nærheten av Mexico City, ca 1600 km fra koloniene, følte seg som får uten hyrde da misjonærene reiste nordover. Selv om hun fortsatt var omgitt av familien, visste Desideria at de ville måtte etterleve evangeliet i isolasjon. Dette innebar at hun aldri skulle få gleden av å slutte seg til Hjelpeforeningen eller motta templets velsignelser mens hun levde.
Men hun visste også at Herren kjente henne. Gjennom sine tjenere hadde Herren tilkjennegitt sitt ønske om å hjelpe én etter én av sin hjord. På grunn av sin drøm, prestedømsvelsignelsen og Mormons bok, kunne Desideria vitne om sin absolutte visshet om at Gud brydde seg om hennes åndelige og timelige behov. Selv om denne kunnskapen ikke hindret henne i å oppleve prøvelser og utfordringer, ga den henne tillit til at Herren alltid ville lette hennes byrder.
En varig arv
I 1903 kom misjonærer tilbake til det sørlige Mexico for første gang siden 1886. De møtte José, som oppsummerte Desiderias utholdenhet til enden og hennes trosarv ved å si at både hans hustru og hans mor “døde i fullkommen tro på mormonismen”, og at han hadde “håp om å dø i mormonismen”.7
Etter sin drøm, bega Desideria seg ut på evangeliets vei og ble en pioner blant latinamerikanske kvinner i Kirken. Troens frø som ble sådd i en drøm i 1880, var ikke bortkastet. Det hadde spiret frem da Desideria inngikk dåpspakten og utholdt sine prøvelser i tro. Det ville ha vært lett for Desideria å visne åndelig mens hun og hennes familie etterlevde evangeliet isolert fra resten av Kirken, men hun holdt fast. Hun visste at Gud brydde seg og våket over hennes lille del av verden.
Selv om hun ikke kunne forlate sitt hjem, ble hun et eksempel på tro, flid, lydighet og heltemot ikke bare for sin familie, men også for oss alle når vi søker å videreføre pionerånden.