Herre, vil du la mine øyne bli åpnet?
Av eldste W. Craig Zwick
Emeritusmedlem av De sytti
Vi må se andre med Frelserens øyne.
Løvenes konge er en animasjonsfilmklassiker om den afrikanske savannen. Når løvenes konge dør mens han prøver å redde sønnen, blir den unge løveprinsen tvunget i eksil mens en despotisk hersker ødelegger savannens balanse. Løveprinsen gjenvinner riket med hjelp av en mentor. Han oppdager hvor viktig balansen i livets store sirkel på savannen er. Da den unge løven inntok sin rettmessige plass som konge, fulgte han rådet om å “se forbi det du ser”.1
Når vi lærer å bli arvinger til alt vår Fader har, råder evangeliet oss til å se forbi det vi ser. For å se forbi det vi ser, må vi se andre med Frelserens øyne. Evangeliets garn er fylt med et mangfold av mennesker. Vi kan ikke fullt ut forstå de valg som gjøres og den psykologiske bakgrunnen til mennesker i verden, i Kirkens forsamlinger eller til og med i vår egen familie, fordi vi sjelden har hele bildet av hvem de er. Vi må se forbi de enkle antagelsene og stereotypiene og utvide den lille linsen som vår egen erfaring utgjør.
Jeg fikk øynene åpnet for å “se forbi det jeg kunne se” mens jeg var misjonspresident. En ung eldste kom med engstelse i blikket. Da vi møttes til et intervju, sa han nedslått: “Jeg vil hjem.” Jeg tenkte: “Dette kan vi ordne opp i.” Jeg rådet ham til å arbeide hardt og be om det i en uke, og deretter ringe meg. En uke senere, nesten på minuttet, ringte han. Han hadde fortsatt lyst til dra hjem. Igjen rådet jeg ham til å be, arbeide hardt og ringe meg etter en uke. Under neste intervju var det ingen forandring. Han insisterte på å dra hjem.
Jeg ville bare ikke la det skje. Jeg begynte å undervise ham om hvor hellig kallet hans var. Jeg oppfordret ham til å “glem[me seg selv] og gå i gang med arbeidet”.2 Men uansett hvilken formel jeg ga ham, forandret han ikke mening. Til slutt slo det meg at jeg kanskje ikke hadde hele bildet. Det var da jeg følte meg tilskyndet til å spørre ham: “Eldste, hva er det som er vanskelig for deg?” Det han sa, gjennomtrengte mitt hjerte: “President, jeg kan ikke lese.”
De kloke rådene jeg syntes det var så viktig at han fikk høre, var slett ikke relevante for hans behov. Det han trengte mest, var at jeg skulle se forbi min forhastede vurdering og la Ånden hjelpe meg å forstå hva som egentlig tynget denne eldsten. Han trengte at jeg kunne se ham på riktig måte og gi ham en grunn til håp. I stedet handlet jeg som en gigantisk rivningskule. Denne tapre eldsten lærte å lese og ble en svært ren Jesu Kristi disippel. Han åpnet mine øyne for Herrens ord: “For mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet” (1 Samuels bok 16:7).
For en velsignelse det er når Herrens ånd utvider vårt perspektiv. Husker dere profeten Elisa, som våknet og oppdaget at den syriske hæren hadde omringet byen med sine hester og vogner? Tjeneren hans ble skremt og spurte Elisa hva de skulle gjøre mot slike odds. Elisa sa at han ikke skulle bekymre seg, med de minneverdige ordene: “Frykt ikke! De som er med oss, er flere enn de som er med dem” (2 Kongebok 6:16). Tjeneren hadde ingen anelse om hva profeten snakket om. Han klarte ikke å se forbi det han kunne se. Men Elisa så bataljoner med engler beredt til å kjempe for profetens folk. Så Elisa ba Herren åpne den unge mannens øyne, “og han fikk se at fjellet var fullt av hester og vogner av ild rundt omkring Elisa” (2 Kongebok 6:17).
Vi setter ofte skille mellom oss og andre på grunn av forskjeller i det vi ser. Vi føler oss vel sammen med dem som tror, snakker, kler seg og handler slik vi gjør, og utilpass sammen med dem som kommer fra andre omstendigheter eller bakgrunner. Men kommer vi ikke alle fra forskjellige land og snakker forskjellige språk? Ser vi ikke alle verden gjennom de enorme begrensningene som vår egen livserfaring setter? For noen ser og snakker med åndelige øyne, slik som profeten Elisa, og noen ser og kommuniserer med fysiske øyne, slik jeg opplevde med misjonæren som ikke kunne lese.
Vi lever i en verden som elsker å sammenligne, sette merkelapper og kritisere. Istedenfor å se gjennom sosiale mediers linse, må vi gå i oss selv og se etter de guddommelige egenskapene som hver av oss har krav på. Disse guddommelige egenskapene og lengslene kan ikke legges ut på Pinterest eller Instagram.
Å akseptere og elske andre betyr ikke at vi må være av samme oppfatning som dem. Sannhet forlanger naturligvis vår største troskap, men det skulle aldri være et hinder for godhet. Hvis vi virkelig er glad i andre, må vi godta deres beste innsats, selv om vi kanskje aldri helt vil kunne forstå deres livserfaringer og begrensninger. Å se forbi det vi kan se krever bevisst fokus på Frelseren.
28. mai 2016 var 16 år gamle Beau Richey og hans venn Austin på en familiegård i Colorado. Beau og Austin satte seg på firehjulingene sine med stor forventning om en eventyrfylt dag. De hadde ikke kommet langt før de kom ut for vanskelige forhold og tragedien rammet dem. Firehjulingen Beau kjørte, veltet plutselig, og Beau ble liggende i klem under 180 kg stål. Da Beaus venn Austin kom til ham, så han Beau kjempe for livet. Med all sin styrke prøvde han å trekke firehjulingen bort fra vennen sin. Den ville ikke rikke seg. Han ba for Beau, og dro så fortvilet for å hente hjelp. Ambulansepersonell kom til slutt til stedet, men noen timer senere døde Beau. Han ble løst fra dette jordelivet.
De sønderknuste foreldrene kom dit. Mens de sto på det lille sykehuset sammen med Beaus beste venn og familiemedlemmer, kom en politimann inn i rommet og ga Beaus mobiltelefon til moren. Idet hun tok telefonen, hørtes et lydsignal. Hun åpnet telefonen og så Beaus daglige påminnelse. Hun leste høyt budskapet som hennes livsglade og svært eventyrlystne tenåringssønn hadde stilt inn for å lese hver dag. Der sto det: “Husk å la Jesus Kristus være det sentrale i livet ditt i dag.”
Beaus fokus på sin Forløser reduserer ikke de etterlattes sorg i hans fravær. Det gir imidlertid stort håp og mening til Beaus liv og livsvalg. Det gjør det mulig for familie og venner å se lenger enn bare sorgen over hans tidlige død, og se de gledelige realitetene i det neste liv. For en mild barmhjertighet det var at Beaus foreldre gjennom sønnens øyne fikk se det han satte høyest.
Som medlemmer av Kirken har vi blitt begavet med personlige åndelige påminnere som varsler oss når vi bare med jordiske øyne ser bort fra frelsen. Nadverden er vår ukentlige påminnelse om alltid å fokusere på Jesus Kristus så vi alltid kan minnes ham og alltid kan ha hans Ånd hos oss (se L&p 20:77). Likevel ignorerer vi noen ganger disse følelsene av å bli påminnet og varslet. Når vi har Jesus Kristus i sentrum av vårt liv, vil han sørge for at våre øyne kan bli åpnet for større muligheter enn vi alene kan fatte.
Jeg fikk et virkelig interessant brev om et beskyttende vekkersignal som en trofast søster hadde opplevd. Hun fortalte meg at i et forsøk på å hjelpe sin mann å forstå hvordan hun hadde det, begynte hun å føre en elektronisk liste på telefonen over ting han gjorde eller sa som irriterte henne. Hun tenkte at når tiden var inne, ville hun ha samlet skriftlig bevis å dele med ham som ville få ham til å ønske å forandre seg. Men en søndag mens hun deltok i nadverden og fokuserte på Frelserens forsoning, innså hun at det å dokumentere sine negative følelser overfor sin mann, i virkeligheten drev Ånden bort fra henne og aldri kom til å forandre ham.
En åndelig vekkerklokke ringte i hjertet hennes som sa: “La det ligge. La alt sammen ligge. Slett notatene. De hjelper ikke.” Deretter skrev hun, og jeg siterer: “Det tok meg en stund å trykke på ‘Marker alle’ og enda lenger å trykke på ‘Slett’. Men da jeg gjorde det, forsvant alle de negative følelsene i løse luften. Mitt hjerte ble fylt med kjærlighet – kjærlighet til min mann og kjærlighet til Herren.” I likhet med Saulus på veien til Damaskus, fikk hun et annet syn. Forvrengningens skjell falt fra øynene hennes.
Frelseren åpnet ofte øynene til de fysisk og åndelig blinde. Å åpne våre øyne for guddommelig sannhet forbereder oss både bokstavelig og billedlig til å bli helbredet for jordisk kortsynthet. Når vi er oppmerksom på åndelige “vekkerklokker” som signaliserer et behov for kurskorrigering eller et større, evig perspektiv, får vi oppfylt nadverdens løfte om å ha hans Ånd hos oss. Dette skjedde med Joseph Smith og Oliver Cowdery i Kirtland tempel da Jesus Kristus underviste overbevisende sannheter, og lovet at de jordiske begrensningers “slør” ville bli “tatt bort fra [deres] sinn, og [at deres] forstands øyne [ville bli] åpnet” (L&p 110:1).
Jeg vitner om at vi ved hjelp av Jesu Kristi kraft kan bli i stand til åndelig å se forbi det vi ser bokstavelig. Når vi husker ham og har hans ånd hos oss, vil vår forstands øyne bli åpnet. Da vil den store virkelighet om guddommeligheten som finnes i hver og en av oss bli sterkere innprentet i vårt hjerte. I Jesu Kristi navn. Amen.