Kapittel 19
Prestedømslederskap i Jesu Kristi Kirke
“Herren våker over dette arbeidet. Dette er Hans rike. Vi er ikke som sauer uten hyrde. Vi er ikke som en hær uten en leder.”
Fra Gordon B. Hinckleys liv
President Gordon B. Hinckley fortalte: “Mitt første ansvar i Kirken, det første embedet jeg noensinne hadde, var som rådgiver for gutten som presiderte over vårt diakonenes quorum. Biskopen kalte meg inn og snakket med meg om dette kallet. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg var redd og bekymret. Tro det eller ei, men av natur var jeg en ganske sjenert og innesluttet gutt, og jeg tror dette kallet til å virke som rådgiver i et diakonenes quorum ga meg like stor bekymring, min alder og erfaring tatt i betraktning, som mitt nåværende ansvar, når alder og erfaring tas i betraktning.”1
President Hinckley hadde lignende følelser i 1961, da han ble kalt som medlem av De tolv apostlers quorum. I sin første generalkonferansetale som apostel sa han:
“Jeg tror jeg har en anelse om byrden ved ansvaret å stå som et vitne for vår Herre Jesus Kristus i en verden som er motvillig til å akseptere ham. ‘Jeg står helt forundret på grunn av den kjærlighet som Jesus meg tilbyr.’ Jeg føler ydmykhet på grunn av den tillit Herrens profet har til meg, og på grunn av den kjærlighet som disse, mine brødre, har uttrykt til meg… Jeg ber om styrke, jeg ber om hjelp, og jeg ber om tro og villighet til å være lydig.”2
1. april 1995 talte president Hinckley på generalkonferansens prestedømsmøte etter at Kirkens medlemmer for første gang hadde oppholdt ham som sin profet og president. De siste 14 årene hadde han vært rådgiver for tre andre presidenter for Kirken. Han hadde gjentatte ganger vitnet om deres guddommelige kall og oppfordret de siste-dagers-hellige til å følge deres råd. Da han nå var i denne stillingen, følte han ikke mindre avhengighet av Herren enn han hadde følt da han var diakon eller en nylig kalt apostel. Han hadde tvert imot blitt enda mer bevisst på sitt behov for Herrens støtte og styrke. Han sa:
“Deres oppløftede hender under den høytidelige forsamlingen i morges var et uttrykk for deres villighet til og ønske om å oppholde oss, deres brødre og deres tjenere, med deres tillit, tro og bønner. Jeg er dypt takknemlig for dette. Jeg takker hver og en av dere. Jeg forsikrer dere, som dere allerede vet, om at i Herrens verk er det ingen plass for å trakte etter embeder. Frelseren sa til sine disipler: ‘Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere’ (Johannes 15:16). Dette embedet er ikke et man trakter etter. Retten til å velge hviler på Herren. Han er herre over liv og død. Han har makt til å kalle. Han har makt til å fjerne. Han har makt til å beholde. Alt er i hans hender.
Jeg vet ikke hvorfor en som meg skulle ha en plass i hans store plan. Men nå som jeg har mottatt denne kappen, vier jeg på nytt alt jeg har av styrke eller tid eller talent eller liv til min Herres arbeid i tjeneste for mine brødre og søstre. Igjen takker jeg dere… for deres handlinger i dag. Jeg ber aller mest om at jeg må være verdig. Jeg håper dere vil huske meg i deres bønner.”3
Det første presidentskap, 1995. President Gordon B. Hinckley (i midten), president Thomas S. Monson, førsterådgiver (til venstre), og president James E. Faust, annenrådgiver (til høyre).
Gordon B. Hinckleys læresetninger
1
Herren kaller hver Kirkens president etter å ha prøvet, foredlet og forbedret ham.
Jeg har samarbeidet med Kirkens presidenter fra president Heber J. Grant og fremover… Jeg har kjent rådgiverne til alle disse mennene, og jeg har kjent De tolvs råd mens de har vært president. Alle disse mennene har vært menneskelige. De har hatt menneskelige trekk og kanskje noen menneskelige svakheter. Men først og fremst har hver av dem hatt en overveldende tilkjennegivelse av inspirasjon fra Gud. De som har vært president, har vært profet på en svært reell måte. Jeg har selv vært vitne til åpenbaringens ånd i dem. Hver mann kom til presidentskapet etter mange års erfaring som medlem av De tolvs råd og i andre stillinger. Herren foredlet og utviklet hver og en av dem, lot dem kjenne motløshet og nederlag, og lot dem oppleve sykdom og i noen tilfeller dyp sorg. Alt dette ble en del av en stor foredlingsprosess, og virkningen av denne prosessen ble vakkert tilkjennegitt i deres liv.
Mine kjære venner i evangeliet, dette er Guds verk. Dette er hans kirke og hans elskede Sønns kirke, hvis navn den bærer. Gud vil aldri tillate en bedrager å stå i spissen for den. Han vil utnevne sine profeter, og han vil inspirere og lede dem.4
Noen uttrykker bekymring for at Kirkens president trolig alltid vil være en ganske gammel mann, og mitt svar er: “For en velsignelse!” … Han trenger ikke å være ungdommelig. Han har og vil fortsette å ha yngre menn til å reise over hele verden i Kirkens tjeneste. Han er den presiderende høyprest, innehaver av alle Det hellige prestedømmes nøkler og den røst som bringer åpenbaring fra Gud til hans folk …
For meg er det enormt betryggende å vite at… vi vil ha en president som har blitt disiplinert og skolert, utprøvd og satt på prøve, hvis troskap til arbeidet og hvis integritet i saken har blitt herdet i tjenestegjerningens smie, hvis tro har modnet og hvis nærhet til Gud har blitt dyrket gjennom mange år.5
Jeg uttaler meg… i takknemlighet for en profet som kan veilede oss i disse siste dager. Jeg ber om lojalitet til ham som Herren har kalt og salvet. Jeg ber om standhaftighet med hensyn til å oppholde ham og vie oppmerksomhet til hans læresetninger. Jeg har sagt… at hvis vi har en profet, har vi alt. Hvis vi ikke har en profet, har vi ingenting. Vi har en profet. Vi har hatt profeter siden denne kirken ble grunnlagt. Vi skal aldri være uten en profet hvis vi lever verdig til en profet.
Herren våker over dette verk. Dette er Hans rike. Vi er ikke som sauer uten hyrde. Vi er ikke som en hær uten en leder.6
2
Når en Kirkens president dør, blir seniorapostelen neste president.
Overføringen av myndighet [til en ny Kirkens president], som jeg har deltatt i en rekke ganger, er vakker i sin enkelhet. Den viser hvordan Herren arbeider. Ifølge hans orden blir en mann utvalgt av profeten til å bli et medlem av De tolv apostlers quorum. Han velger ikke dette som en karriere. Han blir kalt, slik apostlene ble det på Jesu tid. Herren sa til disse: “Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og ordinert dere.” (Johannes 15:16.) Årene går. Han blir opplært og drillet i de plikter som inngår i hans embede. Han reiser over hele verden for å oppfylle sitt apostoliske kall. Det er en lang forberedelse, som lærer ham å kjenne de siste-dagers-hellige hvor de enn måtte være, og de lærer ham å kjenne. Herren prøver hans hjerte og hans integritet. Etter som naturen går sin gang, blir det ledige plasser i quorumet, og nye utnevnelser blir foretatt. I denne prosessen blir en spesiell mann seniorapostel. Latent i ham og i hans medbrødre i rådet finnes alle prestedømmets nøkler, som ble gitt hver enkelt av dem da de ble ordinert. Men myndigheten til å benytte disse nøklene er det bare Kirkens president som har. Ved [profetens] bortgang trer denne myndigheten i virksomhet hos seniorapostelen, som så blir utnevnt, beskikket og ordinert til profet og president av sine medbrødre i De tolv apostlers quorum.
Det finnes ingen valgagitasjon. Det finnes ingen valgkamp. Det foregår bare en stille og enkel gjennomføring av en guddommelig plan som gir inspirasjon og velprøvd lederskap.
Jeg har vært vitne, et personlig vitne til denne strålende prosessen. Jeg gir dere mitt vitnesbyrd om at det er Herren som [velger profeten].7
Ved president [Howard W.] Hunters bortgang ble Det første presidentskap oppløst. Bror Monson og jeg, som hadde vært hans rådgivere, tok våre plasser i De tolvs quorum, som ble Kirkens presiderende autoritet…
Alle levende ordinerte apostler møttes i en ånd av faste og bønn i det øvre rom i templet. Her sang vi en hellig salme og ba sammen. Vi deltok i Herrens nadverd, og fornyet ved dette hellige, symbolske vitnesbyrd våre pakter og vårt forhold til ham som er vår guddommelige Forløser.
Presidentskapet ble deretter omorganisert etter en presedens som er veletablert gjennom mange tidligere generasjoner.
Det var ingen valgkamp, ingen konkurranse, ingen ambisjoner om å oppnå embedet. Det var stille, fredelig, enkelt og hellig. Det ble gjort etter det mønster som Herren selv hadde fastsatt.8
3
Herren har gitt prinsipper og fremgangsmåter for å lede hans kirke hvis presidenten ikke er i stand til å fungere fullt ut.
President Hinckley uttalte følgende i 1992, da han ble førsterådgiver i Det første presidentskap: Kirkens overhode er vår Herre Jesus Kristus. Det er hans kirke. Men den jordiske lederen er vår profet. Profetene er menn som er begavet med et guddommelig kall. Til tross for at dette kallet er guddommelig, er de vanlige mennesker. De er underlagt jordelivets problemer.
Vi elsker og respekterer, hedrer og ser hen til Guds profet i dag, president Ezra Taft Benson. Han har vært en stor og begavet leder, en mann hvis røst har runget ut i vitnesbyrd om dette verk over hele verden. Han har alle prestedømmets nøkler på jorden i dag. Men han har nådd en alder der han ikke kan gjøre mange av de tingene han en gang gjorde. Dette forringer ikke hans kall som profet. Men det legger begrensninger på hans fysiske aktiviteter.9
President Hinckley uttalte følgende i 1994, da han ble førsterådgiver i Det første presidentskap: Folk over hele Kirken ønsker naturligvis gjerne å vite om presidentens tilstand. President Benson er nå i sitt nittifemte år… Han lider alvorlig på grunn av alder og sykdom, og har vært ute av stand til å utføre viktige oppgaver i sitt hellige embede. Dette er ikke en situasjon uten presedens. Andre av Kirkens presidenter har også vært syke eller ute av stand til å fungere fullt ut i de siste månedene eller årene av sitt liv. Det er mulig at dette vil skje igjen i fremtiden.
Prinsipper og fremgangsmåter som Herren har iverksatt for å lede sin kirke, tar forholdsregler for enhver slik omstendighet. Det er viktig… at det ikke er noen tvil eller betenkeligheter med hensyn til Kirkens ledelse og utøvelsen av de profetiske gaver, herunder retten til inspirasjon og åpenbaring for å administrere Kirkens saker og programmer, når presidenten er syk eller ikke er i stand til å fungere fullt ut.
Det første presidentskap og De tolv apostlers råd, som er kalt og ordinert til å inneha prestedømmets nøkler, har myndighet til og ansvar for å lede Kirken, til å forrette dens ordinanser, til å forklare dens lære og til å stadfeste og videreføre dens praksis. Enhver som blir ordinert til apostel og oppholdt som medlem av De tolv apostlers quorum, blir oppholdt som profet, seer og åpenbarer. I likhet med dem som gikk før ham, var president Benson seniorapostelen da han ble kalt som Kirkens president. Hans rådgivere ble utvalgt blant De tolvs råd. Derfor har alle sittende medlemmer av Det første presidentskap og De tolvs råd mottatt de nøkler, de rettigheter og den myndighet som vedrører det hellige apostelembede.
Jeg skal sitere fra Lære og pakter:
“Fra Det melkisedekske prestedømme danner tre presiderende høyprester, utvalgt av kirken, utpekt og ordinert til dette embede og oppholdt ved kirkens tillit, tro og bønner, et quorum som utgjør Kirkens presidentskap” (L&p 107:22).
Når presidenten er syk eller ikke i stand til å fungere fullt ut i alle plikter i sitt embede, utgjør hans to rådgivere Det første presidentskaps quorum. De fortsetter med presidentskapets daglige arbeid. I unntakstilfeller, når bare én er i stand til å fungere, kan han handle i kraft av presidentskapets embede som angitt i Lære og pakter kapittel 102, vers 10-11 …
Rådgiverne i Det første presidentskap viderefører dette embedets vanlige arbeid. Men store spørsmål om retningslinjer, fremgangsmåter, programmer eller lære overveies grundig og med bønnens hjelp av Det første presidentskap og De tolv sammen. Disse to quorumer, Det første presidentskaps quorum og De tolvs quorum, hvor hver enkelt har full frihet til å uttrykke seg, møtes for å vurdere alle store spørsmål.
Og nå siterer jeg igjen fra Herrens ord: “Og enhver avgjørelse som noen av disse quorum tar, må være enstemmig, hvilket vil si at hvert medlem i det enkelte quorum må være enig i avgjørelsen, slik at alle deres beslutninger innbyrdes har samme kraft og gyldighet” (L&p 107:27) …
Alle må forstå at Jesus Kristus står i spissen for denne kirken som bærer hans hellige navn. Han våker over den. Han veileder den. Stående ved sin Faders høyre hånd, leder han dette arbeidet. Han er forbeholdt myndigheten, muligheten til å kalle menn på sin måte til høye og hellige embeder og å avløse dem etter egen vilje ved å kalle dem hjem. Han er herre over liv og død. Jeg bekymrer meg ikke for omstendighetene vi befinner oss i. Jeg godtar disse omstendighetene som et uttrykk for hans vilje. Jeg godtar også ansvaret, sammen med mine brødre, for å gjøre alt vi kan for å fremme dette hellige verk i en ånd av innvielse, kjærlighet, ydmykhet, plikttroskap og lojalitet.10
4
Apostler er spesielle vitner om Kristi navn i hele verden.
Etter å ha [blitt] ordinert til det hellige apostelembede og… beskikket som medlemmer av De tolvs råd, forventes [apostler] å vie seg primært til Kirkens tjeneste. De… setter først i sitt liv, over alle andre hensyn, ansvaret for å stå som spesielle vitner om Kristi navn i hele verden …
I likhet med oss alle, er de vanlige mennesker. De har sine sterke og svake sider. Men fra nå av og resten av sitt liv, så lenge de er trofaste, må deres fremste interesse være å fremme Guds verk på jorden. De må være opptatt av vår Faders barn og deres velferd, både de som er innenfor Kirken og de som er utenfor. De må gjøre alt de kan for å trøste dem som sørger, for å styrke dem som er svake, for å gi oppmuntring til dem som vakler, for å bli venner med de venneløse, for å hjelpe de nødlidende, for å velsigne de syke, for å vitne, ikke av tro, men av sikker kunnskap om Guds Sønn, deres Venn og Herre, hvis tjenere de er …
Jeg bærer vitnesbyrd om deres brorskap, deres hengivenhet, deres tro, deres flid og deres enorme tjeneste for å fremme Guds rike.11
De tolv apostlers quorum, 1965. Sittende fra venstre mot høyre: Ezra Taft Benson, Mark E. Petersen (på stolens armlene), Joseph Fielding Smith (quorumspresident) og LeGrand Richards. Stående fra venstre mot høyre: Gordon B. Hinckley, Delbert L. Stapley, Thomas S. Monson, Spencer W. Kimball, Harold B. Lee, Marion G. Romney, Richard L. Evans og Howard W. Hunter.
5
Det første presidentskap og De tolv søker åpenbaring og fullstendig harmoni før de tar beslutninger.
Det kommer ingen beslutning fra en rådslagning i Det første presidentskap og De tolvs quorum uten at alle er fullstendig enige. Når de vurderer saker, kan det i utgangspunktet være meningsforskjeller. Dette er å forvente. Disse mennene har forskjellig bakgrunn. De er menn som tenker selv. Men før de oppnår en endelig avgjørelse, kommer de frem til enstemmighet i sinn og stemme.
Dette er å forvente hvis Herrens åpenbarte ord følges [se L&p 107:27, 30-31] …
[Da] jeg var medlem av De tolvs råd, og [nå] som jeg har virket i Det første presidentskap, har det aldri blitt iverksatt et større tiltak hvor dette ikke ble overholdt… Gjennom nettopp denne prosessen med menn som sier sin mening, har vi fått siktet og rensket oppfatninger og forestillinger. Jeg har imidlertid aldri sett alvorlig splid eller personlig fiendskap blant mine brødre. Jeg har tvert imot sett noe vakkert og bemerkelsesverdig – at forskjellige syn møtes under Den hellige ånds veiledende innflytelse og ved åpenbaring, til det oppnås full harmoni og full enighet …
Jeg vet ikke om noe annet styre av noe slag som det går an å si dette om.12
6
En stavspresident kalles ved inspirasjon til å fungere som veileder for biskoper og leder for medlemmene.
Presidenten for staven er den embedsmann som ved åpenbaring er kalt til å stå mellom menighetenes biskoper og Kirkens generalautoriteter. Han har et meget viktig ansvar. Han blir opplært av generalautoritetene, og i sin tur lærer han opp biskopene …
Stavspresidenten virker som veileder for biskopene. Alle biskoper vet at når de har et vanskelig problem, finnes det en som de lett kan henvende seg til og dele byrden med og få råd.
Han er sikkerhetskontroll nummer to når det gjelder å avgjøre hvem som er verdig til å komme til Herrens hus… Presidenten blir også en kontrollør nummer to når det gjelder å avgjøre verdigheten til dem som reiser ut for å representere Kirken på misjonsmarken. Han intervjuer også kandidaten, og først når han er sikker på at vedkommende er verdig, underskriver han anbefalingen. Han har også fått myndighet til å beskikke dem som kalles på misjon, og avløse dem når de er ferdige med sin tjeneste.
Det vesentligste er at han er den viktigste embedsmann i disiplinærsaker i staven… Han bærer det meget tunge ansvar for å påse at læren som forkynnes i staven, holdes ren og ubesudlet. Det er hans plikt å påse at ingen falsk lære forkynnes, og at det heller ikke blir fulgt noen falsk praksis. Skulle en bærer av Det melkisedekske prestedømme, eller hvem som helst for den saks skyld, under noen omstendighet gjøre noe slikt, skal han veilede dem, og hvis vedkommende står fast på sitt, er presidenten forpliktet til å ta affære. Han vil innkalle overtrederen til et disiplinærråd der de nødvendige skritt blir tatt for å gi en prøveperiode, suspendere vedkommende fra fellesskapet eller utelukke ham eller henne fra Kirken.
Dette er en meget tung oppgave som man helst vil unngå, men presidenten må påta seg den uten persons anseelse. Alt dette gjøres i harmoni med Åndens veiledning og som anført i kapittel 102 i Lære og pakter.
Etter dette må han gjøre alt han kan for å arbeide med vedkommende som er disiplinert, og når tiden er inne, bringe ham eller henne tilbake.
Alt dette og mer til inngår i hans ansvar. Følgelig må hans liv være et eksempel for hans folk …
Fordi vi har slik tillit til [stavspresidenter], ber vi innstendig lokale medlemmer ikke oppsøke generalautoriteter for å få råd og velsignelser av dem. Stavspresidenter er blitt kalt under samme inspirasjon som generalautoritetene.13
7
Biskoper er hyrder for flokken.
[Kirken] kan vokse og formere seg i antall, og det vil den med sikkerhet. Dette evangeliet må bringes til alle nasjoner, slekter, tungemål og folk. Det kan aldri i overskuelig fremtid finne sted en stillstand eller en unnlatelse av å strekke seg ut og gå fremover for å bygge og utvide Sion over hele verden. Men i alt dette må hvert medlem fortsette å ha et nært hyrdeforhold til en klok og omsorgsfull biskop eller grenspresident. Dette er flokkens hyrder som har ansvar for å ta seg av medlemmer i relativt lite antall, slik at ingen blir glemt, oversett eller neglisjert. Jesus var den sanne hyrde som strakte seg ut til de nødlidende, en om gangen, for å gi dem en individuell velsignelse.14
Kirkens biskoper… er i en svært reell forstand Israels hyrder. Alle [i Kirken] står ansvarlig overfor en biskop eller en grenspresident. De bærer en enorm byrde, og jeg oppfordrer ethvert medlem av Kirken til å gjøre alt de kan for å lette den byrden våre biskoper og grenspresidenter arbeider under.
Vi må be for dem. De trenger hjelp med sin tunge byrde. Vi kan gi dem mer støtte og være mindre avhengig av dem. Vi kan hjelpe dem på alle mulig måter. Vi kan takke dem for alt de gjør for oss. Vi sliter dem ut på kort tid ved de byrder vi pålegger dem…
Hver [biskop] er en mann som er kalt ved profetiens ånd og åpenbaring, og beskikket og ordinert ved håndspåleggelse. Hver eneste en av dem har nøklene til å presidere over sin menighet. Hver av dem er en høyprest, den presiderende høyprest i sin menighet. De har alle et enormt forvaltningsansvar. Hver av dem er en far for sitt folk.
Ingen av dem mottar lønn for sin tjeneste. Ingen menighets biskop får kompensasjon fra Kirken for sitt arbeid som biskop.
De krav som stilles til en biskop i dag, er de samme som på Paulus’ tid, han som skrev til Timoteus [se 1 Timoteus 3:2–6] …
I sitt brev til Titus tilføyer Paulus at “en tilsynsmann må være ulastelig som Guds husholder…
Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot” (Titus 1:7, 9).
Dette er en treffende beskrivelse av en biskop i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i vår tid.15
Jeg oppfordrer Kirkens medlemmer, uansett hvor dere måtte være, når dere står overfor problemer, til først å prøve å løse disse problemene selv. Tenk på dem, studer de tilgjengelige alternativene, be angående dem, og søk Herrens veiledning. Hvis dere ikke klarer å løse dem selv, så snakk med biskopen eller grenspresidenten. Han er en Guds mann, kalt ved Det hellige prestedømmes myndighet som flokkens hyrde.16
Forslag til studium og undervisning
Spørsmål
-
Hvorfor trenger vi levende profeter? Hva gjør inntrykk på deg ved Herrens “foredlingsprosess” for å forberede og kalle en Kirkens president? (Se del 1.)
-
Hvilke tilskyndelser får du når du leser president Hinckleys beskrivelse av hvordan en ny Kirkens president velges? (Se del 2.) Hvorfor er det viktig å vite at presidenten velges i henhold til “en guddommelig plan som gir inspirasjon og velprøvd lederskap”?
-
Hvilke prinsipper og fremgangsmåter har Herren fastsatt for å lede Kirken hvis presidenten ikke er i stand til å fungere fullt ut i alle sine plikter? (Se del 3.)
-
Hvordan viser siste-dagers apostler omtanke for alle Guds barn, “både de som er innenfor Kirken og de som er utenfor”? (Se del 4.) Hvordan gjenspeiler den senere tids konferansetaler denne omtanken? Hvordan har du hatt nytte av læresetningene fra levende profeter og apostler?
-
Studer president Hinckleys læresetninger om hvordan Det første presidentskap og De tolvs quorum treffer beslutninger (se del 5). Hva kan vi lære av hvordan de treffer beslutninger? Hvordan kan vi bruke disse prinsippene i våre familier og i Kirken?
-
Hva lærer du om kallene som stavspresident og biskop når du gjennomgår del 6 og 7? Hvordan kan vi bedre oppholde våre ledere i Kirken?
Aktuelle skriftsteder
Efeserne 2:19–20; 4:11–14; L&p 1:38; 21:1–6; Abraham 3:22–23; 5. og 6. trosartikkel
Hjelp til undervisningen
“Bær alltid vitnesbyrd når Ånden tilskynder deg til å gjøre det, ikke bare ved avslutningen av hver leksjon. Gi klassemedlemmene anledninger til å bære sitt vitnesbyrd” (Undervisning, intet større kall [1999], 45).