Din pionerreise – på ekte, ikke på liksom
Å være en siste-dagers-hellig er å være en pioner.
Illustrasjoner: Brooke Smart
Vandrerfotografier gjengitt med tillatelse fra Aaron West
Da jeg var liten gutt, lot jeg noen ganger som om jeg var en idrettsstjerne. Jeg lot som jeg kunne fly. Jeg lot som jeg var en kjempe. Jeg var fornøyd med livet mitt, selv om jeg var lav, jordbunden og ikke så veldig atletisk. Men det var gøy å late som. Jeg likte å oppleve noe annerledes, selv om det bare var i fantasien min. Jeg antar det er grunnen til at mange liker å late som.
Apropos late som, vi siste-dagers-hellige elsker å gå på pionervandringer. Vi går i pionerklær (på en måte). Vi trekker pionerhåndkjerrer (på en måte). Vi spiser pionermat (vel, ikke helt). Vi gjør store anstrengelser for å late som om vi er pionerer. Det fantastiske er at vi ikke behøver å late som. Vi er allerede pionerer.
President Thomas S. Monson har sagt: “Å være en siste-dagers-hellig er å være en pioner, for definisjonen av en pioner er ‘en som går foran for å berede eller åpne veien så andre kan følge etter’.”1 President Monson har lært oss, ved ord og handling, hvordan vi kan være sanne pionerer:
“Vi følger i fotsporene til den fullkomne pioner – Frelseren – som gikk foran, og viste oss den vei vi skulle følge.
‘Kom følg meg’, lød invitasjonen hans.”2
Kom… følg… meg. Disse enkle ordene kan hjelpe oss å være sanne pionerer.
La oss se disse ordene i lys av noen nyere tids pionerer som nylig deltok i en pionervandring i staven.
“Kom, følg meg”
Ordet kom er en invitasjon. Det antyder bevegelse fra ett sted til et annet. Taylor A. vet godt hva dette ordet betyr.
Taylor er lys, glad og full av Ånden, men hun er snar til å påpeke at disse ordene ikke beskriver henne for to år siden. Hun har beveget seg til et annet sted nå, både åndelig og fysisk. Hun er en pioner.
“Jeg har vært en pioner”, sier hun, “fordi jeg er en ny konvertitt. Og min reise har vært fantastisk. Det føles som et helt nytt liv. Og når vi tar det første skrittet av vår reise, skjer det mirakler.”
Ikke bare forstår Taylor invitasjonen til å komme – hun vet hvor invitasjonen kommer fra. Hun sier: “I dagens samfunn er vi så løsrevet fra det som fikk oss hit, ikke sant? Vi er så oppslukt i vårt arbeid og teknologi, og et budskap som virkelig har gjort inntrykk i det siste, er å sette Kristus først. Hvis vi bare virkelig forstår hva pionerene gjorde – [de] fokuserte på Kristus.”
Følg er nok en invitasjon. På pionervandringen fikk Ethan G. større forståelse av dette ordet. “Noen ganger har jeg ikke følt meg helt på topp på vandringen, eller jeg har vært litt motløs”, innrømmer han. “Men jeg skjønner at pionerene også følte det sånn.”
Før lurte Ethan på hvorfor de tidlige pionerene var villige til å gjøre det de gjorde. Han sa: “Jeg tror kanskje jeg bare ville ha gitt opp. Men når jeg har tenkt etter, har jeg innsett at det var fordi de elsket Frelseren, og de hadde et håp om at de kunne bli bedre med hans hjelp. Det vil jeg også prøve på.”
Før Ethan dro på vandringen, leste han om fortidens pionerer, følte et bånd til dem og ble inspirert av deres tro til å følge Jesus Kristus. Og hva gjør Ethan nå? Han forbereder seg til å motta et kall til å tjene som heltidsmisjonær. Tro mot president Monsons råd, gjør han seg klar til å vise andre veien å følge.
Hvor skal vi komme? Hvem skal vi følge? Frelseren sier: “Kom så og følg meg” (Lukas 18:22; uthevelse tilføyd). Da Harmony dro hjemmefra for å delta på vandringen, så hun Herrens hånd i sin opplevelse. Hun visste at hun fulgte ham.
Harmonys vei til stavens vandring var forskjellig fra andres veier. Som 15-åring fikk hun vite at hun hadde en sjelden form for hudkreft. Hun kunne ikke delta i stavens vandring. “Jeg ble helt knust”, forteller hun.
Fire år senere, da staven bekjentgjorde en ny vandring, var Harmony kreftfri. Men siden hun var 19, trodde hun at hun ikke fikk lov til å delta. Så ble hun kalt til å delta som leder. Hun sier: “Det er et vitnesbyrd for meg at Herren vet hvem vi er, og han kjenner vårt hjertes ønsker, og hvis de er rettferdige og gode, vil han velsigne oss.”
Harmony gir følgende råd for å hjelpe oss når vi møter prøvelser: “Alle som strever, bare støtt dere på Herren. Han er alltid der for dere. Han elsker oss, og han vil ikke la oss falle. Vi trenger bare å strekke ut hånden til ham, og han vil hjelpe oss på vår pionerreise.”
Du kan være en pioner
Selv om du aldri drar på en pionervandring, kan du likevel være en pioner. Du trenger ikke gå med kyse eller trekke en håndkjerre. Du trenger bare å følge Jesus Kristus, slik de tidlige pionerene gjorde. Ved å gjøre det, vil du være, som president Monson sa, “en som går foran for å berede eller åpne veien så andre kan følge etter.”
Hvis du har anledning til å dra på en pionervandring, så nyt det! Og når den er over, og du går fra håndkjerren, må du ikke la ditt pionervitnesbyrd bli værende i den. Ta dette vitnesbyrdet med deg.
Du er en virkelig pioner i vår tid. Med den største pioneren – Frelseren – som veiviser, er du sikker på å lykkes!