Kapittel 21

Misjonærarbeidet – de siste dagers mirakel

“Jeg oppfordrer dere til å bli en enorm hær som føler begeistring for dette verk og et stort og altoverskyggende ønske om å hjelpe misjonærene med det enorme ansvaret de har.”

Fra Gordon B. Hinckleys liv

Som ung mann var Gordon B. Hinckley en trofast prestedømsbærer, men han forventet ikke å bli kalt på heltidsmisjon. “Det var midt i den verste økonomiske lavkonjunkturen i verdens historie,” forklarte han senere. “Arbeidsledigheten i [Salt Lake City] lå på rundt 35 prosent, og de fleste av de arbeidsledige var ektemenn og fedre, siden relativt få kvinner var ute i arbeidslivet. Svært få misjonærer dro ut den gangen… Jeg mottok min bachelorgrad, og planla på et eller annet vis å ta høyere studier. Så kom biskopen med det som for meg virket som et sjokkerende forslag. Han snakket om en misjon.”¹

Gordon fulgte biskopens “sjokkerende forslag”, og i 1933 ble han kalt til å virke i England – en av bare 525 misjonærer som ble kalt det året.² Han opplevde mange prøvelser på sin misjon, men hans tjeneste forankret hans tro:

“Arbeidet som misjonær var ikke lett. Det var vanskelig og nedslående. Men for en strålende opplevelse det var. I ettertid innser jeg at jeg sannsynligvis var en egoistisk ung mann da jeg kom til England. For en velsignelse det ble å sette til side mine egne selviske interesser til fordel for Herrens arbeid …

Jeg er dypt takknemlig for erfaringen som denne misjonen ga meg. Jeg gjorde inntrykk på noen få, som i årenes løp har gitt uttrykk for takknemlighet. Det har vært viktig. Men jeg har aldri vært særlig opptatt av antall dåp jeg hadde, eller som andre misjonærer hadde. Min tilfredshet har kommet av vissheten om at jeg gjorde det Herren ønsket at jeg skulle gjøre, og at jeg var et redskap i hans hender for å utføre hans hensikter. I løpet av denne opplevelsen fikk jeg klinket inn i hele mitt vesen en overbevisning og en kunnskap om at dette virkelig er Guds sanne og levende verk, gjengitt gjennom en profet til velsignelse for alle som vil ta imot det og etterleve dets prinsipper.”³

President Hinckleys misjon staket ut kursen for et liv innviet til Herrens verk. I løpet av hans tjeneste som Kirkens president, reiste han mer enn 1,6 millioner kilometer til mer enn 70 land for å bære vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans gjengitte evangelium.⁴

President Hinckley oppfordret ofte Kirkens medlemmer til å hjelpe ham å forkynne evangeliet. Mer enn 400 000 heltidsmisjonærer tok imot kallet i hans tid som president. Ved hjelp av deres tjeneste og innsats fra medlemsmisjonærer ble mer enn 3 500 000 konvertitter døpt i denne perioden.⁵

Som den evige optimist han var, presenterte president Hinckley et ekspansivt perspektiv på hvordan Herrens verk skulle fortsette å vokse:

“Hvis vi vil gå fremover, aldri miste vårt mål av syne, aldri snakke stygt om noen og etterleve de strålende prinsippene som vi vet er sanne, vil dette verk rulle videre i majestet og kraft for å fylle jorden. Dører som nå er lukket for evangeliets forkynnelse, vil bli åpnet.”⁶

“Vi har store forhåpninger når det gjelder fremtiden, og vår tro er sterk. Vi er klar over at vi knapt har skrapt i overflaten av det som vil komme til å skje i årene fremover… Vår byrde når det gjelder å fortsette fremover, er enorm, men våre muligheter er fantastiske.”⁷

misjonærer underviser en familie — “La oss strekke oss ut til verden i vår misjonærtjeneste, og undervise alle som vil lytte, om evangeliets gjengivelse.”

Gordon B. Hinckleys læresetninger

Vi skal strekke oss ut til verden i misjonærtjeneste, og undervise alle som vil lytte.

Vi har et guddommelig påbud om å bringe evangeliet til alle nasjoner, slekter, tungemål og folk. Vi har blitt befalt å undervise og døpe i vår Herre Jesu Kristi navn. Den oppstandne Frelseren sa: “Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen” [Markus 16:15]. Vi er engasjert i et storartet og tidkrevende korstog for sannhet og godhet.⁸

Før Kirken ble organisert, var det misjonærarbeid. Det har fortsatt siden, til tross for vanskelighetene i mange av de perioder våre medlemmer har vært gjennom. La oss alle, hver eneste en av oss, bestemme oss for å ta tak på ny, øke våre ansvarsfølelse, øke vår innsats og forplikte oss til å bistå vår himmelske Fader i hans store verk med å tilveiebringe udødelighet og evig liv for hans sønner og døtre over hele jorden.⁹

La oss som siste-dagers-hellige anstrenge oss for å hjelpe mennesker som ikke har vår tro. La oss aldri handle arrogant eller med en fariseisk holdning. Måtte vi heller vise dem kjærlighet og respekt og hjelpsomhet. Vi blir i stor grad misforstått, og jeg er redd mye av det skyldes oss selv. Vi kan være mer tolerante, bedre naboer, vennligere, og et bedre eksempel enn vi har vært før. La oss lære våre barn å behandle andre som venner, med respekt, kjærlighet og beundring. Det vil gi et langt bedre resultat enn selviskhet og egoisme …

La oss anstrenge oss for å hjelpe verden med vår misjonærtjeneste, og undervise alle som vil lytte, om evangeliets gjengivelse, idet vi uttaler oss uten frykt, men også uten selvgodhet, om det første syn, og vitner om Mormons bok og om prestedømmets gjengivelse. La oss, mine brødre og søstre, gå ned på våre knær og be om anledning til å gi andre del i evangeliets glede.¹⁰

Det er forunderlig og fantastisk at tusenvis blir berørt av det mirakel som Den hellige ånd er, at de tror og tar imot og blir medlem. De blir døpt. Deres liv blir for alltid påvirket til det gode. Det skjer mirakler. De får et troens frø i sitt hjerte. Det vokser mens de lærer. Og de aksepterer prinsipp på prinsipp, helt til de har alle de fantastiske velsignelsene som blir dem til del som vandrer i tro, i denne Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.¹¹

Vi skal hjelpe heltidsmisjonærene å bringe andre til kunnskap om sannheten.

Jeg møtte en kvinne i Syd-Amerika som nylig hadde sluttet seg til Kirken. Hun var oppglødd av stor kjærlighet til det hun hadde funnet, og hadde begeistret fortalt andre om det. I løpet av en periode på bare syv måneder etter hun ble døpt, hadde hun henvist tre hundre bekjente til misjonærene, slik at de kunne forklare evangeliet for dem. På ett tidspunkt hadde 60 kommet inn i Kirken. Det var sannsynligvis flere som kom inn. I São Paulo i Brasil møtte jeg den unge misjonæren som først hadde undervist henne i evangeliet. Han hadde også vært konvertitt, og hadde reist på misjon for å representere Kirken ved hjelp av betydelige økonomiske ofre. Kvinnen jeg snakker om, var en av 43 som han hadde bidratt til å bringe inn i Kirken så langt. Denne unge mannen fra Brasil hadde forøket seg mer enn hundre ganger – 43 konvertitter selv, og 60 ved en av dem han konverterte, og flere ved andre av hans konvertitter skulle følge.¹²

Mange av oss betrakter misjonærarbeid som bare det å banke på dører. Alle som har kjennskap til dette arbeidet, vet at det finnes en bedre måte, nemlig å arbeide gjennom Kirkens medlemmer. Hver gang et medlem presenterer en undersøker, trer et støtteapparat umiddelbart i funksjon. Medlemmet bærer vitnesbyrd om at dette verk er sant. Han er opptatt av sin undersøkervenns lykke. Han blir begeistret over at vennen gjør fremskritt i å tilegne seg evangeliet.

Heltidsmisjonærer kan forestå selve undervisningen, men medlemmet kan støtte opp om undervisningen ved å tilby sitt hjem til fortsatt misjonærarbeid. Han vil bære et oppriktig vitnesbyrd om verkets guddommelighet. Han vil være der for å svare på spørsmål når misjonærene ikke er tilstede. Han vil være en venn for konvertitten, som er i ferd med å foreta en stor og ofte vanskelig forandring.

Evangeliet er ikke noe å skamme seg over. Det er noe å være stolt av. “Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd”, skrev Paulus til Timoteus (2 Timoteus 1:8). Anledninger til å dele evangeliet med andre finnes overalt …

kvinner som snakker sammen — “Anledninger til å dele evangeliet med andre finnes overalt.”

Prosessen med å føre nye mennesker inn i Kirken er ikke bare misjonærenes ansvar. De lykkes best når medlemmer henviser dem til nye undersøkere …

Det må opparbeides en bevissthet hos ethvert medlem om hans eller hennes egne muligheter til å bringe andre til kunnskap om sannheten. Måtte de arbeide med det. De må be med stor oppriktighet om det …

Mine brødre og søstre, vi kan la misjonærene prøve å klare det alene, eller vi kan hjelpe dem. Hvis de gjør det alene, vil de banke på dører dag etter dag, og det vil bli en mager høst. Eller vi kan, som medlemmer, hjelpe dem med å finne og undervise undersøkere …

La det utvikle seg i hver stav en bevissthet om muligheten til å finne dem som vil lytte til evangeliets budskap. I denne prosessen trenger vi ikke være støtende. Vi trenger ikke være arrogante. Den mest effektive misjonærbrosjyren vi har, vil være det gode i vårt eget liv og eksempel. Og når vi engasjerer oss i denne tjenesten, vil vårt liv bli bedre, for vi vil være på vakt for å påse at vi ikke gjør eller sier noe som kan hindre fremgangen til dem vi prøver å lede til sannheten …

Vi trenger en innsprøyting av entusiasme på alle nivåer i Kirken. La dette emnet [misjonærarbeid] bli tatt opp på nadverdsmøtet fra tid til annen. La det bli tatt opp av prestedømmet og Hjelpeforeningen på deres ukentlige møter. La de unge menn og unge kvinner snakke sammen og planlegge hvordan de kan hjelpe til med denne ytterst viktige oppgaven. La til og med Primær-barna tenke på hvordan de kan hjelpe. Mange foreldre har kommet inn i Kirken på grunn av et barn som ble invitert til Primær …

Brødre og søstre, alle dere der ute i menigheter og staver og i distrikter og grener, jeg oppfordrer dere til å bli en enorm hær som føler begeistring for dette arbeidet, og utviklere et stort og altoverskyggende ønske om å hjelpe misjonærene i det store ansvaret de har for å bringe evangeliet til alle nasjoner, stammer, tungemål og folk. “Marken er allerede hvit [og klar] til innhøstning” (L&p 4:4). Herren har gjentatte ganger erklært dette. Skal vi ikke ta ham på ordet?¹³

På vegne av misjonærene… vil jeg be medlemmene innstendig om å gjøre alt dere kan for å skaffe henvisninger [til personer] som de kan undervise. Dere vil bli glade hvis dere gjør dette. Hver enkelt som dere ser komme inn i Kirken på grunn av deres innsats, vil bringe dere lykke. Jeg tror dette er et løfte til dere alle.¹⁴

Misjonærarbeid på heltid gir varig lykke til dem som utfører det.

Vi må heve normen for verdighet og kvalifikasjoner hos dem som reiser ut i verden som vår Herre Jesu Kristi ambassadører.¹⁵

Dagens samfunn trenger den kraft som ligger i rene vitnesbyrd. Det trenger Jesu Kristi evangelium, og hvis verden skal få høre dette budskapet, må det finnes budbringere som kan forkynne det.

Vi ber foreldre om å begynne tidlig med å lære opp barna [til misjonærtjeneste]. Der det er familiebønn, der det er familiens hjemmeaften, der det er skriftlesing, der far og mor er aktive i Kirken og snakker med entusiasme om Kirken og evangeliet, blir barna i slike hjem på en naturlig måte fylt med et ønske om å forkynne evangeliet for andre. Det er vanligvis en tradisjon for misjonærarbeid i slike hjem. Sparekontoer åpnes mens barna er små. Gutter vokser opp med en naturlig forventning om at de vil bli kalt som misjonær for Kirken. En misjon blir en like stor del av en gutts program for livet som utdannelse er det.¹⁶

Misjonærarbeid er hovedsakelig et prestedømsansvar. Derfor må våre unge menn bære hovedbyrden. Dette er deres ansvar og deres forpliktelse.¹⁷

Unge [menn], jeg håper dere alle har rettet dere inn på å bli misjonærer. Jeg kan ikke love dere moro. Jeg kan ikke love dere makelighet og komfort. Jeg kan ikke love at dere skal slippe skuffelser, frykt eller direkte elendighet en og annen gang. Men jeg kan love dere at dere vil vokse som dere aldri har vokst i en lignende periode i hele deres liv. Jeg kan love dere en lykke som vil være enestående, herlig og varig. Jeg kan love dere at dere vil revurdere deres liv, at dere vil prioritere på en ny måte, at dere vil leve nærmere Herren, at bønner vil bli en virkelig og skjønn opplevelse, at dere vil vandre i tro på at det dere gjør er godt.¹⁸

Vi trenger at noen unge kvinner [reiser på misjon]. De utfører enestående arbeid. De kan komme inn i hjem hvor eldstene ikke kan …

Unge kvinner skulle [imidlertid] ikke føle at de har den samme forpliktelse som unge menn. Noen av dem ønsker sterkt å reise. I så fall skulle de rådføre seg med sin biskop og sine foreldre… Søstre… dere vil bli like høyt respektert, dere vil bli regnet for å være like fullt på høyde med deres plikter, deres arbeid vil like mye bli akseptert av Herren og av Kirken enten dere reiser på misjon eller ikke.¹⁹

Sammen med behovet for unge eldster og søstre, er det et økende behov for ektepar på misjonsmarken. Eldre ektepar gjør en fantastisk innsats i misjonene. Det behøves mange flere. Vi trenger spesielt dem som kan fremmedspråk. De kan utføre mange oppgaver under ledelse av fintfølende og hensynsfulle misjonspresidenter.

Nå som et økende antall mennesker går av med pensjon mens de fortsatt har helse og vitalitet, er det mange som kan dekke et enormt behov i Herrens verk.²⁰

Vi [har] pensjonerte menn og kvinner som tjenestegjør i meningsfylte misjonærfunksjoner for denne kirken over hele verden. Antallet vokser. De drar dit de blir kalt til å dra. De tjenestegjør der det er behov for dem. Vennskap utvikles. Ferdigheter deles. Muligheter åpner seg for dem som aldri kommer til å glemme de menn og kvinner som har kommet blant dem i en ånd av fullstendig uselviskhet for å undervise og gjøre godt. De mottar ingen penger. De reiser på egen regning. Deres hengivenhet er ubegrenset. Fruktene av deres innsats er uvurderlige.²¹

søstermisjonærer i folkemengde — “Verden i dag… trenger Jesu Kristi evangelium, og hvis verden skal få høre dette budskapet, må det finnes budbringere som kan forkynne det.”

Når vi presenterer evangeliet for andre, hjelper Herrens ånd oss å overvinne forskjeller mellom oss.

Ettersom vi alle har samme opphav [som Guds barn], reagerer vi på den samme sannhet. Det at noens hud kan være av en litt annen farge, at noens øyne har en litt annen form eller plassering, eller at noen bruker annerledes klær, gjør ikke ham eller henne på noen måte til et annerledes menneske. Menn og kvinner over hele verden reagerer i bunn og grunn på samme måte på de samme stimuli. De søker varme når de er kalde. De opplever samme typer smerte. De opplever sorg, og de kjenner glede …

Når forskjeller – enten sammenlignet med våre naboer eller i andre kulturer – synes å stå som hindringer når vi ønsker å dele evangeliet med andre, vil som regel stillferdig høflighet fjerne disse hindringene. Når vi holder Herrens bud om å presentere evangeliet for andre, vitner jeg om at Herrens ånd bidrar til å overvinne forskjellene mellom den som underviser og den som blir undervist. Herren forklarte prosessen da han sa: “Derfor, den som taler [ved Ånden] og den som mottar [ved Ånden], forstår hverandre, og begge blir oppbygget og fryder seg sammen.” (L&p 50:22.)

Jeg er overbevist om at det mest effektive middel hver enkelt av oss har i vårt kall til å forkynne evangeliet, er Herrens ånd. Vi har alle sett den i andre. Når vi gjør Herrens arbeid, har vi også følt den i oss selv. Ved slike anledninger synes overfladiske forskjeller mellom oss og dem vi underviser, å falle som skjell fra våre øyne. (Se 2 Nephi 30:6.) Det oppstår en varme av slektskap og forståelse som er fantastisk å se. Vi forstår hverandre virkelig, og vi blir virkelig oppbygget og fryder oss sammen.²²

Når vi går fremover i tro, vil Herren velsigne våre anstrengelser for å presentere evangeliet for andre.

Vi deltar virkelig i et underlig og forunderlig verk… Himmelens Gud står bak dette siste-dagers mirakel, og det vi har sett er bare en forsmak på større ting som ennå skal komme. Arbeidet vil bli utført av ydmyke menn og kvinner, unge og gamle.²³

Arbeidet vil lykkes, for det er Herren som har lovet:

“Og hos den som mottar dere, der vil jeg også være, for jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere.” (L&p 84:88.)

Med vårt guddommelig gitte ansvar, med guddommelige løfter om velsignelser, la oss gå fremover i tro. Hvis vi gjør det, vil Herren velsigne vår innsats. La oss gjøre vår del for å dele evangeliet med menneskene rundt oss, først ved eksempel og deretter ved inspirert undervisning.

Stenen som ble revet løs fra fjellet, men ikke av menneskehender, vil fortsette å rulle frem til den har fylt hele jorden. (Se Daniel 2.) Jeg gir dere mitt vitnesbyrd om denne sannheten og om sannheten at hver enkelt av oss kan bidra på måter som passer våre omstendigheter, hvis vi vil søke vår himmelske Faders veiledning og inspirasjon. Det er Guds arbeid vi utfører, og med hans velsignelse vil vi ikke mislykkes.²⁴

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

Hvorfor er vi noen ganger redde for å dele evangeliet med andre? Hvordan kan vi overvinne denne frykten og strekke oss ut til andre? (Se del 1.) Hvilke mirakler har du sett i forbindelse med misjonærarbeid?
Hvorfor lykkes misjonærene best “når medlemmer henviser dem til nye undersøkere”? (Se del 2.) Kan du nevne noen andre måter medlemmer kan bistå heltidsmisjonærene på?
Hvorfor har en heltidsmisjon så stor innflytelse på misjonærens liv? Hvordan kan foreldre hjelpe sine barn å forberede seg til å reise på heltidsmisjon? (Se del 3.) Hvordan kan familier hjelpe eldre ektepar å forberede seg til en misjon?
Gjennomgå del 4. Hva er noen trekk som alle mennesker har felles? Hvordan kan vi overvinne forskjeller som synes å være hindringer for å dele evangeliet med andre? Hvordan har du sett Herrens ånd hjelpe noen å overvinne forskjeller?
President Hinckley understreket at Herren vil velsigne våre anstrengelser for å dele evangeliet med andre hvis vi “går fremover i tro” (del 5). Hvordan kan du styrke ditt ønske om og din tro til å dele evangeliet med andre?

Aktuelle skriftsteder

Jesaja 52:7; Matteus 28:19–20; Alma 26:1–5; L&p 1:20–23; 4; 18:15–16; 38:40–41

Hjelp til undervisningen

“Vær ikke redd for stillhet. Folk trenger ofte tid til å tenke seg om og svare på spørsmål eller uttrykke hva de føler. Du kan stoppe opp etter å ha stilt et spørsmål, etter at noen har fortalt om en åndelig erfaring eller når en har vanskelig for å få uttrykt seg” (Undervisning, intet større kall [1999], 67).