Gordon B. Hinckleys liv og virke
16. februar 1998 samlet ca 6700 siste-dagers-hellige seg på Uavhengighetsplassen i Accra i Ghana. De kom for å ønske sin profet, president Gordon B. Hinckley, velkommen.1 Han sto foran dem med et smil om munnen og bekjentgjorde den etterlengtede nyheten om at et tempel skulle bygges i deres hjemland. Eldste Jeffrey R. Holland i De tolv apostlers quorum sa at da president Hinckley gjorde denne bekjentgjørelsen, reiste folk seg “og jublet, gråt og danset, holdt hverandre og gråt”.2 Mange år senere, etter at templet hadde blitt bygget og innviet, fortalte en kvinne som var tilstede den dagen, om denne store gleden og uttrykte hvordan templet hadde velsignet henne:
“Jeg har fortsatt et levende bilde i mitt sinn av profeten Gordon B. Hinckleys besøk i Ghana og hans bekjentgjørelse av et tempel i vårt moderland. Begeistringen i alles ansikt, lykken og gledesropene står alt sammen fremdeles klart for meg …
På grunn av et tempel i vårt land er jeg i dag gift og beseglet til min mann for tid og all evighet! Velsignelsen ved å få være sammen med familien etter dette jordelivet gir meg stort håp, idet jeg forsøker å gjøre alt jeg kan for å få være sammen med familien min for alltid.”3
Over hele verden hjalp president Hinckley folk å finne dette “store håp” ved å gjøre sitt beste for å etterleve Jesu Kristi evangelium. Slik begivenheten i Ghana illustrerer, betjente han ofte tusener på samme tid. Men han strakte seg også ut til den ene. Eldste Adney Y. Komatsu i De sytti fortalte om sine følelser som misjonspresident, da president Hinckley besøkte misjonen hans:
“Aldri en gang i mine tre år kritiserte han meg, til tross for alle mine svakheter… Og dette ansporet meg. Hver gang han kom ut av flyet, tok han meg i hånden som om han pumpet vann opp av en brønn med stor entusiasme. ‘Nå, president Komatsu, hvordan går det? … Du gjør godt arbeid.’ Han oppmuntret meg sånn… og når han dro, følte jeg at jeg burde gi 105 prosent, ikke bare 100 prosent.”4
Folk følte oppmuntring fra president Hinckley ikke bare på grunn av hans inspirerende ord, men også på grunn av måten han levde på. President Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum fortalte:
“Mens [president og søster Hinckley kjørte] fra et møtehus til en flyplass i Mellom-Amerika, ble bilen innblandet i en ulykke. Søster Nelson og jeg kjørte bak dem og så det som skjedde. En lastebil [som var] fullastet med usikrede metallstenger, nærmet seg dem i et kryss. For å unngå kollisjon, stanset sjåføren plutselig lastebilen, noe som sendte jernstengene av gårde som spyd som gjennomboret president og søster Hinckleys bil. Vinduer ble knust, og skjermer og dører ble bulket. Ulykken kunne ha fått et svært alvorlig utfall. Mens knust glass ble fjernet fra deres klær og hud, sa president Hinckley: ‘Takk Herren for hans velsignelse. La oss nå fortsette i en annen bil.’”5
Denne erklæringen, som ble uttalt spontant i en krisesituasjon, er typisk for president Hinckleys liv og virke som en Jesu Kristi disippel. Han var, som eldste Holland sa, “alltid fylt med tro på Gud og på fremtiden”.6
Familiearven – et fundament av tro og utholdenhet
Da Gordon Bitner Hinckley ble født 23. juni 1910, var han sin mors første barn, men åtte eldre søsken ønsket ham velkommen inn i familien. Gordons far, Bryant Stringham Hinckley, hadde giftet seg med Ada Bitner etter at hans første hustru Christine døde. Ada og Bryant fikk fire barn etter Gordon, og de oppdro sin store familie med kjærlighet – og uten skiller som benevnelsene halvbrødre og halvsøstre. Fra sin spede barndom lærte Gordon å verdsette familien.
Gordons etternavn og mellomnavn var en påminnelse om hans edle arv. Hans Hinckley-forfedre omfattet tidlige pilegrimer i landet som skulle bli Amerikas forente stater. Noen hadde blitt forvist til dette landet på 1600-tallet på grunn av sin kristne tro. Andre hadde vært passasjerer på Mayflower i 1620, et av de første skipene som fraktet emigranter fra Europa til Nord-Amerika. Mer enn to århundrer senere var Gordons farfar, Ira Nathaniel Hinckley, en av de tidlige siste-dagers-hellige pionerene. I 1843, som nylig foreldreløs 14-åring, sluttet Ira seg til Kirken i Nauvoo, Illinois etter å ha hørt Joseph og Hyrum Smith forkynne. Gordons oldemor Anna Barr Musser Bitner Starr var også pioner. Hennes sønn Breneman Barr Bitner, Gordons morfar, fortalte senere om deres reise til Saltsjødalen i 1849: “Jeg [11 år] kjørte to par okser og en tungt lastet vogn gjennom varme og kulde over ørkener og elver og fjell til denne dalen.”7
Bryant Hinckley minnet ofte sine barn og barnebarn om deres rike kulturarv. Om Mayflower-pilegrimenes farefulle ferd og den lange, bitre vinteren de sto overfor da de nådde målet, sa han en gang: “Da Mayflower var klar til å vende tilbake om våren, hadde bare 49 [av 102] personer overlevd. Ingen reiste tilbake [til England]. Denne ånden lever i dere – en som aldri vender tilbake.”8 Ettersom Gordon var trofast mot dette prinsippet, fikk han anledninger til å lære og vitne som han aldri kunne ha forestilt seg.
Barndom – han lærte å være optimistisk, flittig og trofast
Som et lite barn var ikke Gordon Hinckley den energiske, robuste mannen folk ble kjent med i hans senere år. Han var “en spinkel og skrøpelig gutt” som var utsatt for sykdommer.9 Da to år gamle Gordon “pådro seg et alvorlig tilfelle av kikhoste… fortalte en lege Ada at det eneste som kunne hjelpe, var ren og frisk landluft. Bryant fulgte opp med å kjøpe en 20 mål stor gård… og bygde et lite sommerhus.”10 Gården, som ligger i et område av Saltsjødalen som heter East Mill Creek, var til velsignelse for hele familien, og ga barna et sted å tumle rundt på, og leke og lære verdifulle lærdommer mens de arbeidet sammen.
Ada og Bryant Hinckley var optimistiske, flittige foreldre som skapte muligheter for barna til å vokse og lykkes. De holdt familiens hjemmeaften så snart programmet ble innført i 1915. De fortalte godnatthistorier, ofte fra Skriftene. De satte av et rom i hjemmet sitt som bibliotek, hvor barna kunne lese gode bøker. De vekket disiplin i sine barn ved å oppmuntre dem og forvente det beste av dem.
Etter hvert som Gordon vokste opp, økte hans tro, næret av konstant påvirkning av foreldrenes tro. Så en dag opplevde han noe som bidro til å danne grunnlaget for hans vitnesbyrd om profeten Joseph Smith:
“Da jeg var 12 år gammel, tok min far meg med til et prestedømsmøte i staven der vi bodde. Jeg satt på bakerste rad, mens han, som president for staven, satt på forhøyningen. Ved åpningen av dette møtet, det første i sitt slag som jeg var tilstede på, reiste 300-400 menn seg. De hadde forskjellig bakgrunn og kom fra mange yrkesgrupper, men alle hadde den samme overbevisning i sitt hjerte, og derfor sang de sammen disse betydningsfulle ordene:
Priser profeten som skuet Jehova,
Jesus ham salvet til seer og profet.
Åpnet ble tidenes fyldes husholdning,
det som var uttalt, på jorden nå skjer.
“Det skjedde noe inni meg da jeg hørte disse troens menn synge. I mitt guttehjerte ga Den hellige ånd meg visshet om at Joseph Smith virkelig var Den allmektiges profet.”11
Gordon B. Hinckley som ung mann
Fortsatt utdannelse og vanskelige tider
I sin tidlige barndom trivdes ikke Gordon på skolen, og foretrakk friluftsliv fremfor et klasserom med vegger og pulter. Etter hvert som han ble eldre, lærte han imidlertid å sette like stor pris på bøker, skoler og biblioteket hjemme, som jordene hvor han hadde løpt barbent som ung gutt. Han ble uteksaminert fra high school i 1928, og begynte å studere ved University of Utah samme år.
Hans fire år ved universitetet bød på nesten overveldende utfordringer. I 1929 kollapset aksjemarkedet i USA, og den store depresjonen spredte seg over hele landet og verden. Arbeidsledigheten var på omkring 35 prosent i Salt Lake City, men Gordon var så heldig å ha en jobb som vedlikeholdsarbeider slik at han kunne betale sine skolepenger og sitt skolemateriell. Bryant, som arbeidet som leder på Kirkens Deseret Gym, kuttet sin egen lønn, slik at andre ansatte kunne beholde sin jobb.12
Noe som gjorde dette økonomiske presset enda mørkere, var oppdagelsen av at Gordons mor hadde kreft. Hun døde i 1930 i en alder av 50, da Gordon var 20. Sårene som fulgte med hans mors død “var dype og smertefulle”, sa Gordon.13 Denne personlige prøvelsen, kombinert med påvirkning fra verdslige filosofier og datidens kynisme, fikk ham til å stille vanskelige spørsmål. “Det var en tid med forferdelig motløshet,” fortalte Gordon, “og dette preget studentene sterkt. Jeg følte noe av det selv. Jeg begynte å stille spørsmål ved en del ting, herunder kanskje til en viss grad mine foreldres tro. Dette er ikke uvanlig for en universitetsstudent, men stemningen var særdeles intens på den tiden.”14
Selv om Gordons gryende spørsmål var urovekkende, rokket de ikke ved hans tro. “Det var for meg et underliggende fundament av kjærlighet som kom fra gode foreldre og en god familie, en fantastisk biskop, hengivne og trofaste lærere, og skriftsteder å lese og grunne på,” fortalte han. Om utfordringene i denne perioden for ham og andre på hans alder, sa han: “Selv om vi i vår ungdom hadde vanskelig for å forstå mange ting, hadde vi i vårt hjerte en kjærlighet til Gud og hans store verk som hjalp oss gjennom all tvil og frykt. Vi elsket Herren, og vi elsket gode og hederlige venner. Av den slags kjærlighet hentet vi stor styrke.”15
Misjonærtjeneste og personlig omvendelse
Gordon ble uteksaminert fra University of Utah i juni 1932 med hovedfag i engelsk og oldtidsspråk som bifag. Et år senere befant han seg ved et veiskille. Han så frem til å fortsette sin utdannelse slik at han kunne bli journalist. Selv midt i depresjonen hadde han skrapt sammen en beskjeden sparekonto for å kunne ta videre utdannelse. Han tenkte også på ekteskap. Han og Marjorie Pay, en ung kvinne som bodde rett over gaten, ble stadig mer glad i hverandre.
Så, like før hans 23-årsdag, møtte Gordon sin biskop, John C. Duncan, som spurte om han hadde tenkt på misjon. Dette var “et sjokkerende forslag” for Gordon,16 ettersom det ikke var mange unge menn som ble kalt på misjon under depresjonen. Familiene hadde rett og slett ikke ressurser til å støtte dem.
Gordon fortalte biskop Duncan at han ville tjene, men han var bekymret for hvordan hans familie skulle klare seg økonomisk. Hans bekymringer vokste da han fikk vite at banken som hadde sparekontoen hans, hadde gått konkurs. “Likevel,” sa han, “husker jeg at far sa: ‘Vi skal gjøre alt vi kan for å sørge for at dine behov blir dekket,’ og han og min bror lovet å sørge for at jeg kom meg gjennom min misjon. Det var da vi oppdaget en liten sparekonto som mor hadde; vekslepenger hun hadde spart etter innkjøp av dagligvarer og andre ting. Med denne lille hjelpen i tillegg, virket det som om jeg kunne dra på misjon.” Han regnet sin mors mynter som hellige. “Jeg voktet dem med min ære,” sa han.17 Han ble kalt til å virke i den europeiske misjon.
Bryant Hinckley fornemmet at hans sønn fremdeles følte seg urolig, og forberedte en enkel påminnelse om den sanne kilden til styrke. “Da jeg reiste på misjon,” sa Gordon senere, “ga min gode far meg et kort hvor det var skrevet fire ord: ‘Frykt ikke, bare tro’ (Markus 5:36).”18 Disse ordene skulle inspirere eldste Gordon B. Hinckley til å utføre en trofast, hederlig misjon, ikke minst da de ble kombinert med ytterligere ni ord som hans far skrev noen uker senere.
De ni ordene kom i en tid med intens motløshet, som hadde begynt 29. juni 1933, eldste Hinckleys første dag i Preston, England. Da han kom til leiligheten, sa ledsageren hans at de skulle tale på torget den kvelden. “Jeg er ikke rett mann til å bli med deg,” svarte eldste Hinckley, men noen timer senere sang og talte han fra forhøyningen, foran en gruppe uengasjerte tilskuere.19
Eldste Hinckley oppdaget at mange var uvillige til å lytte til det gjengitte evangeliums budskap. Fattigdommen som den verdensomspennende økonomiske depresjonen medførte, syntes å trenge inn sjelen til dem som dyttet borti ham på trikken, og han fant ikke mye tiltrekkende ved dem. I tillegg følte han seg elendig fysisk. Han fortalte: “I England pollinerer gresset og blir til frø i slutten av juni og begynnelsen av juli, og det var akkurat da jeg kom.”20 Dette utløste allergiene hans, som fikk alt til å virke verre. Han savnet familien. Han savnet Marjorie. Han savnet det kjente i sitt eget land. Arbeidet var frustrerende. Han og hans misjonærledsagere hadde svært få anledninger til å undervise undersøkere, selv om de underviste og talte i de små grenene hver søndag.
Eldste Hinckley følte at han kastet bort sin tid og familiens penger, og skrev et brev til sin far hvor han forklarte sin uheldige situasjon. Bryant Hinckley svarte med råd som hans sønn skulle følge gjennom hele livet. “Kjære Gordon,” skrev han, “jeg har fått ditt siste brev. Jeg har bare ett forslag.” Og så kom de ni ordene som ga tyngde til de fire han hadde skrevet tidligere: “Glem deg selv og gå i gang med arbeidet!”21 Dette rådet stemte overens med et skriftsted som eldste Hinckley hadde lest sammen med sin ledsager tidligere den dagen: “For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det” (Markus 8:35).
Med sin fars brev i hånden, gikk den unge eldste Hinckley ned på kne og avla et løfte om at han ville gi seg selv til Herren. Virkningen kom nesten umiddelbart. “Hele verden forandret seg,” sa han. “Tåken lettet. Solen begynte å skinne i mitt liv. Jeg fikk fornyet interesse. Jeg oppdaget landets skjønnhet. Jeg så det gode i menneskene. Jeg begynte å føle meg hjemme i dette fantastiske landet.”22
Eldste Gordon B. Hinckley som heltidsmisjonær, mens han forkynner i Londons Hyde Park
Da han fortalte om denne tiden, forklarte Gordon at han også fikk hjelp av sin mor. Han følte hennes beroligende tilstedeværelse, spesielt i de mørke og nedslående stundene. “Jeg prøvde da, slik jeg har prøvd siden, å leve mitt liv og utføre min plikt på en måte som ville hedre henne,” sa han. “Tanken på å leve på et nivå under mors forventninger har vært smertefull, og har gitt meg en disiplin som kanskje ellers ville ha manglet.”23
Han ble en målbevisst og ivrig misjonær. Opptegnelser fra de første åtte månedene av hans misjon viser at selv om han ikke døpte noen, delte han ut 8785 brosjyrer, tilbragte mer enn 440 timer sammen med medlemmer, deltok på 191 møter, hadde 220 samtaler om evangeliet og bekreftet én person.24
I mars 1934 ble eldste Hinckley overført fra Preston til London for å arbeide som assistent for eldste Joseph F. Merrill i De tolv apostlers quorum, som presiderte over den britiske og den europeiske misjon.25 Han tilbragte resten av sin misjon der, hvor han arbeidet på kontoret om dagen og underviste i evangeliet på kveldstid. Det var få konvertittdåp, men i hjertet til Bryant og Ada Hinckleys sønn ble omvendelsens gnist til en varig flamme.
En ny mulighet til å tjene Herren
Da Gordon kom hjem fra sin misjon, sa han: “Jeg vil aldri reise igjen. Jeg har reist så langt som jeg noensinne ønsker å reise.”26 Han og to misjonærledsagere hadde reist rundt i Europa og USA på vei hjem, noe som var vanlig den gangen, og han var sliten. Da familien dro på ferie kort tid etter at han kom hjem, ble han hjemme. Til tross for hans utmattelse, fikk han en viss tilfredsstillelse når han tenkte på sine reiser: Han følte at han hadde sett oppfyllelsen av en del av sin patriarkalske velsignelse. Mange år senere sa han:
“Jeg fikk min patriarkalske velsignelse som ung gutt. I denne velsignelsen sto det at jeg skulle oppløfte min røst i vitnesbyrd om sannheten rundt om i jordens nasjoner. Jeg hadde arbeidet i London i lang tid og båret mitt vitnesbyrd mange ganger der. Vi [dro til Amsterdam], og jeg fikk anledning til å si noen ord og bære mitt vitnesbyrd på et møte. Deretter dro vi til Berlin, hvor jeg fikk en lignende mulighet. Så dro vi til Paris, hvor jeg fikk en lignende mulighet. Deretter reiste vi til USA, til Washington, DC, og på en søndag der fikk jeg en lignende mulighet. Da jeg kom hjem, var jeg sliten… Jeg sa: ‘Jeg har fullført [den] fasen av min velsignelse. Jeg har hevet min røst i verdens store hovedsteder.’ Og jeg følte det virkelig slik.”27
Før Gordon kunne anse misjonen som fullført, måtte han utføre et siste oppdrag. Eldste Joseph F. Merrill hadde bedt ham om å gjøre en avtale med Det første presidentskap for å rapportere om behovene i den britiske og den europeiske misjon. Om morgenen den 20. august 1935, mindre enn en måned etter hans hjemkomst, ble Gordon vist inn på rådsrommet i Kirkens administrasjonsbygning. Mens han håndhilste på hvert medlem av Det første presidentskap – president Heber J. Grant, J. Reuben Clark jr. og David O. McKay, virket plutselig oppgaven hans overveldende. President Grant sa: “Bror Hinckley, vi skal gi deg femten minutter til å fortelle oss hva eldste Merrill ønsker at vi skal høre.”28
De neste 15 minuttene fremla den nylig hjemvendte misjonæren eldste Merrills sak – at misjonærene trengte bedre trykt materiell for å hjelpe dem i deres arbeid. President Grant og hans rådgivere svarte med å stille spørsmål etter spørsmål, og møtet varte en time lenger enn planlagt.
På vei hjem fra møtet hadde Gordon ingen anelse om hvordan disse 75 minuttene skulle påvirke livet hans. To dager senere fikk han en telefon fra president McKay, som tilbød ham jobben som utøvende sekretær for Kirkens nyopprettede komité for radio, samfunnskontakt og misjonslitteratur. Denne komiteen besto av seks medlemmer av De tolvs quorum, og skulle arbeide for å dekke de behov som Gordon hadde skissert i sitt møte med Det første presidentskap.29
Gordon B. Hinckley som ansatt i Kirkens komité for radio, samfunnskontakt og misjonslitteratur
Nok en gang utsatte Gordon sine planer om høyere utdannelse og en karriere som journalist. Han satte i gang med å utarbeide tekst og manus til radioprogrammer og billedbånd, skrive hefter for misjonærer, utvikle profesjonelle relasjoner med mediapionerer, og forske og skrive om Kirkens historie. Han bidro med budskap for å styrke troen hos Kirkens medlemmer, og til å få kontakt med mennesker utenfor Kirken. En venn sendte ham en gang et brev hvor han roste ham for et radiomanus og spurte hvordan han hadde utviklet slikt et talent for å skrive og tale. Gordon svarte:
“Hvis jeg har noe talent til å tale eller skrive, er jeg svært takknemlig til min Fader i himmelen. Jeg tror svært lite av det er medfødte evner. Enhver styrke jeg har utviklet, har snarere kommet gjennom muligheter som har blitt åpnet for meg.”30
Gordons arbeid i komiteen finpusset hans ferdigheter som skribent. Det ga ham også en verdifull anledning til å lære av apostler og profeter. Da Gordon så seks medlemmer av De tolv veie beslutninger og undervise hverandre, forsto han bedre det hellige kall disse forskjellige mennene hadde, og åpenbaringsprosessen som fant sted da de rådførte seg med hverandre.
Eldste Stephen L. Richards, som senere ble førsterådgiver i Det første presidentskap, var komiteens formann. Gordon beskrev ham som “gjennomtenkt, sindig, grundig og klok. Han kastet seg aldri ut i handling, men undersøkte saken omhyggelig før han gikk videre. Jeg lærte at det er best å gå forsiktig frem i dette arbeidet, for uansett hvilken avgjørelse man tar, har den vidtrekkende konsekvenser og påvirker manges liv.”31
De øvrige fem komitémedlemmene var eldste Melvin J. Ballard, John A. Widtsoe, Charles A. Callis, Alonzo A. Hinckley (Gordons onkel) og Albert E. Bowen. Om dem sa Gordon:
“Jeg kom fantastisk godt overens med disse gode mennene, som var veldig snille mot meg. Men jeg lærte at de var menneskelige. De hadde svakheter og problemer, men det plaget meg ikke. Faktisk styrket det min anseelse av dem fordi jeg så et element av det guddommelige heve seg over deres jordiske tilstand, eller i det minste et element av innvielse til en enorm sak som kom først i deres liv. Jeg så den inspirasjon som virket i deres liv. Jeg hadde ingen tvil om deres profetiske kall, eller om det faktum at Herren talte og handlet gjennom dem. Jeg så deres menneskelige side, deres svakheter – og alle hadde noen. Men jeg så også den store og altoverskyggende styrken i deres tro og kjærlighet til Herren, og deres absolutte lojalitet til arbeidet og til den tillit som ble vist dem.”32
Ekteskap, familie og tjeneste i Kirken
Gordon tenkte naturligvis ikke bare på arbeid. Hans stevnemøter med Marjorie Pay fortsatte da han kom hjem fra England. Hans avreise hadde vært like vanskelig for Marjorie som den hadde vært for ham. “Selv om jeg gjerne ville at han skulle reise på misjon,” sa Marjorie senere, “vil jeg aldri glemme tomheten og ensomheten jeg følte da toget forlot stasjonen.”33
Høsten 1929, fire år før Gordon reiste til England, hadde Marjorie meldt seg på flere kurs ved University of Utah, bare for å oppdage at hennes far hadde mistet jobben som en følge av den store depresjonen. Hun frasa seg umiddelbart kursene, og fant seg en jobb som sekretær for å hjelpe sine foreldre og fem yngre søsken – en innsats som fortsatte etter at Gordon kom hjem fra sin misjon i 1935. Hun fikk aldri igjen anledning til å skaffe seg formell utdannelse, men hun var fast bestemt på å fortsette å lære, så hun utdannet seg ved å lese.
Marjories muntre lynne, arbeidsmoral og dype engasjement for evangeliet, gjorde henne tiltrekkende for Gordon, og hun var imponert over hans godhet og tro. “Da vi nærmet oss ekteskap,” sa hun, “var jeg helt trygg på at Gordon elsket meg. Men jeg visste også på en eller annen måte at jeg aldri ville komme først for ham. Jeg visste at jeg kom til å bli nummer to i hans liv, og at Herren ville bli nummer en. Men det var i orden.” Hun fortsatte: “Det virket for meg slik at når man forstår evangeliet og hensikten med vår tilværelse her, ønsker man en mann som setter Herren først. Det føltes trygt å vite at han var en slik mann.”34
Gordon og Marjorie ble viet i Salt Lake tempel 29. april 1937, og flyttet til familien Hinckleys sommerbolig i East Mill Creek. De installerte en ovn, gjorde andre forbedringer som var nødvendige for en helårsbolig, tok seg av frukthagene og kjøkkenhagene, og begynte å bygge sitt eget hjem på en nærliggende eiendom. Dermed ble det landlige området Gordon hadde elsket i sine barndoms somre, stedet der han og Marjorie skulle skape sitt hjem og oppdra sine barn – Kathleen, Richard, Virginia, Clark og Jane.
Marjorie Pay
Gordon og Marjorie skapte et hjem med kjærlighet, gjensidig respekt, hardt arbeid og etterlevelse av evangeliet. Daglig familiebønn dannet et vindu barna kunne se sine foreldres tro og kjærlighet gjennom. Når familien ba sammen, følte også barna sin himmelske Faders nærhet.
Familien Hinckleys hjem var et sted med få regler, men høye forventninger. Marjorie snakket om ting som ikke var verdt en kamp. Om en tilnærming til barneoppdragelse som hun delte med sin mann, sa hun: “Jeg lærte at jeg måtte stole på barna, så jeg prøvde å aldri si nei hvis det var mulig å si ja. Da vi oppdro våre barn, handlet det om å komme seg gjennom hver dag og ha det litt moro underveis. Etter hvert som jeg skjønte at jeg ikke ville være i stand til å ta alle mine barns beslutninger uansett, prøvde jeg å ikke bekymre meg for hver minste lille ting.”35 Som følge av foreldrenes tillit, følte barna seg respektert og fikk erfaring og selvtillit. Og når svaret var nei, skjønte barna at det ikke var en tilfeldig begrensning.
Familien Hinckleys hjem var også fullt av latter. Marjorie sa en gang: “Den eneste måten å komme gjennom livet på er å le seg gjennom det. Man må enten le eller gråte. Jeg foretrekker å le. Gråting gir meg hodepine.”36 Med foreldre som kunne le av seg selv og finne humor i hverdagen, så barna på hjemmet sitt som et behagelig tilfluktssted.
Tjeneste i kirken var alltid en del av livet for Gordon og Marjorie. Gordon var Søndagsskolens tilsynsleder i staven, og ble deretter kalt til Søndagsskolens generalutvalg, hvor han virket i ni år. Han ble senere rådgiver i et stavspresidentskap og stavspresident, mens Marjorie virket i Primær, Unge kvinner og Hjelpeforeningen. Deres barn så på tjeneste i Kirken som et gledelig privilegium – et forbilde hver av dem skulle følge i sine voksne år.
Forberedelse gjennom yrkesutøvelse
I de første seks årene av Marjorie og Gordons ekteskap fortsatte Gordon å arbeide i Kirkens komité for radio, samfunnskontakt og misjonslitteratur. Han var entusiastisk i sitt arbeid, og prosjekter og tidsfrister førte ham ofte til grensen for hans evner og erfaring – og forbi. I et brev til en venn skrev han:
“Mye å gjøre. Arbeidet i denne komiteen med det lange navnet blir stadig større og mer komplisert og mer interessant …
Radio, filmer og litteratur av forskjellig slag… holder meg i bønn, ydmyk, travel og på jobben i mange timer. Alt dette har bidratt til å gjøre meg litt mer avhengig av briller… litt mer skråskuldret, litt mer stødig og litt mer rolig og full av undring med hensyn til hva alt dette fører til.”37
På begynnelsen av 1940-tallet førte andre verdenskrig til en endring i Gordons arbeid. Heltidsmisjonærarbeidet stoppet nesten fullstendig opp på grunn av krigen, så hans arbeid med å sørge for misjonærmateriell ble mindre presserende. Han følte ansvar for å hjelpe til med krigsinnsatsen, så han søkte på Sjøforsvarets befalsskole. På grunn av sine allergier ble han imidlertid erklært tjenesteudyktig. “Jeg var deprimert på grunn av avvisningen,” innrømmet han senere. “Krigen pågikk, og alle gjorde noe for å hjelpe. Jeg følte at jeg burde delta på et eller annet vis.”38 Dette ønsket fikk ham til å søke seg arbeid som assisterende inspektør for Denver og Rio Grande jernbaneselskap. Fordi tog var avgjørende for å frakte soldater og forsyninger til krigen, følte Gordon at denne jobben ville hjelpe ham å tjene landet sitt. Selskapet ansatte ham i 1943, og han arbeidet i vognstallen deres i Salt Lake City til han og hans familie ble overført til Denver, Colorado i 1944.
Arbeidsformenn i jernbaneselskapet var imponert over Gordons arbeid, og da krigen var over i 1945, tilbød de ham fast stilling med en tilsynelatende lys yrkesfremtid. Samtidig ringte eldste Stephen L Richards og ba Gordon komme tilbake til heltidsansettelse i Kirken. Selv om jernbanen kunne tilby en betydelig høyere lønn enn Kirken, fulgte Gordon sitt hjerte og vendte tilbake til Salt Lake City.39
Gordon B. Hinckley, 1951
Gordons ansettelse ved Kirkens hovedkvarter ble snart utvidet i forhold til tidligere ansvarsområder. I 1951 ble han utnevnt til utøvende sekretær for Kirkens misjonærkomité og fikk ansvar for å føre tilsyn med den daglige driften av den nyopprettede Misjonæravdelingen. Denne avdelingen førte tilsyn med alt som hadde med spredning av evangeliet å gjøre, herunder produksjon, oversettelse og distribusjon av materialene som ble brukt av misjonærer, opplæring for misjonærer og misjonspresidenter, og PR-medier som ble brukt til å bygge broer og avkrefte myter om Kirken.40
Høsten 1953 kalte president David O. McKay Gordon inn på sitt kontor og ba ham om å overveie et spørsmål som ikke var direkte relatert til pliktene i Misjonæravdelingen. “Bror Hinckley,” begynte han, “som du vet, bygger vi et tempel i Sveits, og det vil være forskjellig fra våre andre templer på den måten at det må betjene medlemmer som snakker mange språk. Jeg vil at du skal finne en måte å presentere tempelopplæringen på de forskjellige språkene i Europa ved hjelp av så få tempelarbeidere som mulig.”41
President McKay sørget for et sted hvor Gordon kunne søke inspirasjon og unnslippe sin arbeidsbelastning i Misjonæravdelingen. På kveldstid på hverdager, lørdager og noen søndager, arbeidet Gordon i et lite rom i femte etasje i Salt Lake tempel. På mange søndagsmorgener sluttet president McKay seg til ham for å utveksle ideer, se nøye på presentasjonen av begavelsen og be om veiledning.
Etter å ha grunnet, bedt og søkt åpenbaring, anbefalte Gordon at presentasjonen av begavelsen skulle filmes, og ordene i denne hellige undervisningen dubbes til flere språk. President McKay og andre godkjente hans anbefaling og ga ham i oppdrag å produsere filmen. Gordon samarbeidet med et team av dyktige og trofaste fagfolk som fullførte prosjektet i september 1955. Deretter fraktet han personlig filmene til Bern Sveits tempel og førte tilsyn med de tekniske forberedelsene til de første begavelsessesjonene.42
Gordon ble rørt over å se at arbeidet hans bragte glede til de hellige i Europa: “Da jeg så disse menneskene som kom fra ti nasjoner for å delta i tempelordinanser, da jeg så eldre mennesker fra bakenfor jernteppet som hadde mistet sin familie i krigene som hadde skyllet over dem, og var vitne til de uttrykk for glede og gledestårer som kom fra deres hjerte som følge av de mulighetene som var gitt dem, da jeg så unge ektemenn og hustruer med sin familie – deres skjønne og vakre barn – og så disse familiene forenet i et evig forhold, visste jeg med en visshet som var sterkere enn noe jeg hadde opplevd før, at [president McKay] var inspirert og veiledet av Herren til å bringe disse uvurderlige velsignelsene til disse troende menn og kvinner som var samlet fra Europas nasjoner.”43
Tyve år var gått siden Gordon hadde kommet hjem fra sin misjon, og han hadde ikke oppfylt drømmen om å ta høyere utdannelse og bli journalist. I stedet hadde han lært å bruke ny teknologi til å spre Guds ord, utviklet positive relasjoner med mennesker av annen tro, studert og skrevet om Kirkens historie, og bidratt til å berede veien for at tusenvis av siste-dagers-hellige kunne motta templets velsignelser. Disse erfaringene skulle danne grunnlag for den tjenesten han kom til å utføre resten av sitt liv.
Tjeneste som De tolvs assistent
Lørdag 5. april 1958 tok Gordon og Marjories sønn Richard telefonen. Den som ringte, presenterte seg ikke, men Richard gjenkjente stemmen til president David O. McKay og skyndte seg å si det til sin far. Etter en kort samtale med president McKay, dusjet Gordon raskt, skiftet klær og kjørte til kontoret til Kirkens president. Ettersom han hadde fått oppdrag fra president McKay før, forventet han å bli bedt om å bidra til forberedelsene til neste dags generalkonferansemøte. Han ble sjokkert da han fant ut at president McKay hadde noe annet i tankene. Etter en vennskapelig hilsen, ba president McKay Gordon virke som De tolvs assistent. Brødre som virket i denne stillingen, som ble avviklet i 1976, var generalautoriteter. Gordon var president for East Mill Creek stav da president McKay ga ham dette kallet.
Dagen etter ble eldste Gordon B. Hinckley oppholdt på generalkonferansen. Selv om han innrømmet i sin første konferansetale at han var “overveldet av en følelse av utilstrekkelighet”, tok han imot sitt nye ansvar med karakteristisk tro og handlekraft.44
En viktig plikt eldste Hinckley fikk som De tolvs assistent, var å føre tilsyn med Kirkens arbeid i hele Asia. Han visste lite om menneskene der, og snakket ingen av språkene deres, men han ble snart glad i dem, og de ble glad i ham. Kenji Tanaka, en japansk siste-dagers-hellig, fortalte om eldste Hinckleys første møte i Japan: “Eldste Hinckleys begeistring kunne sees i hans strålende øyne. Hans første ord til oss var Subarashii! [‘Fantastisk!’] Stemningen på dette møtet endret seg fra stiv og formell, til vennlighet og nærhet til ham, og en varm følelse rådet.”45
Dette var den følelsen han delte overalt hvor han kom i Asia. Han hjalp folk å forstå at med tro på Herren, kunne de oppnå store ting og hjelpe Kirken å vokse i sine hjemland. Han holdt også tett kontakt med heltidsmisjonærene, vel vitende om at deres flid ville ha direkte innvirkning på de menneskene de betjente.
Et spesielt vitne om Kristi navn
En annen livsendrende telefon kom på en annen lørdag – 30. september 1961. Denne gangen var det Marjorie som hørte den kjente stemmen til president McKay i telefonen. Igjen skyndte Gordon B. Hinckley seg til kontoret til Kirkens president. Igjen ble han overrasket og overveldet da han fikk vite grunnen til møtet. Da han kom dit, sa president McKay: “Jeg har følt at jeg skal foreslå deg til å fylle den ledige plassen i De tolv apostlers quorum, og vi ønsker å oppholde deg på konferansen i dag.”46 Igjen gikk eldste Hinckley fremover med tro og entusiasme, til tross for utilstrekkeligheten han følte.
Som apostel fikk eldste Hinckley flere ansvarsoppgaver. Iblant møtte han statsledere og andre myndighetspersoner. Han ble ofte bedt om å tale offentlig på vegne av Kirken for å møte kritikk og kulturell uro i USA. Han sto i spissen for arbeidet med å styrke Kirkens kringkastingsmuligheter og å bruke teknologi til å spre evangeliet over hele verden. Selv med disse ekspanderende oppgavene, tapte han aldri av syne sitt ansvar for å styrke troen til enkeltpersoner og familier. Enten han henvendte seg til én eller ti tusen, hadde han en personlig stil, en som ble kjennemerket på hans tjenestegjerning – å bringe folk, én etter én, til Kristus.
Eldste Hinckley fortsatte å føre tilsyn med arbeidet i Asia de neste syv årene, og han frydet seg over å se hvordan hans venner der vokste. Han sa: “Det er en inspirerende opplevelse… å se hvordan Herren vever sin storslåtte bildevev… i disse delene av verden.”47
Etter hvert som oppgavene gikk på rundgang i De tolv apostlers quorum, fikk eldste Hinckley anledninger til å virke i andre deler av verden. Overalt hvor han kom, viste han omtanke for den enkelte. I 1970, da han førte tilsyn med Kirkens arbeid i Syd-Amerika, reiste han til Chile etter å ha presidert over en stavskonferanse i Peru. To dager etter at han kom til Chile, fikk han vite at et voldsomt jordskjelv hadde rammet Peru og at fire misjonærer var savnet. Han planla umiddelbart å returnere til Peru, selv om det ville forsinke hans hjemkomst. “Jeg kan ikke med god samvittighet dra hjem mens det er misjonærer som er savnet,” sa han.48
Han ankom Lima i Peru neste morgen. Da de savnede misjonærene fant en radioamatør, var de i stand til å kalle opp Lima, og eldste Hinckley snakket med dem. Misjonærene befant seg i et lite rom fylt med andre overlevende, og samtalene deres kunne høres over en høyttaler. “Da eldste Hinckleys stemme kom over høyttaleren i dette rommet fullt av folk som ventet på å komme til på radioen, ble det umiddelbart stille i hele rommet. Selv om han snakket på engelsk og alle disse menneskene snakket spansk, begynte de å hviske til hverandre og spørre: ‘Hvem er den mannen?’ Selv midt i kaoset var det en følelse av at denne stemmen ikke tilhørte en vanlig mann.”49
I løpet av sine to første år som tilsynsfører for Kirken i Syd-Amerika, reiste eldste Hinckley rundt i alle misjoner, opprettet nye misjoner i Colombia og Ecuador, bidro til å opprette nye staver i Lima i Peru og São Paulo i Brasil, og bidro til å løse visumhindringer for misjonærer som ble kalt til å virke i Argentina. Han var i ferd med å gjøre mer, da han i mai 1971 fikk i oppdrag å føre tilsyn med åtte misjoner i Europa.50
Eldste Hinckley ble ofte sliten på grunn av sin stramme timeplan. Han var alltid glad for å komme hjem og tilbringe tid med Marjorie og barna. Marjorie skjønte imidlertid at når han var borte fra arbeidet for lenge, ble han rastløs. Hans kall som apostel – et av de “spesielle vitner om Kristi navn i hele verden” (L&p 107:23) – var aldri langt unna tankene hans.
Tunge ansvarsoppgaver som rådgiver i Det første presidentskap
Den 15. juli 1981, etter å ha virket i De tolvs quorum i nesten 20 år, fikk eldste Hinckley nok et overraskende kall. President Spencer W. Kimball, som da var Kirkens president, ba ham virke som rådgiver i Det første presidentskap, i tillegg til president N. Eldon Tanner og president Marion G. Romney. Dette var et uvanlig, men ikke enestående avvik fra mønsteret med å ha to rådgivere. President Kimball og hans rådgivere var ikke fysisk friske, og trengte ekstra støtte i presidentskapet.51
På sin første generalkonferanse i denne nye stillingen sa president Hinckley: “Mitt eneste ønske er å utføre lojal tjeneste uansett hvor jeg blir kalt… Dette hellige kall har gjort meg klar over mine svakheter. Hvis jeg noensinne har fornærmet noen, beklager jeg, og håper dere vil tilgi meg. Enten dette oppdraget blir langvarig eller kortvarig, lover jeg å gjøre mitt beste i kjærlighet og tro.”52
Det var behov for hans beste innsats ettersom helsen til president Kimball, president Tanner og president Romney skrantet. Mesteparten av Det første presidentskaps daglige arbeid falt på president Hinckley. Han bar også mye av ansvaret for større arrangementer, som for eksempel innvielsen av Jordan River Utah tempel. I tillegg møtte han en del offentlig kritikk av Kirken og dens ledere, både tidligere og nåværende. På generalkonferansen i april 1982 sa han:
“Vi lever i et samfunn som fryder seg over kritikk… Jeg oppfordrer dere til å se det store bildet og slutte å bekymre dere for de små bristene… Dette er underordnet det store omfanget av [Kirkens lederes] tjeneste og størrelsen av deres bidrag.”53
President Tanner døde 27. november 1982, og helsen til president Kimball og president Romney ble så dårlig at president Hinckley, som da hadde blitt kalt som annenrådgiver i Det første presidentskap, på generalkonferansen i april 1983 satt ved siden av tomme stoler på forhøyningen. På en dypt personlig måte følte han det han en gang hadde kalt “lederskapets ensomhet”.54
President Gordon B. Hinckley på generalkonferansen på et tidspunkt da han var det eneste medlem av Det første presidentskap som var frisk nok til å delta
President Hinckley gikk frem med varsomhet og bønn for ikke å gjøre noe uten profetens godkjennelse. Han fikk hjelp av eldre medlemmer av De tolv – spesielt eldste Ezra Taft Benson, quorumspresidenten – til å drive Kirkens daglige virksomhet. President Hinckley arbeidet hånd i hånd med De tolvs quorum, alltid med råd og veiledning fra president Kimball. Likevel følte han en stor byrde.
Selv om president Hinckleys ansvar i Det første presidentskap holdt ham i Salt Lake City mye av tiden, reiste han noen ganger for å betjene medlemmer og misjonærer i andre deler av verden. I 1984 vendte han tilbake til Filippinene. Atten år tidligere hadde han innviet det første møtehuset der. Nå skulle han innvie det første templet. I innvielsesbønnen sa han:
“Denne nasjon, Filippinene, er en nasjon av mange øyer hvis folk elsker frihet og sannhet, hvis hjerter er mottagelige for dine tjeneres vitnesbyrd, og som er lydhøre for det evige evangeliums budskap. Vi takker deg for deres tro. Vi takker deg for deres offervilje. Vi takker deg for den mirakuløse fremdriften av ditt verk i dette landet.”55
Kirkens vedvarende fremgang var tydelig i juni 1984, da president Hinckley på vegne av Det første presidentskap bekjentgjorde at det skulle kalles områdepresidentskaper – medlemmer av De sytti som skulle bo rundt om i verden og føre tilsyn med Kirkens arbeid i tildelte geografiske områder. Under ledelse av Det første presidentskap og De tolvs quorum skulle disse brødrene stå for mye av den ledelse og opplæring som trengs i deres områder. “Vi kan ikke ta alle avgjørelser i Salt Lake City,” sa han. “Vi må gjøre noe med å desentralisere myndighet.”56 Omtrent et år senere talte president Hinckley til Kirkens ledere fra hele verden og sa: “Jeg er overbevist om at det er et inspirert og stort fremskritt vi har gjort de siste månedene. Jeg er sikker på at disse gode menns hyppige tilstedeværelse blant dere, vil gi dere stor trygghet. Disse brødrene blir i praksis et sammenbindende ledd for hele Kirken.”57
Etter å ha ledet Kirken i 12 år med bemerkelsesverdig vekst, døde president Spencer W. Kimball 5. november 1985. Seniorapostelen, president Ezra Taft Benson, ble beskikket som Kirkens president. Han ba Gordon B. Hinckley om å virke som førsterådgiver i Det første presidentskap og Thomas S. Monson om å virke som annenrådgiver. Med tre friske medlemmer av Det første presidentskap følte president Hinckley at en bør ble løftet av skuldrene hans, og nå fikk han flere muligheter til å besøke de hellige over hele verden.
President Ezra Taft Benson (i midten) sammen med sine rådgivere, president Gordon B. Hinckley (til venstre) og president Thomas S. Monson (til høyre) under en generalkonferanse
Etter få år begynte president Bensons helse å svikte, og det daglige ansvaret for å drive Kirken falt igjen på president Hinckley. Denne gangen var han imidlertid ikke alene i Det første presidentskap. Med vitalitet og energi holdt president Hinckley og president Monson Kirken på stø kurs, alltid med respekt for president Bensons kall som profet, seer og åpenbarer. De utviklet et sterkt og varig vennskap og partnerskap.
President Benson døde 30. mai 1994, og president Howard W. Hunter ble Kirkens president. Nok en gang var president Hinckley og president Monson rådgivere. I juni ledsaget president og søster Hinckley president Hunter og hans hustru Inis og eldste M. Russell Ballard og hans hustru Barbara til Nauvoo, Illinois for å overvære 150-årsmarkeringen av Joseph og Hyrum Smiths martyrdød. Dette skulle bli den eneste reisen president Hunter og president Hinckley foretok sammen. President Hunter hadde slitt med helseproblemer i mange år, og helsen hans gikk raskt nedover etter denne turen. 27. februar 1995 ba han president Hinckley om en prestedømsvelsignelse. I velsignelsen ba president Hinckley om at president Hunter måtte få leve, men sa også at han var i Herrens hender.58 Noen dager senere, 3. mars 1995, gikk president Hunter bort.
Profet, seer og åpenbarer og Kirkens president
President Hunters død var et tungt slag for president og søster Hinckley, selv om det ikke var uventet. Som seniorapostel var president Hinckley den neste i rekken til å bli Kirkens president. Søster Hinckley mintes øyeblikket da de mottok nyheten om president Hunters død: “President Hunter var borte, og vi sto igjen og måtte fortsette. Jeg følte meg så trist og alene. Det samme gjorde Gordon. Han var lammet. Og han følte seg veldig, veldig ensom. Det var ingen igjen som kunne forstå hva han gjennomgikk.”59
Etter president Hunters begravelse fant president Hinckley trøst i templet. Alene i møterommet til Det første presidentskap og De tolvs quorum i Salt Lake tempel, fordypet han seg i Skriftene og mediterte over det han leste. Han reflekterte over Jesu Kristi liv, tjenestegjerning og forsoning. Deretter studerte han portrettene på veggen av alle Kirkens presidenter fra Joseph Smith til Howard W. Hunter. Om denne opplevelsen skrev han i dagboken:
“Jeg gikk rundt foran disse portrettene og så inn i øynene til mennene som var fremstilt på dem. Det føltes nesten som om jeg kunne snakke med dem. Det føltes nesten som om de snakket til meg og ga meg oppmuntring… Jeg satte meg i stolen som jeg har sittet i som presidentens førsterådgiver. Jeg brukte ganske mye tid på å se på disse portrettene. Det virket nesten som om de alle ble levende. Det virket som om de så på meg. Jeg følte at de oppmuntret meg og lovet sin støtte. Det virket som de sa til meg at de hadde talt for meg i et råd i himlene, at jeg ikke hadde noe å frykte, at jeg ville bli velsignet og oppholdt i min tjeneste.
Jeg falt på mine knær og ba inntrengende til Herren. Jeg samtalte lenge med ham i bønn… Jeg er sikker på at jeg ved Åndens kraft hørte Herrens ord, ikke med ørene, men som en varm følelse i hjertet angående spørsmålene jeg hadde stilt i bønn.”60
Etter denne opplevelsen skrev han igjen ned tankene sine: Jeg føler meg bedre, og jeg er langt sikrere på at Herren utfører sin vilje med hensyn til sin sak og sitt rike, og at jeg vil bli oppholdt som Kirkens president og som profet, seer og åpenbarer, og tjene så lenge som det er Herrens vilje. Med Åndens bekreftelse i mitt hjerte er jeg nå klar til å ta fatt og gjøre mitt aller beste. Det er vanskelig for meg å tro at Herren gir meg dette aller høyeste og helligste ansvar… Jeg håper Herren har lært meg opp til å gjøre det han forventer av meg. Jeg vil gi ham fullstendig troskap, og jeg vil i sannhet søke hans veiledning.”61
President Gordon B. Hinckley ble beskikket som Kirkens president 12. mars 1995, og dagen etter talte han på en pressekonferanse og besvarte journalistenes spørsmål. Eldste Jeffrey R. Holland sa at “nær slutten av en varm, ofte vittig og alltid vinnende samtale om en rekke vidtfavnende spørsmål som ble stilt under denne pressekonferansen, ble president Hinckley spurt av en journalist: ‘Hva kommer du til å fokusere mest på? Hva kommer temaet for din presidentperiode til å bli?’
Instinktivt svarte han: ‘Stå på videre. Ja. Temaet blir å videreføre det store arbeidet som har blitt utført av våre forgjengere.’”62
President Hinckley var trofast mot dette løftet. Med respekt for profetene som hadde gått foran ham, videreførte han arbeidet de hadde gjort. Og med tro på Gud Faderen og Jesus Kristus, fulgte han åpenbaring for å utføre dette arbeidet på nye måter.
President Gordon B. Hinckley ved talerstolen under en generalkonferanse
Kirken ble bragt “ut av mulm og ut av mørke” (L&p 1:30)
I starten av president Hinckleys tjenestegjerning sa eldste Neal A. Maxwell i De tolv apostlers quorum: “President Hinckley er med på å lede Kirken ‘ut av mulm og ut av mørke’. Kirken kan ikke gå fremover slik den trenger å gjøre, hvis vi er skjult under en skjeppe. Noen må bevege seg ut, og president Hinckley er villig til å gjøre det. Han er på samme tid historisk og en person av vår tid, og han har en fantastisk evne til å uttrykke seg som gjør ham i stand til å fremlegge vårt budskap på en måte som appellerer til folk overalt.”63
President Hinckleys omfattende bakgrunn i media og kringkasting bidro til å forberede ham for dette arbeidet. Som Kirkens president ga han ofte intervjuer til journalister rundt om i verden, hvor han svarte på deres spørsmål om Kirkens lære og retningslinjer og bar vitnesbyrd om Frelseren og det gjengitte evangelium. For hver gang økte forståelsen, og vennskap ble utviklet.
Særlig bemerkelsesverdig var et intervju med den kjente journalisten Mike Wallace på TV-programmet 60 Minutes. Wallace var kjent for å være en nådeløs intervjuer, og president Hinckley innrømmet at han kviet seg litt før programmet skulle sendes på riksdekkende TV i USA. “Hvis det viser seg å bli positivt, vil jeg være takknemlig,” sa han. Hvis ikke, lover jeg at jeg aldri skal gå i en slik felle igjen.”64
Intervjuet var positivt, og viste mange gode sider ved Kirken. Et annet resultat var at Mike Wallace og president Hinckley ble venner.
I 2002 arrangerte Salt Lake City vinter-OL, noe som stilte Kirken i hele verdens rampelys. President Hinckley og hans rådgivere ble rådspurt med hensyn til en del av planleggingen. Vi tok en veloverveid beslutning om at vi ikke ville bruke dette som tid og sted for å proselyttere,” sa han, “men vi var sikre på at denne viktige begivenheten ville få stor betydning for Kirken.”65 Han hadde rett. Titusenvis av mennesker besøkte Saltsjødalen og ble tatt imot av imøtekommende verter – siste-dagers-hellige og andre som samarbeidet om å skape et vellykket OL. Disse besøkende gikk rundt Temple Square, lyttet til Tabernakelkoret og besøkte Slektshistorisk bibliotek. Milliarder av mennesker så Salt Lake tempel på TV, og så Kirken positivt fremstilt av journalister. Det fikk, som president Hinckley sa, “stor betydning for Kirken”.
I tillegg til å bruke veletablerte kommunikasjonsmidler, tok president Hinckley gjerne i bruk nyvinninger. Han så for eksempel på Internett som et middel til å bringe Kirken nærmere dens medlemmer, og dele det gjengitte evangelium med personer av en annen tro. Under hans ledelse lanserte Kirken LDS.org, FamilySearch.org og Mormon.org.
23. juni 2004, den dagen president Hinckley fylte 94 år, ble han tildelt presidentens frihetsmedalje, den høyeste sivile utmerkelse som gis i USA. Om dette sa han blant annet: “Det [er] en stor ære å motta denne prestisjetunge utmerkelsen av USAs president. Jeg er dypt takknemlig. I et større perspektiv anerkjenner og hedrer den Kirken, som har gitt meg så mange muligheter og hvis interesser jeg har prøvd å ivareta.”66 Han så denne utmerkelsen som et symbol på Kirkens stadig mer positive omdømme, og bevis på at den faktisk var i ferd med å komme “ut av mulm og ut av mørke”.
Reiser blant de siste-dagers-hellige
President Hinckley mislikte ubehaget som all reisingen medførte, men hans ønske om å betjene de siste-dagers-hellige var sterkere enn hans ønske om å holde seg hjemme. Han sa at han ønsket å “komme rundt til vårt folk for å si takk og gi oppmuntring og bære vitnesbyrd om at Herrens verk er guddommelig”.67 Tidlig i sin presidentperiode kommenterte han: “Jeg er fast bestemt på at så lenge jeg har styrke, skal jeg komme meg ut blant medlemmene både hjemme og i utlandet… Jeg har tenkt å bevege meg med energi så lenge jeg kan. Jeg ønsker å omgås med menneskene jeg er glad i.”68
I løpet av sin tjeneste som Kirkens president, reiste han i stor utstrekning i USA og gjennomførte mer enn 90 besøk til land utenfor USA. I alt reiste han mer enn 1,6 millioner kilometer som Kirkens president, og møtte medlemmer i alle deler av verden.69
President Hinckley elsket å “reise ut blant medlemmene både hjemme og ute”.
I noen områder måtte medlemmene gjøre en enda større innsats for å se ham enn han gjorde for å se dem. I 1996 besøkte for eksempel han og søster Hinckley Filippinene, der Kirkens medlemstall hadde vokst til mer enn 375 000. President og søster Hinckley skulle holde tale på et møte på Manila Araneta stadion en kveld. På ettermiddagen den dagen var stadionet “stappfullt. Køer hadde begynt å dannes klokken 07.00 for et møte som ikke skulle begynne før tolv timer senere. Den offisielle opptellingen viste senere at rundt 35 000 medlemmer hadde trengt seg inn på stadionets 25 000 sitteplasser så vel som i midtgangene og gangveiene. Mange hellige hadde reist i 20 timer med båt og buss for å komme til Manila. For noen kostet reisen flere månedslønner …
Da president Hinckley fikk høre at stadionet var fullt og at bygningssjefen lurte på om det var mulig å starte møtet tidligere, sa han umiddelbart: ‘Kom, så går vi.’ Han og søster Hinckley gikk inn på den enorme arenaen… Som om på signal, reiste forsamlingen seg spontant, klappet og begynte så å synge en følelsesladet fremførelse av ‘Ha takk for profeten du sendte’”.70
President Hinckley visste at han og hans brødre ikke kunne reise overalt hvor de ønsket å reise, og forfektet bruken av teknologi til å undervise ledere over hele verden. Ved hjelp av satellitteknologi presiderte han over verdensomspennende opplæringsmøter for ledere, som første gang ble holdt i januar 2003.
Han understreket betydningen av læring og undervisning av åndelige og verdslige sannheter
President Hinckley sa: “Ingen av oss vet nok. Læreprosessen tar aldri slutt. Vi må lese, vi må observere, vi må tilegne oss og vi må grunne på det vi fôrer vårt sinn med.”71 Han sa også: “Effektiv undervisning er selve kjernen i Kirkens lederskap. Evig liv oppnås bare når menn og kvinner blir undervist så effektivt at de forandrer og disiplinerer seg. De kan ikke tvinges til rettferdighet eller inn i himmelen. De må ledes, og det betyr effektiv undervisning.”72
President Hinckley ønsket å gi mer åndelig næring til siste-dagers-hellige over hele verden. I 1995 godkjente han entusiastisk en plan om å utgi en ny serie med bøker som ville gi Kirkens medlemmer et evangeliebibliotek. Kirken begynte snart å utgi denne serien, kalt Læresetninger fra kirkens presidenter, som denne boken er en del av.
Verdslig lærdom var også viktig for president Hinckley. Han var bekymret for medlemmer av Kirken i fattige områder av verden som ikke hadde råd til høyere utdannelse eller yrkesopplæring. Uten en slik utdannelse og opplæring ville de fleste av dem fortsette å leve i fattigdom. På prestedømsmøtet på generalkonferansen i april 2001 sa president Hinckley:
“I et forsøk på å avhjelpe denne situasjonen foreslår vi en plan – en plan som vi tror er inspirert av Herren. Kirken oppretter et fond stort sett fra bidrag av trofaste siste-dagers-hellige som har bidratt og vil bidra til dette formålet. Vi er dem dypt takknemlig… Vi vil gi det navnet Det vedvarende udannelsesfond.”73
President Hinckley forklarte at de som kom inn under programmet, ville få lån, utbetalt av midler som Kirkens medlemmer har bidratt med, til utdannelse eller yrkesopplæring. Etter endt utdannelse eller opplæring ville de bli forventet å betale tilbake sine lån, slik at midlene kunne brukes til å hjelpe andre. President Hinckley forklarte også at Det vedvarende utdannelsesfond ville være “basert på lignende prinsipper som lå til grunn for Det vedvarende emigrasjonsfond”, som Kirken hadde opprettet på 1800-tallet for å hjelpe trengende hellige å emigrere til Sion.74
I løpet av seks måneder hadde de siste-dagers-hellige bidratt med millioner av dollar til Det vedvarende utdannelsesfond.75 Ett år etter at planen ble innført, bekjentgjorde president Hinckley: “Dette tiltaket står nå på solid grunn… Unge menn og kvinner i underprivilegerte områder av verden, unge menn og kvinner som overveiende er hjemvendte misjonærer, vil være i stand til å få en god utdannelse som vil løfte dem ut av fattigdomssumpen som deres forfedre har strevet med gjennom generasjoner.”76 Dette programmet fortsetter å velsigne siste-dagers-hellige, både mottagere og givere.
Han vitnet om ekteskapets og familiens hellighet
På Hjelpeforeningens fellesmøte som ble avholdt 23. september 1995, sa president Hinckley:
“Med så mye sofisteri som foregir å være sannhet, med så mye bedrag angående normer og verdier, med så mye som frister og lokker til sakte, men sikkert å ta inn over oss verdens besmittelse, har vi følt trang til å si fra og på forhånd advare. Derfor fremsetter vi i Det første presidentskap og De tolv apostlers råd nå en erklæring til Kirken og til verden som en offisiell uttalelse og fornyet stadfestelse av normer, lære og praksis som gjelder familieenheten, og som profeter, seere og åpenbarere i denne kirken har stadfestet gjentatte ganger gjennom hele dens historie.”77
Etter denne innledningen leste president Hinckley for første gang offentlig “Familien: En erklæring til verden.”
“Vi råder foreldre og barn til å gi høyeste prioritet til familiebønn, familiens hjemmeaften, studium av og opplæring i evangeliet og sunne familieaktiviteter.”
Ekteskapets og familiens hellighet var et konstant tema i president Hinckleys undervisning. Han fordømte overgrep i enhver form, og oppfordret foreldre og barn til å være tålmodige med hverandre, elske hverandre, undervise hverandre og hjelpe hverandre. I et brev datert 11. februar 1999 sa han og hans rådgivere i Det første presidentskap:
“Vi anmoder foreldre om å gjøre sitt aller beste for å undervise og oppdra sine barn i evangeliets prinsipper, og derved holde dem nært knyttet til Kirken. Hjemmet er grunnleggende for en rettferdig livsførsel, og intet annet kan erstatte det eller ivareta dets helt nødvendige funksjon når det gjelder å utføre denne gudgitte ansvarsoppgaven.
Vi råder foreldre og barn til å gi høyeste prioritet til familiebønn, familiens hjemmeaften, studium av og opplæring i evangeliet og sunne familieaktiviteter. Uansett hvor verdige og formålstjenlige andre behov eller aktiviteter måtte være, må man ikke tillate at disse skyver til side de guddommelig pålagte plikter som bare foreldre og familie fullt ut kan oppfylle.”78
Han strakte seg ut til nye konvertitter
President Hinckley elsket å se et stort antall mennesker slutte seg til Kirken, men han var bekymret for enkeltpersonene som var representert ved disse tallene. Tidlig i sin presidentperiode sa han:
“Med et stadig økende antall konvertitter må vi gjøre en stadig kraftigere innsats for å hjelpe dem å finne seg til rette. Hver enkelt av dem trenger tre ting: en venn, en ansvarsoppgave og næring i form av ‘Guds gode ord’ (Moroni 6:4). Det er vår plikt og anledning å sørge for disse tingene.”79
Å styrke nye konvertitter var et konstant tema for president Hinckley. Eldste Jeffrey R. Holland fortalte følgende om hvordan han understreket dette temaet: “Med glimt i øyet slo han nylig hånden i bordet foran seg og sa til De tolv: ‘Brødre, når min tid er omme og begravelsen er slutt, vil jeg reise meg opp og gå bort til dere og se hver av dere i øynene og si: “Hvor står vi med hensyn til å holde på medlemmene?”’”80
Tempelbygging
President Hinckley påfører mørtel under hjørnestensseremonien før innvielsen av Nauvoo Illinois tempel i 2002.
I 1910, det året Gordon B. Hinckley ble født, var det 4 templer i drift i verden, og alle var i Utah. I 1961, da han ble ordinert til apostel, hadde antallet økt til 12. Denne fremgangen var betydelig, men eldste Hinckley uttrykte ofte bekymring for at mange mennesker rundt om i verden hadde begrenset tilgang til templets velsignelser. I 1973, da han var formann for Kirkens tempelkomité, skrev han i dagboken sin: “Kirken kunne ha bygget [mange mindre] templer for kostnaden av Washington tempel [som da var under oppføring]. Da ville templene komme til folket istedenfor at de må reise store avstander for å komme til dem.”81
Da han ble oppholdt som Kirkens president i 1995, hadde antall templer i drift økt til 47, men hans ønske om flere templer var fortsatt sterkt. Han sa: “Det har vært mitt store ønske å ha et tempel overalt der det trengs, slik at vårt folk hvor de enn er, uten et altfor stort offer kan komme til Herrens hus for å få sine egne ordinanser, og få anledning til å gjøre stedfortredende arbeid for de døde.”82
På generalkonferansen i oktober 1997 kom president Hinckley med en historisk bekjentgjørelse: Kirken skulle begynne å bygge mindre templer over hele verden.83 Han sa senere: “Jeg tror konseptet med mindre templer kom som direkte åpenbaring.”84 I 1998 bekjentgjorde han at 30 nye mindre templer, i tillegg til andre templer som allerede var planlagt eller under oppføring, til sammen ville “utgjøre 47 nye templer i tillegg til de 51 som nå er i drift”. Til glede for alle som lyttet, tilføyde president Hinckley: “Jeg tror det er best vi føyer til to til, så det blir akkurat 100 innen utgangen av dette århundret, siden det da er 2000 år ‘etter vår Herre og Forløser, Jesu Kristi komme i kjødet’ (L&p 20:1).” Så lovet han: “Flere vil følge.”85
1. oktober 2000 innviet president Hinckley Boston Massachusetts tempel, tempel nummer 100 i drift. Innen utgangen av år 2000 innviet han ytterligere to templer. Da han døde i 2008, hadde Kirken 124 templer i drift, med ytterligere 13 bekjentgjort. President Hinckley hadde vært involvert i planleggingen og byggingen av de fleste av dem, hadde personlig innviet 85 av dem og gjeninnviet 13 (8 av gjeninnvielsene var templer han tidligere hadde innviet).
Konferansesenteret
Konferansesenteret, som president Hinckley innviet på generalkonferansen i oktober 2000
På generalkonferansen i oktober 1995 antydet president Hinckley en idé han hadde hatt i tankene. I sin tale i Tabernaklet på Temple Square sa han: “Dette storartede Tabernaklet synes å bli mindre for hvert år. Vi har nå møter med langt større grupper samlet under ett tak på noen regionalkonferanser.”86 På generalkonferansen i april 1996 sa president Hinckley mer om sin idé:
“Jeg beklager at mange som ønsker å være sammen med oss i Tabernaklet i dag, ikke kan komme inn. Det er svært mange på området utenfor. Denne særegne og bemerkelsesverdige bygningen, som ble bygget av våre pionerforfedre og innviet til tilbedelse av Herren, har komfortabel plass til ca 6000. Noen av dere som har sittet på de harde benkene i to timer, kan saktens sette spørsmålstegn ved komfortabel.
Jeg føler med dem som ønsker å komme inn og som ikke kunne få plass. For omkring et år siden foreslo jeg for Brødrene at kanskje tiden nå er inne til at vi burde se nærmere på mulighetene for å bygge enda et tilbedelsens hus i mye større målestokk, et som kan romme 34 ganger så mange som kan få plass i denne bygningen.”87
24. juli 1997, 150-årsjubileet for pionerenes ankomst til Saltsjødalen, ble første spadestikk tatt for den nye bygningen – som skulle kalles Konferansesenteret – i kvartalet rett nord for Temple Square. Mindre enn tre år senere, i april 2000, ble de første generalkonferansemøtene holdt der, selv om bygningen ikke var helt ferdig. President Hinckley innviet Konferansesenteret på generalkonferansen i oktober 2000. Før han holdt innvielsesbønnen, sto han ved talerstolen, som var laget av et svart valnøtt-tre han hadde dyrket i sin egen hage, og sa:
“I dag skal vi innvie det som et hus for tilbedelse av Gud den evige Fader og hans enbårne Sønn, vår Herre Jesus Kristus. Vi håper og vi ber om at det fra denne talerstolen vil fortsette å utgå til verden erklæringer om vitnesbyrd og lære, tro på den levende Gud og takknemlighet for vår Forløsers store sonoffer.”88
Vitnesbyrd om Jesus Kristus
Den 1. januar 2000 utga president Hinckley, hans rådgivere i Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum en erklæring med tittelen “Den levende Kristus: Apostlenes vitnesbyrd”. Om Frelseren erklærte de: “Ingen annen har hatt så dyptgripende innflytelse på alle som har levet, og kommer til å leve på jorden.”89
Og ingen andre hadde så dyptgripende innflytelse president Gordon B. Hinckleys liv. I mer enn 46 år var han et spesielt vitne om Jesu Kristi navn. Noen måneder etter at han og hans brødre utga “Den levende Kristus”, sto president Hinckley foran de siste-dagers-hellige og sa: “Av alt det jeg er takknemlig for i dag, er det noe som har en fremtredende plass. Det er et levende vitnesbyrd om Jesus Kristus, den allmektige Guds Sønn, Fredsfyrsten, Den hellige.”90
Prøvelser og håp
På slutten av generalkonferansen i april 2004 sa president Hinckley: “Jeg vil motvillig be dere bære over med meg et øyeblikk. Noen av dere har lagt merke til at søster Hinckley ikke er tilstede. Det er første gang på de 46 årene jeg har vært generalautoritet at hun ikke har vært tilstede på generalkonferansen… Vi var på vei hjem [fra Afrika i januar] da hun kollapset av utmattelse. Hun har hatt vanskeligheter etter dette… Jeg antar at klokken er i ferd med å stanse, og vi vet ikke hvordan vi skal trekke den opp.
Det er ingen lett tid for meg. Vi har vært gift i 67 år denne måneden. Hun er mor til våre fem begavede og dyktige barn, bestemor til 25 barnebarn og har et stadig økende antall oldebarn. Vi har fulgt hverandre, stått ved hverandres side i alle disse årene som jevnbyrdige og som ledsagere, gjennom storm og stille. Hun har talt og båret vitnesbyrd om dette verk på utallige steder og formidlet kjærlighet, oppmuntring og tro hvor hun enn har vært.”91
To dager senere, den 6. april, gikk Marjorie Pay Hinckley bort. Millioner av mennesker som elsket henne for hennes omsorgsfulle væremåte, gode forstand og stødige tro, sørget sammen med president Hinckley. Han var takknemlig for brev med støtte og kjærlighet som strømmet inn fra hele verden. Disse uttrykkene, sa han, “har gitt trøst i sorgens stund”.92 Mange gjorde bidrag til det vedvarende Utdannelsesfond i søster Hinckleys navn.
Så vanskelig som Marjories tap enn var for ham, fortsatte president Hinckley med Kirkens arbeid, selv om hans egen helse begynte å svikte. Han begynte å gå med stokk. Noen ganger brukte han den til å støtte seg på, men som regel brukte han den til å vinke til Kirkens medlemmer. President Thomas S. Monson mintes en samtale med president Hinckleys lege, som var bekymret for hvordan president Hinckley brukte – og ikke brukte – stokken sin. Legen sa: “Det siste jeg ønsker, er at han skal falle og bryte en hofte eller verre. Isteden vinker han rundt med den og bruker den ikke når han går. Fortell ham at spaserstokken er foreskrevet av legen, og at han må bruke den slik den er ment å brukes.” President Monson svarte: “Doktor, jeg er president Hinckleys rådgiver. Du er legen hans. Du får si det til ham!”93
I begynnelsen av 2006, da han var 95 år gammel, fikk president Hinckley diagnosen kreft. På generalkonferansen i oktober samme år sa han: “Herren har latt meg leve. Jeg vet ikke hvor lenge. Men uansett skal jeg fortsette å gjøre mitt beste for å utføre mine plikter… Jeg føler meg bra. Helsen min er rimelig god. Men når det blir tid for en etterfølger, vil overgangen bli lett og ifølge Hans vilje, hvis kirke dette er.”94
Et år senere, i oktober 2007, avsluttet president Hinckley sin siste generalkonferansen med å si: “Vi gleder oss til å se dere igjen i april. Jeg er 97, men jeg håper at jeg kan komme. Måtte himmelens velsignelser hvile over dere i mellomtiden. Dette er vår ydmyke og oppriktige bønn i vår Forløsers, den Herre Jesu Kristi navn. Amen.”95
President og søster Hinckleys datter Virginia beskrev de fire årene etter søster Hinckleys død som “sluttstensårene” i president Hinckleys liv. Hun reflekterte så over en bønn han holdt 20. januar 2008, en uke før han døde, da han innviet et renovert møtehus i Salt Lake City:
“I denne bønnen ba han, på svært uvanlig vis, for seg selv som profet. Han uttrykte takknemlighet for at ‘fra Josephs Smiths tid og til i dag, har du utvalgt og utnevnt en profet for dette folk. Vi takker deg og ber om at du vil trøste og oppholde ham og velsigne ham med hensyn til hans behov og dine store hensikter.’”96
Torsdag 24. januar 2008 følte president Hinckley seg for første gang ute av stand til å delta på det ukentlige møtet i templet sammen med sine brødre. Påfølgende søndag, 27. januar, ga president Monson ham en prestedømsvelsignelse, assistert av president Henry B. Eyring og president Boyd K. Packer. Senere den dagen gikk president Gordon B. Hinckley stille bort i sitt hjem, omgitt av sine fem barn og deres ektefeller.
Noen dager senere viste flere tusen sin respekt da de gikk forbi president Hinckleys kiste i en offentlig visning i Profetenes sal i Konferansesenteret. Ledere av andre kirkesamfunn og ledere i offentlig administrasjon og næringsliv sendte også kondolanser og uttrykte takknemlighet for president Hinckleys innflytelse og undervisning.
Bisettelsen fant sted i Konferansesenteret og ble kringkastet til Kirkens bygninger rundt om i hele verden. Tabernakelkoret sang en ny salme som en del av møtet, med tittelen “Hva er dette som menneskene kaller døden?” Teksten til salmen var skrevet av president Hinckley – hans siste vitnesbyrd om Jesus Kristus til sine venner som hadde sett ham som profet:
Hva er dette som menneskene kaller døden,
denne fredelige bortgang i natten?
Det er ikke enden, men begynnelsen
på en bedre verden og større lys.
Kjære Gud, berør mitt verkende hjerte
og still min angst og frykt.
La håp og tro, opphøyd, ren,
gi styrke og fred større enn mine tårer.
Det er ingen død, bare forandring,
med belønning for den seier som er vunnet,
Hans gave som elsket alle mennesker,
Guds Sønn, Den hellige.97