Kapittel 14

Vi må glemme oss selv i tjeneste for andre

“Måtte den virkelige meningen med evangeliet utkrystallisere seg i vårt hjerte så vi kan forstå at vårt liv, som ble gitt oss av vår Fader, skal brukes i tjeneste for andre.”

Fra Gordon B. Hinckleys liv

Unge eldste Gordon B. Hinckley kjempet seg gjennom sine første uker som heltidsmisjonær i England. Han var syk da han kom dit, og hans forsøk på å forkynne evangeliet ble gjentatte ganger avvist. I løpet av denne vanskelige tiden ble han velsignet med det han senere kalte sin “avgjørende dag i sitt liv” – en opplevelse som påvirket hans tjeneste resten av livet.

“Jeg var motløs,” fortalte han. “Jeg skrev et brev hjem til min gode far og sa at jeg syntes jeg kastet bort min tid og hans penger. Han var min far og min stavspresident, og han var en klok og inspirert mann. Han skrev et meget kort brev til meg hvor det sto: ‘Kjære Gordon, jeg har mottatt ditt siste brev. Jeg har bare ett forslag: Glem deg selv og begynn å arbeide.’ Tidligere samme morgen under vårt fellesstudium hadde min ledsager og jeg lest disse ordene fra Herren: ‘For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det.’ (Markus 8:35.)

Disse ordene fra Mesteren, sammen med rådet fra min far om å glemme meg selv og begynne å arbeide, trengte inn i min sjel. Med fars brev i hånden gikk jeg inn på soverommet i huset i Wadham Road nr. 15 hvor vi bodde, knelte ned og avla et løfte til Herren. Jeg lovet ham ved en pakt at jeg ville forsøke å glemme meg selv i hans tjeneste.

Denne julidagen i 1933 tok jeg min avgjørelse. Det kom et nytt lys inn i mitt liv og en ny glede i mitt hjerte.”¹

Dette lyset forlot aldri Gordon B. Hinckleys liv. Fra den dagen viet han seg til Herren i tjeneste for andre. I president Hinckleys begravelse nevnte president Henry B. Eyring noen av president Hinckleys bidrag: Han oppførte templer over hele verden, innførte mindre templer for å fremskynde tempelarbeidet, etablerte Det vedvarende utdannelsesfond og bygget Konferansesenteret. Så sa han:

“Hans personlige arv omfatter mye mer enn denne korte listen og min evne til å beskrive. Men hans bedrifter har minst én ting felles. De hadde alltid til hensikt å velsigne enkeltpersoner med muligheter. Og han tenkte alltid på dem som har minst muligheter, vanlige mennesker som strever med å takle hverdagens vanskeligheter og den utfordring det er å etterleve Jesu Kristi evangelium. Mer enn én gang prikket han fingeren sin i brystet mitt når jeg kom med et forslag og sa: ‘Hal, har du husket på dem som har det vanskelig?’”²

“Jeg ønsker å være på mine ben og gjøre noe,” sa president Hinckley. “Jeg ønsker å møte hver dag med besluttsomhet og målbevissthet. Jeg ønsker å bruke hver time jeg er våken til å gi oppmuntring, til å velsigne dem som bærer tunge byrder, til å bygge opp vitnesbyrdets tro og styrke.”³

Kristus ved Betesda-dammen — “Hvis vi vil hevde å tilbe og følge Mesteren, må vi ikke strebe etter å etterligne hans liv i tjeneste?”

Gordon B. Hinckleys læresetninger

Vårt liv er en gave fra Gud, og skulle brukes i tjeneste for andre.

Det er… mye fattigdom og grell nød over hele verden, så mye av opprør og ondskap, så mye tarvelighet og urenhet, så mange oppbrutte hjem og ødelagte familier, så mange ensomme mennesker som lever fargeløse liv uten håp, så mye elendighet overalt.

Derfor gir jeg dere en oppfordring. Jeg ber dere innstendig om at dere, med alt dere mottar, også må gi for å gjøre verden litt bedre.⁴

Hvis verden skal bli bedre, må kjærlighetens kraft gjøre en endring i menneskenes hjerter. Det kan den gjøre når vi ser lenger enn til oss selv for å gi vår kjærlighet til Gud og andre, og gjør det av hele vårt hjerte, av hele vår sjel og av all vår forstand.

I nyere åpenbaring har Herren erklært: “Hvis deres øye ene og alene er vendt mot min ære, skal hele deres legeme fylles med lys, og det skal ikke være noe mørke i dere.” (L&p 88:67.)

Når vi ser med kjærlighet og takknemlighet til Gud, når vi tjener ham med øyet ene og alene vendt mot hans ære, vil syndens mørke, egoismens mørke og stolthetens mørke forlate oss. Det vil komme en økt kjærlighet til vår evige Fader og til hans elskede Sønn, vår Frelser og vår Forløser. Det vil komme et sterkere ønske om å utføre tjeneste for våre medmennesker, og vi vil tenke mindre på oss selv og strekke oss ut til andre.

Dette kjærlighetsprinsippet er selve kjernen i Jesu Kristi evangelium.⁵

Hvis vi vil hevde å tilbe og følge Mesteren, må vi ikke strebe etter å etterligne hans liv i tjeneste? Ingen av oss kan med rette si at vårt liv er vårt eget. Vårt liv er en gave fra Gud. Vi kommer ikke til verden av egen vilje. Vi forlater den ikke når vi selv ønsker det. Våre dager er talte ikke av oss selv, men i overensstemmelse med Guds vilje.

Så mange av oss bruker vårt liv som om det var helt og holdent vårt eget. Vi kan velge å kaste det bort hvis vi ønsker det. Men det blir et brudd på en stor og hellig tillit. Mesteren gjorde det helt klart: “For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det.” (Markus 8:35.)⁶

Mine kjære brødre og søstre, utfordringen er stor. Mulighetene finnes overalt rundt oss. Gud vil at vi skal gjøre hans arbeid – og gjøre det med energi og glede. Dette arbeidet, slik han har definert det, er å “styrke de svake, løfte de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær”. (L&p 81:5.)

Det er å hjelpe de trengende. Det er å trøste de sørgende. Det er å besøke enken og den farløse i deres nød. Det er å gi mat til den sultne, kle den nakne og gi ly til den som ikke har tak over hodet. Det er å gjøre som Mesteren gjorde, som “gikk omkring og gjorde vel”. (Apostlenes gjerninger 10:38.)⁷

Mitt budskap til dere i dag… er at dere skulle bestemme dere for å vie en del av deres tid, når dere planlegger livets arbeid, til de ulykkelige og trengende, uten tanke på å få noe igjen for det. Det er behov for deres ferdigheter, uansett hva de måtte være. Deres hjelpende hender vil løfte noen opp av nødens hengemyr. Deres stødige stemme vil gi oppmuntring til noen som kanskje ellers ville ha gitt opp. Deres ferdigheter kan endre livet, på en bemerkelsesverdig og fantastisk måte, for dem som vandrer i nød. Hvis ikke nå, når da? Hvis ikke dere, hvem da?⁸

Måtte den virkelige meningen med evangeliet utkrystallisere seg i vårt hjerte så vi kan forstå at vårt liv, som ble gitt oss av vår Fader, skal brukes i tjeneste for andre.

Hvis vi vil yte slik tjeneste, vil dagene være fylt av glede og lykksalighet. Ikke minst vil de være viet til vår Herre og Frelser Jesus Kristus og til å velsigne alle vi kommer i kontakt med.⁹

Tjeneste er den beste medisin for selvmedlidenhet, egoisme, fortvilelse og ensomhet.

Jeg besøkte en gang et universitetsområde hvor jeg hørte den vanlige klagingen fra ungdom: Klaging med hensyn til presset ved å gå på skole – som om det var en byrde istedenfor en mulighet til å ta del i verdens kunnskap – klaging på hyblene og på maten …

Jeg sa til de unge at hvis presset fra skolen var for tungt, hvis de følte for å klage på hyblene og maten, så kunne jeg foreslå en kur for problemene deres. Jeg foreslo at de skulle legge bøkene sine til side i noen timer, dra fra rommene sine og besøke en som var gammel og ensom, eller en som var syk og motløs. I det store og det hele har jeg lært at hvis vi klager over livet, er det fordi vi bare tenker på oss selv.

I mange år var det et skilt på veggen hos en skomaker jeg var kunde hos. Det sto: “Jeg klaget fordi jeg ikke hadde sko, helt til jeg så en mann som ikke hadde føtter.” Den mest effektive medisin for selvmedlidenhetens sykdom er å glemme oss selv i tjeneste for andre.¹⁰

Jeg tror at for de fleste av oss er den beste medisinen for ensomhet, arbeid og tjeneste for andre. Jeg bagatelliserer ikke deres problemer, men jeg nøler ikke med å si at det finnes mange andre med alvorligere problemer enn deres. Strekk dere ut for å yte tjeneste for dem, hjelpe dem og oppmuntre dem. Det er så mange gutter og jenter som kommer til kort på skolen fordi de mangler litt personlig oppmerksomhet og oppmuntring. Det er så mange eldre som lever i elendighet og ensomhet og frykt, og som ville få et lite håp og noe oppmuntring ved en enkel samtale …

Det er så mange som har blitt skadet, og som trenger en barmhjertig samaritan til å forbinde sårene sine og hjelpe seg videre. En liten godhet kan gi en stor velsignelse til en som er i nød, og en god følelse til den som blir venn med ham.¹¹

Det er så mange der ute hvis byrder dere kan lette. Det er hjemløse, det er sultne og det er fattige rundt oss. Det er eldre som er alene på pleiehjem. Det er funksjonshemmede barn og ungdom som bruker narkotika, og det finnes dem som er syke og bundet til hjemmet, som higer et vennlig ord. Hvis dere ikke gjør det, hvem gjør det da?

Den beste motgift jeg vet mot bekymring, er arbeid. Den beste medisin for fortvilelse, er tjeneste. Den beste kur for tretthet, er utfordringen med å hjelpe en som er enda mer sliten.¹²

Hvorfor er misjonærer lykkelige? Fordi de glemmer seg selv i tjeneste for andre.

Hvorfor er de som arbeider i templene, lykkelige? Fordi deres kjærlighetsarbeid i enhver henseende harmoniserer med det store stedfortredende arbeid menneskehetens Frelser utførte. De hverken ber om eller forventer takk for det de gjør. For det meste vet de ikke mer enn navnet på ham eller henne de utfører arbeidet på vegne av.¹³

Gi uttrykk for de rettferdige ønskene som ligger i deres hjerte, etter å strekke dere ut for å trøste, støtte og bygge opp andre. Når dere gjør det, vil egoismens nedbrytende gift forlate dere, og den vil bli erstattet av en skjønn og herlig følelse som ikke synes å komme på noen annen måte.¹⁴

kvinne som hjelper en syk person — “Det er så mange der ute hvis byrder dere kan lette.”

Når vi strekker oss ut for å hjelpe andre, finner vi vårt sanne jeg.

En søndag morgen for mange år siden var jeg hjemme hos en stavspresident i en liten by i Idaho. Før morgenbønnen leste familien noen vers i Skriftene sammen. Blant disse var Jesu ord slik de står i Johannes 12:24: “Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.”

Mesteren siktet utvilsomt til sin egen forestående død, og erklærte at med mindre han døde, ville hans misjon i livet stort sett ha vært forgjeves. Jeg ser imidlertid i disse ordene en videre betydning. Det virker for meg som at Herren sier til hver enkelt av oss at med mindre vi glemmer oss selv i tjeneste for andre, er vårt liv i stor grad meningsløst, for han fortsatte med å si: “Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv.” (Johannes 12:25.) Eller slik det står skrevet i Lukas: “Den som søker å vinne sitt liv, skal miste det. Og den som mister sitt liv, skal bevare det.” (Lukas 17:33.) Med andre ord, den som lever for seg selv, visner og dør, mens den som glemmer seg selv i tjeneste for andre, vokser og blomstrer i dette liv og i evigheten.

På stavskonferansen den formiddagen ble presidenten jeg hadde bodd hos, avløst etter tretten års trofast tjeneste. Det fant sted en stor utgytelse av kjærlighet og takknemlighet, ikke på grunn av hans rikdom, ikke på grunn av hans stilling i næringslivet, men på grunn av den tjeneste han så uselvisk hadde utført. Uten tanke på personlige interesser hadde han kjørt titusenvis av kilometer i allslags vær. Han hadde brukt tusenvis av timer til fordel for andre. Han hadde forsømt sine personlige anliggender for å hjelpe dem som trengte hans hjelp. Og på denne måten hadde han blitt levende og stor i deres øyne som han hadde tjent.¹⁵

For mange år siden leste jeg en historie om en ung kvinne som kom til et landlig område som lærer. Blant elevene hennes var det en jente som hadde mislyktes før og som mislyktes igjen. Eleven kunne ikke lese. Hun kom fra en familie uten midler til å ta henne med til en større by for å få undersøkt henne for å finne ut om hun hadde et problem som det var mulig å gjøre noe med. Den unge læreren hadde en anelse om at problemet kunne være jentas øyne, og tok henne på egen bekostning med seg til synsundersøkelse. En svakhet ble oppdaget som kunne korrigeres med briller. Snart åpnet det seg en helt ny verden for eleven. For første gang i sitt liv så hun tydelig ordene foran seg. Lønnen til denne landsens læreren var beskjeden, men av det lille hun hadde gjorde hun en investering som fullstendig forandret livet til en vanskeligstilt elev, og da hun gjorde det, fant hun en ny dimensjon i sitt eget liv.¹⁶

Når dere utfører tjeneste på denne måten, vil dere få en ny dimensjon i deres liv. Dere vil finne nye og stimulerende forbindelser. Dere vil få vennskap og omgang med andre. Dere vil vokse i kunnskap og forståelse og visdom, og i deres evne til å handle.¹⁷

Jeg vitner om at hvis hver av dere vil strekke dere ut for å hjelpe andre, vil dere finne deres sanne jeg og være til stor velsignelse for den verden dere lever i.¹⁸

Kirken gir mange muligheter til uselvisk tjeneste.

Brødre og søstre, dere vil aldri være lykkelige hvis dere går gjennom livet og bare tenker på dere selv. Fortap dere i den beste sak i verden – Herrens sak. Arbeidet i quorumene og hjelpeorganisasjonene, tempelarbeid, velferdsarbeid og misjonærarbeid. Dere vil velsigne deres eget liv når dere er til velsignelse for andre.¹⁹

Det finnes ikke noe annet arbeid i hele verden som er så gledefylt som dette. Denne gleden er noe eget. Den kommer av å tjene andre. Den er reell. Den er unik. Den er vidunderlig.²⁰

tjenestemisjonærer som syr — “Når dere utfører tjeneste… vil dere få en ny dimensjon i deres liv.”

La Kirken være deres gode venn. La den være deres gode ledsager. Utfør tjeneste der dere er kalt til å tjene. Gjør det dere blir bedt om å gjøre. Enhver stilling dere har, vil styrke deres evne. Jeg har hatt mange oppgaver i denne storartede organisasjonen. Enhver tjeneste har gitt sin egen belønning.

Dette… vil kreve deres uselviske hengivenhet og deres urokkelige lojalitet og tro. Dere vil utføre mange forskjellige oppgaver i løpet av livet. Noen av dem kan virke små, men det finnes ingen små eller ubetydelige kall i denne kirken. Ethvert kall er viktig. Ethvert kall er nødvendig for å fremme Herrens verk. Snakk aldri nedsettende om et ansvar i Kirken …

Gjør plass for Kirken i deres liv. La deres kunnskap om dens lære vokse. La deres forståelse av dens organisasjon øke. La evindelig og alltid deres kjærlighet til dens evige sannheter bli sterkere.

Kirken kan komme til å kalle på deres offer. Den kan kalle på dere til å gi det aller beste dere har å gi. Dere vil ikke tape på dette, for dere vil oppdage at det vil bli en investering som vil gi dere utbytte så lenge dere lever. Kirken er det store reservoar av evig sannhet. Omfavn den og hold fast i den.²¹

Ønsker dere å være lykkelige? Glem dere selv og gå helt opp i denne store sak. Anstreng dere for å hjelpe andre. Utvikle tilgivelsens ånd i deres hjerte overfor enhver som måtte ha fornærmet dere. Se hen til Herren, og lev og arbeid for å løfte og betjene hans sønner og døtre. Dere vil oppleve en lykke som dere aldri før har kjent, hvis dere vil gjøre dette. Jeg bryr meg ikke om hvor gamle eller unge dere er, eller hva det måtte være. Dere kan løfte mennesker og hjelpe dem. Det er så veldig, veldig mange mennesker i denne verden som trenger hjelp. Så veldig, veldig mange. La oss fjerne den nedbrytende, egoistiske holdningen fra vårt liv, mine brødre og søstre, og stå litt rakere og strekke oss litt høyere i tjeneste for andre… Stå mer rakrygget, stå på et høyere plan, løft dem som har svake knær, løft opp armer som henger ned. Etterlev Jesu Kristi evangelium. Glem dere selv.²²

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Hinckley har sagt at vårt liv er en gave fra Gud som skulle brukes i tjeneste for andre (se del 1). Hvordan kan vi gjøre tjeneste for andre til en livsstil? Hva tror du det vil si å utføre tjeneste med øyet ene og alene vendt mot Guds ære? Hvordan har andres tjeneste vært til velsignelse for deg?
Hvorfor hjelper tjeneste oss å overvinne selvmedlidenhet, egoisme og ensomhet? (Se del 2.) Hvordan har tjeneste gjort deg lykkelig? Når du leser president Hinckleys beskrivelser av mennesker i nød, bør du finne ut hvordan du og din familie kan rekke ut en hjelpende hånd.
Hvorfor hjelper det å glemme oss selv i tjeneste for andre, oss å “finne [vårt] sanne jeg”? (Se del 3.) Hva kan vi lære av historiene i del 3?
President Hinckley ga følgende råd: “Fortap dere i den beste sak i verden – Herrens sak” (del 4). Hvilke velsignelser har Kirken tilført ditt liv?

Aktuelle skriftsteder

Matteus 20:25–28; 25:34–40; Johannes 13:35; Mosiah 2:16–18; 18:8–9; L&p 64:33

Studiehjelpemidler

“Vær svært oppmerksom på ideer som kommer til ditt sinn mens du studerer, og på følelser som oppstår i ditt hjerte” (Forkynn mitt evangelium [2004], 18). Vurder å skrive ned tilskyndelsene du mottar, selv om de ikke synes å være relatert til ordene du leser. De kan være nettopp det Herren ønsker at du skal lære.