Høydepunkter fra den 187. halvårlige generalkonferansen
Gud sign profeten vår,
så livets gode kår
blir ham til del.
Fyll du hans ord med ild,
så de som lytter,
vil høre ditt rike til
av all sin sjel.
(“Gud sign profeten vår”, Salmer, nr. 16, sunget under møtet lørdag formiddag)
I over 50 år har president Thomas S. Monsons rørende og personlige taler og kraftfulle vitnesbyrd om Jesus Kristus vært en del av generalkonferansen. Men på grunn av sviktende helse var både president Monson og eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum merkbart fraværende fra konferansen.
Fraværende, men ikke glemt.
Selv om president Monson fulgte møtene hjemmefra og eldste Hales fredfylt gikk bort på sykehuset like før det siste møtet, var de begge ikke bare i våre tanker mens vi ba for dem, men deres innflytelse var også tydelig gjennom talene.
President Monson ble sitert av mer enn et dusin talere, inkludert president Russell M. Nelson (se side 60), som spesielt refererte til president Monsons innbydelse forrige konferanse om “å med bønn studere og grunne på Mormons bok hver dag.”1
Eldste Neil L. Andersen, siste taler (se side 122), delte bemerkninger som eldste Hales hadde forberedt til konferansen men ikke var i stand til å gi: “Når vi velger å ha tro, er vi forberedt til å stå i Guds nærhet”, skrev eldste Hales. Eldste Hales hadde visselig valgt tro.
Fraværende, men ikke egentlig borte, spilte president Monson og eldste Hales en viktig rolle i å gjøre konferansen meningsfylt for mange, selv om de ikke sto på talerstolen.
Vi ber til Gud for deg, du vår profet,
at han må gjøre din byrde lett,
at tid og år ei skal tynge deg ned,
men at du livet ut kan føle fred,
men at du livet ut kan føle fred.
(“Vi ber til Gud for deg”, Salmer, nr. 15, sunget under generalkonferansens prestedømsmøte)