Kapittel 11

Hjemmet – grunnlaget for et rettskaffent liv

“Jo bedre du oppdrar dine barn i samsvar med Jesu Kristi evangelium, med kjærlighet og høye forventninger, desto større er sannsynligheten for at de vil ha fred med seg selv.”

Fra Gordon B. Hinckleys liv

I slutten av 1973 besluttet Gordon og Marjorie Hinckley vemodig å flytte fra sitt hjem i East Mill Creek i Utah, slik at de kunne bo nærmere Kirkens hovedkvarter i Salt Lake City. President Hinckley, som da var medlem av De tolv apostlers quorum, tok seg tid på nyttårsaften det året til å skrive om deres hjem. Det han skrev, sa mye om hans følelser for stedet, men det sa enda mer om det han følte med hensyn til en kjærlig familie.

“Vi er virkelig sentimentale og triste fordi vi skal dra,” skrev han. Han mintes familiens anstrengelser for å bygge hjemmet og opparbeide den omkringliggende eiendommen. Så gikk tankene hans til samhørighet – til hverandre og til Gud:

“Her har vi lekt sammen gjennom barnas oppvekst, og her har vi bedt sammen. Her har vi og våre barn blitt kjent med vår himmelske Fader og fått visshet om at han lever og lytter og svarer.

Jeg kunne ha fortsatt og skrevet en bok… ikke til verden, men til de fem barna, deres ektefeller og etterkommere. Og hvis jeg kan sette ord på historien om dette hjemmet, vil det være tårer og latter og en storartet, fredfull og gjennomtrengende kjærlig ånd som vil påvirke dem som leser, for de som bodde og vokste der, elsket hverandre, de elsket sine naboer, de elsket sin Gud og vår Herre Jesus Kristus.”¹

Gjennom hele sitt virke vitnet president Hinckley om hvor viktig en kjærlig og trofast familie er. Under hans ledelse utstedte Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum “Familien – En erklæring til verden,” som eldste M. Russell Ballard i De tolv beskrev som “et opprop om å beskytte og styrke familier”.² Etter å ha lest erklæringen på Hjelpeforeningens hovedmøte i september 1995, sa president Hinckley: “Enhver nasjons styrke er rotfestet innenfor veggene i dens hjem. Vi ber inntrengende våre medlemmer overalt om å styrke sin familie i overensstemmelse med disse velprøvde verdinormene.”³

ektepar med et lite barn — “Vi anmoder foreldre om å gjøre sitt aller beste for å undervise og oppdra sine barn.”

Gordon B. Hinckleys læresetninger

Familieforhold er de helligste av alle forhold.

Familien er guddommelig. Den ble innstiftet av vår himmelske Fader. Den omfatter det helligste av alle forhold. Kun gjennom dens organisasjon kan Herrens hensikter bli oppfylt.⁴

Vi er en kirke som bærer vitnesbyrd om familiens betydning – far, mor og barn – og om det faktum at vi alle er barn av Gud vår evige Fader. Foreldre som bringer barn til verden, har ansvar for å elske disse barna, oppdra dem, ha omsorg for dem og lære dem de verdinormer som vil være til velsignelse for dem slik at de kan vokse og bli gode borgere i samfunnet… Jeg vil understreke det som allerede er kjent for dere, og det er hvor viktig det er å knytte våre familier sammen i kjærlighet og velvilje, med takknemlighet og respekt, og med undervisning i Herrens veier, slik at barna kan vokse i rettferdighet og unngå de tragedier som overvinner så mange familier over hele verden.⁵

Først og fremst er det tvingende nødvendig at dere ikke forsømmer deres familie. Ingenting dere har, er mer dyrebart.⁶

Fedre og mødre har det privilegium å ha omsorg for sine barn og undervise dem i Jesu Kristi evangelium.

Vi anmoder foreldre om å gjøre sitt aller beste for å undervise og oppdra sine barn i evangeliets prinsipper, og derved holde dem nært knyttet til Kirken. Hjemmet er grunnleggende for en rettferdig livsførsel, og intet annet kan erstatte det eller ivareta dets helt nødvendige funksjon når det gjelder å utføre denne gudgitte ansvarsoppgaven.⁷

Jeg er overbevist om at ingenting vil sikre større fremgang i det farefulle foretak som barneoppdragelse er, enn et program for familielivet som kommer fra evangeliets storartede læresetninger – at far i hjemmet kan inneha Guds prestedømme, at det er hans privilegium og plikt som forvalter av vår himmelske Faders barn, å dekke deres behov, at han skal lede i hjemmet i prestedømmets ånd “ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet” (L&p 121:41-42), at mor i hjemmet er en Guds datter, en sjel med intelligens, hengivenhet og kjærlighet som kan bli ikledd Guds ånd, at det er hennes privilegium og plikt som forvalter av vår himmelske Faders barn, å oppdra disse barna og ivareta deres daglige behov, og at hun, sammen med sin mann, også skal lære sine barn å “å forstå læren om omvendelse, tro på Kristus den levende Guds Sønn, og om dåp og Den hellige ånds gave ved håndspåleggelse… [og] å be og vandre rettskaffent for Herren”. (L&p 68:25, 28.)

I et slikt hjem er foreldre elsket og verdsatt, ikke fryktet. Og barn betraktes som gaver fra Herren, som skulle tas vare på, oppdras, oppmuntres og veiledes.

Det kan oppstå uenighet fra tid til annen. Det hender at man krangler litt. Men hvis det er bønn, kjærlighet og omtanke i familien, vil det være et overskudd av hengivenhet som vil stå fast for evig og en lojalitet som alltid vil være styrende.⁸

Så noen ord til enslige forsørgere… [Dere] bærer utmattende byrder når dere utkjemper de daglige kampene som følger med å oppdra barn og se til at deres behov blir dekket. Dette er en ensom plikt. Men dere trenger ikke være helt alene. Det er svært mange i denne kirken som ønsker å hjelpe dere, med følsomhet og forståelse. De ønsker ikke å trenge seg på der de ikke er ønsket. Men interessen er ekte og oppriktig, og de hjelper også seg selv når de hjelper dere og deres barn. Ta imot deres hjelp. De trenger å gi den både for sin egen og deres skyld.

Vi har tusenvis av gode biskoper i denne kirken. Vi har tusenvis av gode quorumsledere. Vi har tusenvis av fantastiske kvinner i Hjelpeforeningen. Vi har hjemmelærere og besøkende lærerinner. De er deres venner, satt der av Herren for å gi av sin styrke, for å hjelpe dere. Og glem aldri at Herren selv er en kilde til styrke som er større enn noen annen. Jeg ble rørt av noe… en alenemor som oppdro syv barn fortalte, da hun ba til sin himmelske Fader om at hun måtte få lov til å komme til ham, om så bare for en natt, for å finne trøst og styrke til å takle morgendagens prøvelser. Her er det milde svaret som kom til hennes sinn nesten som en åpenbaring: “Du kan ikke komme til meg, men jeg vil komme til deg.”⁹

Jo bedre du oppdrar dine barn i samsvar med Jesu Kristi evangelium, med kjærlighet og høye forventninger, desto større er sannsynligheten for at de vil ha fred med seg selv.¹⁰

Ved hjelp av familiebønn vokser barn i tro på den levende Gud.

Se deres små. Be sammen med dem. Be for dem og velsign dem. Den verden de skal inn i, er en floket og vanskelig verden. De vil møte motgangens høye bølger. De trenger all den styrke og all den tro dere kan gi dem mens de fremdeles er nær dere. Men de trenger også en større kraft som kommer fra en høyere makt. De må gjøre mer enn å klare seg med det de finner. De må forbedre verden, og den eneste hjelp de vil ha, er sitt eget eksempel og den overbevisende kraft som følger deres vitnesbyrd og deres kunnskap om det som hører Gud til. Dere vil trenge Herrens hjelp. Be sammen med dem mens de er unge, slik at de kan lære å kjenne denne kilden til styrke som alltid skal være tilgjengelig i vanskelige stunder.¹¹

Jeg vet ikke om noen annen skikk som vil ha en så positiv innvirkning på deres liv som det å knele ned sammen i bønn. Bare ordene “kjære himmelske Fader” har en enorm virkning. Man kan ikke uttale dem oppriktig og i erkjentlighet uten å ha en følelse av at man er ansvarlig overfor Gud …

Deres daglige samtaler med ham vil bringe en fred i hjertet og en glede i livet som ikke kan komme fra noen annen kilde… Deres kjærlighet vil styrkes. Dere vil sette stadig større pris på hverandre.

Barna vil bli velsignet med en følelse av trygghet som man får ved å bo i et hjem der Guds Ånd dveler. De vil kjenne og elske sine foreldre som respekterer hverandre, og en respektfull ånd vil vokse i deres eget hjerte. De vil oppleve tryggheten ved vennlige ord som blir uttalt med dempet røst. De vil bli tatt vare på av en far og mor som, fordi de er ærlige overfor Gud, er ærlige overfor hverandre og sin neste. De vil vokse opp med en takknemlig holdning fordi de har hørt sine foreldre i bønn gi uttrykk for takknemlighet for store og små velsignelser. De vil vokse opp med tro på den levende Gud.¹²

Familiens hjemmeaften kan bringe foreldre og barn sammen for å lære om Herrens veier.

Jeg husker da jeg var liten gutt, fem år gammel, at president Joseph F. Smith bekjentgjorde for hele Kirken at de skulle samle familien til familiens hjemmeaften. Min far sa: “Kirkens president har bedt oss om å gjøre det, og vi kommer til å gjøre det.”

Så vi hadde familiens hjemmeaften. Det var morsomt. Han sa: “Vi skal synge en sang.” Vi var ikke sangere… Vi prøvde bare å synge, og lo av hverandre. Det samme gjorde vi med mye annet. Men av denne erfaringen kom det etter hvert noe som var fantastisk – en vane som hjalp oss, som samlet oss som familie, som styrket oss, og det vokste i vårt hjerte en overbevisning om verdien av familiens hjemmeaften.¹³

Jeg er takknemlig for at vi som kirke har en ukentlig familiens hjemmeaften som en grunnleggende del av vårt program. Det er ganske betydningsfullt at tusenvis på familier over hele verden i vår travle tid gjør en oppriktig innsats for å vie en kveld i uken til å synge sammen, til å undervise hverandre om Herrens veier, til å knele i bønn, for der å takke Herren for hans barmhjertighet og nedkalle hans velsignelser over vårt liv, vårt hjem, vårt arbeid og vårt land. Jeg tror knapt vi kan anslå den enorme verdien som vil komme av dette programmet.¹⁴

Hvis dere er i tvil om hvorvidt familiens hjemmeaften hjelper, prøv det! Samle barna rundt dere, undervis dem, bær vitnesbyrd for dem, les Skriftene sammen, og ha det hyggelig sammen.¹⁵

Foreldre bør begynne å undervise barna når de er svært små.

Ikke lenge etter at vi hadde giftet oss, bygget vi vårt første hjem. Vi hadde lite penger, og jeg gjorde mye av arbeidet. Hagearbeidet var helt og holdent mitt ansvar. Det første av mange trær jeg plantet, var en korstorn uten torner, og jeg så for meg dagen da skyggen fra treet ville bidra til å kjøle ned huset om sommeren. Jeg plantet det på hjørnet, der vinden fra juvet i øst blåste hardest. Jeg gravde et hull, satte den nakne roten nedi, spadde jord rundt den, helte på vann, og mer eller mindre glemte den. Det var bare en flis av et tre, kanskje 2 centimeter i diameter. Det var så mykt at jeg uten vanskelighet kunne bøye det i alle retninger. Etter hvert som årene gikk, viet jeg det lite oppmerksomhet. Så en vinterdag da treet var uten blader, så jeg det tilfeldigvis gjennom vinduet. Jeg la merke til at det sto lent mot vest, misformet og ute av balanse. Jeg kunne nesten ikke tro det. Jeg gikk ut og presset meg mot det som for å rette det opp. Men stammen var nå nesten 30 centimeter i diameter. Min styrke var ingenting imot det. I redskapsskjulet fant jeg en talje, festet den ene enden til treet og den andre til en solid stolpe. Jeg trakk i tauet. Trinsene beveget seg litt, og trestammen skalv litt. Men det var alt. Det syntes å si til meg: “Du kan ikke rette meg opp. Det er for sent. Jeg har vokst på denne måten på grunn av din forsømmelse, og jeg vil ikke bøye meg.”

I fortvilelse tok jeg til slutt sagen og kappet av den store, tunge grenen på vestsiden. Jeg tok noen skritt tilbake og så på det jeg hadde gjort. Jeg hadde kappet av en stor del av treet og etterlatt et stort arr på 20 centimeter i diameter, og bare en liten gren som vokste oppover…

For ikke lenge siden så jeg på treet igjen. Det er stort, formen er bedre, og det er verdifullt for hjemmet. Men hvor alvorlig var ikke traumet i dets ungdom, og hvor smertefull var ikke behandlingen jeg hadde brukt for å rette det opp. Da treet ble plantet, ville en tynn taubit ha holdt det på plass mot vindens kraft. Jeg kunne og burde ha festet den taubiten med svært lite innsats, men gjorde det ikke. Og det bøyde seg for kreftene som kom mot det.

Barn er som trær. Når de er unge, kan livet formes og veiledes, vanligvis med svært lite innsats. Ordspråkenes forfatter sa: “Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den når han blir gammel” [Ordspråkene 22:6]. Denne opplæringen finner sine røtter i hjemmet.¹⁶

familie som leser i Skriftene — “Samle barna rundt dere, undervis dem, bær vitnesbyrd for dem, les Skriftene sammen og ha det hyggelig sammen.”

Jesaja sa: “Alle dine barn skal være undervist av Herren, og stor skal dine barns fred være” (Jesaja 54:13).

Led deres sønner og døtre slik, led og veiled dem helt fra de er små, undervis dem om Herrens veier, slik at de kan være ledsaget av fred gjennom livet.¹⁷

Hvis barn er opprørske, skulle foreldrene fortsette å be for dem, vise dem kjærlighet og hjelpe dem.

Jeg vet at det er foreldre som til tross for at de overøser barna med kjærlighet og flittig og trofast forsøker å undervise dem, ser sine barn vokse opp stikk i strid med dette, og som gråter fordi deres villfarne sønner og døtre bevisst følger en kurs som fører til tragiske konsekvenser. Jeg har stor medfølelse med slike, og for dem vil jeg gjerne sitere Esekiels ord: “En sønn skal ikke bære sin fars misgjerning, og en far skal ikke bære sin sønns misgjerning” (Esekiel 18:20).¹⁸

En gang iblant, til tross for alt dere prøver å gjøre, er det et opprørsk barn. Men bare fortsett å prøve. Gi aldri opp. Du har aldri tapt så lenge du prøver. Bare fortsett!¹⁹

Hvis noen av dere har et barn eller en dere er glad i, som er i den tilstanden [av opprørskhet], må dere ikke gi opp. Be for dem, vær glad i dem og hjelp dem!²⁰

Noen ganger kan det virke som om det er for sent… Husk imidlertid korstorntreet mitt uten torner [se side 171-72]. Kirurgi og lidelse tilveiebragte noe vakkert, som senere i livet har gitt kjærkommen skygge for dagens hete.²¹

Vi styrker vår familie når vi søker himmelens hjelp, og skaper en ånd av kjærlighet og respekt for hverandre.

Det er ikke alltid lett [å oppdra barn]. Det kan bære preg av skuffelser og utfordringer. Det vil kreve mot og tålmodighet… Kjærlighet kan gjøre forskjellen – kjærlighet som gis rikelig i barndommen og gjennom de vanskelige ungdomsårene. Det vil oppnå det som penger ødslet på barn, aldri vil oppnå.

– Og tålmodighet, en varsom tunge og selvbeherskelse over sinne …

– Og oppmuntring som er snar til å rose og sen til å kritisere.

Dette, kombinert med bønn, vil utrette underverker. Dere kan ikke forvente å klare det alene. Dere trenger himmelens hjelp til å oppdra vår himmelske Faders barn – deres barn, som også er barn av sin himmelske Fader.²²

Hvert barn, med noen få unntak, er et produkt av et hjem, uansett hvordan hjemmet er, godt, dårlig eller hverken det ene eller det andre. Når barn vokser opp, blir deres liv i stor grad en forlengelse og en refleksjon av deres oppdragelse i familien. Hvis de får oppleve ufølsomhet, overgrep, ukontrollert sinne, illojalitet, vil fruktene av dette være sikre og identifiserbare, og etter all sannsynlighet bli gjentatt av generasjonen som følger. Hvis de på den annen side får oppleve mildhet, tilgivelse, respekt, hensynsfullhet, vennlighet, barmhjertighet og medlidenhet, vil også fruktene i dette tilfelle følge av seg selv, og de vil gi evig belønning. De vil bli positive og søte og gode. Når foreldre viser og belærer om barmhjertighet, vil dette bli gjentatt i den neste generasjonens liv og handlinger.

Jeg taler til fedre og mødre overalt med en bønn om at vi må legge ufølsomhet bak oss, holde vårt sinne i tømme, dempe vår røst og behandle hverandre med barmhjertighet, kjærlighet og respekt i vårt hjem.²³

Det ble sagt i fordums tid at “mildt svar demper harme”. (Ordspråkene 15:1.) Vi havner sjelden i vanskeligheter når vi snakker lavt. Det er først når vi hever stemmen at gnistene flyr og små mygg blir til store elefanter i form av stridighet… Himmelens røst er en stille susen [se 1 Kongebok 19:11-12]. På samme vis er det en rolig stemme som skaper fred i hjemmet.²⁴

Det er selvfølgelig behov for disiplin i familien. Men disiplin med alvorlig straff, hårdhendt disiplin, fører uunngåelig til at feilen ikke rettes, men snarere til motvilje og bitterhet. Det løser ingen problemer, men gjør dem heller større. Det virker mot sin hensikt.²⁵

Det finnes ingen disiplin i hele verden som kjærlighetens disiplin. Den har noe magisk ved seg.²⁶

La oss uopphørlig arbeide for å styrke våre familier. La ektemenn og hustruer fremelske en ånd av absolutt lojalitet mot hverandre. La oss ikke ta hverandre for gitt, men la oss stadig arbeide for å bli fylt av kjærlighet og respekt for hverandre.²⁷

O Gud, du evige Fader, velsign foreldrene så de kan undervise med kjærlighet, tålmodighet og oppmuntring overfor dem som er de mest verdifulle, de barn som har kommet fra deg, slik at de sammen kan bli beskyttet og ledet til det gode og, på grunn av sin vekst, bringe velsignelser til den verden som de vil være en del av.²⁸

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

President Hinckley sa at familien “omfatter det helligste av alle forhold” (del 1). Hvordan kan denne sannheten påvirke vårt forhold til familiemedlemmer? Hvordan kan det påvirke hvordan vi prioriterer vår tid og våre aktiviteter?
Hvorfor skulle foreldre “gjøre sitt aller beste for å undervise og oppdra sine barn i evangeliets prinsipper”? (Se del 2.) Hvordan har undervisning i evangeliet i hjemmet vært til velsignelse for din familie? Hvordan kan foreldre forbedre sin innsats for å hjelpe sine barn å etterleve evangeliet?
Studer president Hinckleys læresetninger om velsignelsene ved familiebønn (se del 3). Hvorfor tror du familiebønn gir velsignelser? Hvilke velsignelser har du opplevd ved å ha regelmessig familiebønn? Hva mister vi hvis vi forsømmer familiebønn?
Hva kan vi lære av Gordon B. Hinckleys erfaring med familiens hjemmeaften som ung gutt? (Se del 4.) Hvilke velsignelser har din familie mottatt på grunn av familiens hjemmeaften?
Gjennomgå president Hinckleys historie om korstorntreet (se kapittel 5). Hvordan kan du anvende denne historien på deg selv?
Hvordan kan president Hinckleys læresetninger i del 6 hjelpe foreldre til et barn som er egensindig? Hvordan kan foreldre og andre strekke seg ut i kjærlighet?
Hvorfor er det viktig at foreldre disiplinerer sine barn med kjærlighet istedenfor sinne? Hva kan foreldre gjøre for å disiplinere med kjærlighet? Hvordan kan familiemedlemmer etterstrebe en ånd av kjærlighet og respekt for hverandre? (Se del 7.)

Aktuelle skriftsteder

5 Mosebok 11:19; Enos 1:1–5; Mosiah 4:14–15; Alma 56:45–48; 3 Nephi 18:21; se også “Familien – En erklæring til verden,” Ensign eller Liahona, nov. 2010, 129

Hjelp til undervisningen

“Du kan føle at du mangler forståelse av visse prinsipper som du forbereder å undervise om. Men når du studerer disse med en bønn i hjertet, går inn for å etterleve dem, forbereder deg til å undervise om dem, og så deler dette med andre, vil ditt vitnesbyrd bli styrket og mer dyptgående” (Undervisning, intet større kall [1999], 19).