Kapittel 9

Den dyrebare gaven et vitnesbyrd er

“Vi snakker forskjellige språk. Vi lever i forskjellige omstendigheter. Men i hjertet av hver enkelt av oss banker et felles vitnesbyrd.”

Fra Gordon B. Hinckleys liv

“Den tidligste erindring jeg har om åndelige følelser,” sa president Gordon B. Hinckley, “er fra jeg var omkring fem år, en meget liten gutt. Jeg gråt fordi jeg hadde øreverk… Mor laget i stand en pose med salt og satte den på ovnen for å varme den. Far la hendene sine varsomt på hodet mitt og ga meg en velsignelse mot smerten og sykdommen i kraft av Det hellige prestedømme og i Jesu Kristi navn. Så tok han meg ømt i armene sine og la posen med varmt salt ved øret mitt. Smerten avtok og forsvant. Jeg falt i søvn i min fars trygge armer. Idet jeg sovnet, strømmet ordene i hans velsignelse gjennom mitt sinn. Det er den tidligste erindringen jeg har om utøvelse av prestedømsmyndighet i Herrens navn.

Senere i min ungdom sov min bror og jeg i et uoppvarmet soverom om vinteren… Før vi la oss i en varm seng, knelte vi ned for å holde bønn. Vi ga uttrykk for enkel takknemlighet… Jeg husker jeg skyndte meg opp i sengen etter å ha sagt amen, trakk teppet opp under haken og tenkte på hva jeg nylig hadde gjort da jeg snakket til min himmelske Fader i hans Sønns navn. Jeg hadde ikke så mye kunnskap om evangeliet. Men det lå en slags varig fred og trygghet i å kommunisere med himmelen gjennom den Herre Jesus …

Dette vitnesbyrdet vokste i mitt hjerte som misjonær når jeg leste i Det nye testamente og Mormons bok, som bar ytterligere vitnesbyrd om ham. Denne kunnskapen ble mitt livsfundament, og det hvilte på barndommens besvarte bønner. Siden da har min tro stadig vokst. Jeg har blitt hans apostel, utpekt til å gjøre hans vilje og forkynne hans ord. Jeg har blitt hans vitne til verden.”¹

Herren, Jesus Kristus — Som siste-dagers-hellige er vi forenet i vårt vitnesbyrd om Jesus Kristus.

Gordon B. Hinckleys læresetninger

Vitnesbyrd er Kirkens store styrke og kilden til tro og aktivitet.

Vi har blitt som en stor familie som er spredt ut over denne store verden. Vi snakker forskjellige språk. Vi lever under forskjellige omstendigheter. Men i hjertet av hver enkelt av oss banker et felles vitnesbyrd: Dere og jeg vet at Gud lever og står ved roret for dette sitt hellige verk. Vi vet at Jesus er vår Forløser, som står som overhode for denne kirken som bærer hans navn. Vi vet at Joseph Smith var en profet, og er en profet som står i spissen for denne evangelieutdeling i tidenes fylde. Vi vet at prestedømmet ble gjengitt til ham, og at det har kommet ned til oss i dag i en ubrutt linje. Vi vet at Mormons bok er et sant vitnesbyrd om at vår Herre Jesus Kristus lever og er guddommelig.²

Dette som vi kaller vitnesbyrd, er Kirkens store styrke. Det er kilden til tro og aktivitet… Det er… like reelt og mektig som noen kraft på jorden. Herren beskrev det da han talte til Nikodemus og sa: “Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden” (Johannes 3:8). Det som vi kaller et vitnesbyrd, er vanskelig å definere, men dets frukter er lette å se. Det er Den hellige ånd som vitner gjennom oss.³

Vitnesbyrd er en fredelig, oppmuntrende stemme som holder oss oppe når vi vandrer i tro, og som får oss til å handle.

Et personlig vitnesbyrd er den faktor som forandrer folks levemåte når de kommer inn i denne kirken. Dette er elementet som motiverer medlemmene til å forsake alt i Herrens tjeneste. Dette er den stillferdige, oppmuntrende røst som uten stans oppholder dem som vandrer i tro, helt til deres livs siste dager.

Det er noe gåtefullt og enestående, en gave fra Gud til mennesket. Det har forrang fremfor rikdom eller fattigdom, når man blir kalt til tjeneste. Dette vitnesbyrdet som vårt folk bærer i sitt hjerte, motiverer og driver dem til å utføre sin plikt. Unge og gamle har det. Seminar-eleven har det, og det samme har misjonæren, biskopen og stavspresidenten, misjonspresidenten, søstrene i Hjelpeforeningen og hver eneste generalautoritet. Det høres fra dem som ikke har noe annet embede enn medlemskapet. Det ligger i grunnvollen til dette verk. Det er det som driver Herrens verk fremover over hele verden. Det tilskynder til handling. Det krever at vi gjør det vi blir bedt om å gjøre. Det fører med seg en forsikring om at livet har en hensikt, at enkelte ting er av langt større betydning enn andre, at vi befinner oss på en evig reise, at vi er ansvarlige overfor Gud …

Det er dette elementet, til å begynne med svakt og famlende, som får hver enkelt undersøker til å gå frem til omvendelse. Det bringer alle konvertitter trygt fremover til en sikker tro …

Overalt hvor denne kirken er organisert, føles denne kraft. Vi står på våre føtter og sier at vi vet… Det enkle faktum er at vi vet at Gud lever, at Jesus er Kristus, og at dette er deres sak og deres rike. Ordene er enkle, uttrykket kommer fra hjertet. Det er i virksomhet overalt hvor Kirken er organisert, overalt hvor det finnes misjonærer som forkynner evangeliet, overalt hvor det er medlemmer som forteller andre om sin tro.

Det er noe som ikke kan motbevises. Motstandere kan sitere skriftsteder og diskutere læresetninger i det uendelige. De kan være dyktige og overbevisende. Men når man sier: “Jeg vet,” kan de ikke argumentere videre. De godtar kanskje ikke det vi sier, men hvem kan motbevise eller fornekte den stille røst fra vår indre sjel som taler med personlig overbevisning?⁴

“Lys inn i vårt liv”

[David Castañeda], hans hustru Tomasa og deres barn bodde på en tørr og nedslitt liten ranch nær Torreón [i Mexico]. De hadde 30 høner, 2 griser og en mager hest. Hønene la noen egg som de kunne spise, og som gjorde det mulig å tjene en peso nå og da. De var fattige. Så kom misjonærene til dem. Søster Casteñada sa: “Eldstene tok skylappene bort fra øynene våre og brakte lys inn i vårt liv. Vi visste ingenting om Jesus Kristus. Vi visste ikke noe om Gud før de kom.”

Hun hadde to års skolegang, hennes mann ingenting. Eldstene underviste dem, og til slutt ble de døpt… Gradvis bygde de opp en fremgangsrik forretning der faren og hans fem sønner arbeidet. Med enkel tro betalte de tiende. De satte sin lit til Herren. De etterlevde evangeliet. De tjenestegjorde når som helst de ble kalt til det. Fire av sønnene og tre av døtrene reiste på misjon… De har blitt spottet av folk som kritiserer dem. Deres svar er et vitnesbyrd om Herrens kraft.

Ca. 200 av deres familie og venner har sluttet seg til Kirken på grunn av deres innflytelse. Over 30 sønner og døtre av familie og venner har vært på misjon. De ga Kirken tomten der møtehuset nå står.

Barna, som nå er voksne, og foreldrene reiser etter tur til Mexico City hver måned for å arbeide i templet der. De står som et levende vitnesbyrd om den store kraft dette Herrens verk har til å oppløfte og forandre mennesker. De er eksempler på de mange tusener over hele verden som opplever mormonismens mirakel som et vitnesbyrd om det guddommelige verk som de får del i.⁵

“Det er jo sant, er det ikke? Hvilken rolle spiller da alt annet?”

Jeg møtte en offiser i Sjøforsvaret i et land langt borte, en fremragende ung mann som hadde blitt sendt til De forente stater for videreopplæring. Noen av hans kolleger i Sjøforsvaret som hadde en oppførsel som tiltalte ham, lot ham – på hans egen anmodning – få del i sin trosoppfatning. Han var ikke selv kristen, men han var interessert. De fortalte ham om verdens Frelser, om Jesus Kristus som ble født i Betlehem, og som ga sitt liv for hele menneskeheten. De fortalte ham at Gud, den evige Fader, og den oppstandne Herre hadde vist seg for den unge Joseph Smith. De snakket om profeter i vår tid. De lærte ham Mesterens evangelium. Ånden rørte ved hans hjerte, og han ble døpt.

Han ble presentert for meg like før han skulle reise tilbake til sitt fødeland. Vi snakket om disse tingene, og så sa jeg: “Ditt folk er ikke kristne. Hva vil skje når du kommer hjem som kristen og dertil som en siste-dagers-hellig?”

Hans ansikt mørknet, og han svarte: “Familien min vil bli skuffet. De vil kanskje kaste meg ut og anse meg som død. Når det gjelder min fremtid og min karriere, vil kanskje alle muligheter være stengt for meg.”

Jeg spurte: “Er du villig til å betale en så høy pris for evangeliet?”

Hans mørke, tårevåte øyne strålte i det vakre, brune ansiktet da han svarte: “Det er jo sant, er det ikke?”

Skamfull over å ha stilt spørsmålet, sa jeg: “Jo, det er sant.”

Og så kom det fra ham: “Hvilken rolle spiller da alt annet?”

Dette er spørsmål jeg vil stille dere: “Det er jo sant, er det ikke? Hvilken rolle spiller da egentlig alt annet?”⁶

Et nytt syn på livet

Jeg hørte en gang en ingeniør fortelle om hvordan han hadde blitt medlem av Kirken. Misjonærene hadde ringt på døren hans, og hans hustru hadde invitert dem inn. Hun hadde reagert med iver på deres budskap, mens han følte at han ble trukket inn i det mot sin vilje. En kveld antydet hun at hun ønsket å bli døpt. Han ble rasende. Visste hun ikke hva dette ville innebære? Det ville innebære tid. Det ville innebære å betale tiende. Det ville innebære å gi avkall på venner. Det ville innebære å slutte å røyke. Han tok på seg jakken og gikk ut i natten, idet han smalt igjen døren bak seg. Han gikk rundt i gatene og forbannet sin hustru, forbannet misjonærene og forbannet til og med seg selv fordi han hadde latt seg bli undervist. Etter hvert som han ble trett, roet sinnet seg, og på en eller annen måte kom bønnens ånd inn i hans hjerte. Han ba mens han gikk. Han bønnfalt Gud om svar på sine spørsmål. Og så kom en tilskyndelse, klar og utvetydig, nesten som om en stemme hadde talt med ord som sa: “Det er sant.”

“Det er sant,” sa han til seg selv om og om igjen. “Det er sant.” Han begynte å føle fred. Mens han gikk hjemover, begynte restriksjonene, betingelsene og kravene som hadde gjort ham så rasende, å fortone seg som muligheter. Da han åpnet døren, fant han sin hustru på kne i bønn…

Foran forsamlingen som han fortalte dette til, talte han om den glede som hadde kommet inn i deres liv. Tiende var ikke noe problem. Å dele deres midler med Gud, som hadde gitt dem alt, virket lite nok. Tid til å utføre tjeneste var ikke noe problem. Det krevde bare litt omhyggelig budsjettering av ukens timer. Ansvaret var ikke noe problem. Det ga vekst og et nytt syn på livet. Så bar denne forstandige og utdannede mannen, denne ingeniøren som var vant til å forholde seg til fakta i den fysiske verden vi lever i, høytidelig vitnesbyrd med tårevåte øyne om det mirakel som hadde kommet inn i livet hans.⁷

mann som ber — “Hvem kan motbevise eller fornekte den stille røst fra vår indre sjel som taler med personlig overbevisning?”

“Det mest dyrebare jeg har”

For noen år siden talte en begavet og høyt utdannet ung kvinne i Berchtesgaden i Tyskland, til en konferanse for militært personell som var medlem av Kirken. Jeg var der og hørte henne. Hun var major i Hæren, lege, en høyt respektert spesialist på sitt felt. Hun sa:

“Mer enn noe annet i verden ønsket jeg å tjene Gud. Men uansett hvor mye jeg prøvde, kunne jeg ikke finne ham. Miraklet var at han fant meg. En lørdag ettermiddag i september 1969 var jeg hjemme i Berkeley i California, da jeg hørte dørklokken ringe. Der sto det to unge menn, kledd i dress, med hvit skjorte og slips. Håret var pent kjemmet. Jeg ble så imponert over dem at jeg sa: ‘Jeg vet ikke hva dere selger, men jeg vil kjøpe det.’ Én av de unge mennene sa: ‘Vi selger ingenting. Vi er misjonærer for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og vi vil gjerne snakke med deg.’ Jeg inviterte dem inn, og de snakket om sin tro.

Dette var starten på mitt vitnesbyrd. Jeg er ubeskrivelig takknemlig for privilegiet og æren å være medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Den glede og fred som dette glade evangelium har gitt meg, er himmelen på jorden. Mitt vitnesbyrd om dette arbeidet er det mest dyrebare jeg har, en gave fra min himmelske Fader som jeg vil være evig takknemlig for.”⁸

Slik er det med mange hundre tusen i mange land – dyktige og velutdannede menn og kvinner i forretnings- og yrkeslivet, nøkterne og praktiske [mennesker] som utretter mye i verden, i hvis hjerte brenner et stille vitnesbyrd om at Gud lever, at Jesus er Kristus, at dette verk er guddommelig, at det ble gjengitt til jorden til velsignelse for alle som vil ta del i dets muligheter.⁹

Vi kan alle få et vitnesbyrd om Gud og hans elskede Sønn, og om gjenopprettelsen av deres verk.

Dette vitne, dette vitnesbyrd, kan være den mest dyrebare av alle Guds gaver. Det er en begavelse fra himmelen når det legges riktig innsats i å oppnå det. Alle menn og kvinner i denne kirken har anledning til, og er ansvarlige for selv å skaffe seg en overbevisning om sannheten i dette store siste-dagers-verk og om dem som står i spissen for det, nemlig den levende Gud og vår Herre, Jesus Kristus.

Jesus viste hvordan man skaffer seg et slikt vitnesbyrd da han sa: “Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg.

Om noen vil gjøre hans vilje, da skal han kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv” (Johannes 7:16–17).

Vi vokser i tro og kunnskap når vi yter tjeneste, når vi studerer og når vi ber.

Da Jesus mettet de 5000, erkjente de miraklet han hadde utført, og undret seg over det. Noen kom tilbake etterpå. For dem forkynte han læren om sin guddommelighet, og om seg selv som Livets brød. Han anklaget dem for ikke å være interessert i læren, men bare i å stille sin legemlige sult. Enkelte sa når de hørte ham og hans lære: “Dette er hårde ord! Hvem kan høre dem?” (Johannes 6:60). Hvem kan tro det denne mann forkynner?

Etter dette trakk mange av hans disipler seg tilbake, og gikk ikke lenger omkring med ham.

Jesus sa da til de tolv [litt skuffet, tror jeg]: Vil også dere gå bort?

Simon Peter svarte ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord,

og vi tror og vet at du er Guds Hellige” (Johannes 6:66–69).

Dette er det store spørsmål, og svaret på det, som vi alle må ta stilling til. “Hvis ikke til deg, Herre, hvem skal vi da gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!

Det er denne overbevisning, denne harmoniske indre forsikring om at Gud virkelig lever, om at hans elskede Sønn er Gud, om at deres verk er gjengitt i vår tid og om de enestående tilkjennegivelser som for hver enkelt av oss blir grunnlaget for vår tro. De blir vårt vitnesbyrd…

Jeg har nylig vært i Palmyra i New York [i nærheten av der Joseph Smith mottok det første syn]. Om begivenhetene som skjedde i dette området, fristes man til å si: “Enten skjedde det, eller så skjedde det ikke. Det kan ikke være noen gråsone, noe midt imellom.”

Og så hvisker troens røst: “Det skjedde. Det skjedde akkurat slik som han sa det skjedde.”

Like ved ligger høyden Cumorah. Herfra kom den gamle opptegnelsen som Mormons bok ble oversatt fra. Man må enten godta eller forkaste dens guddommelige opprinnelse. Veiing av bevisene må lede alle menn og kvinner som har lest med tro, til å si: “Det er sant.”

Og slik er det også med andre elementer i dette mirakuløse som vi kaller gjengivelsen av det gamle evangelium, det gamle prestedømme og den gamle kirken.

Dette vitnesbyrd er nå, som det alltid har vært, en erklæring, en direkte forsikring om sannheten slik vi kjenner den.¹⁰

Vi må leve opp til vårt vitnesbyrd og dele det med andre.

Paulus sa til Timoteus: “Gi akt på deg selv” – hør på dette – “og på læren! Bli ved med dette. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg” (1 Timoteus 4:16). For en fantastisk veiledning Paulus ga den unge Timoteus.

Han fortsatte: “For Gud ga oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd” (2 Timoteus 1:7). Gud ga oss ikke motløshets ånd, men krafts ånd – kraften i budskapet, og kjærlighets ånd – kjærlighet til menneskene, kjærlighet til det vi har å tilby; sindighets ånd – de enkle og forståelige prinsippene i Jesu Kristi evangelium.

“Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre” (2 Timoteus 1:8). Mine brødre og søstre, dere må aldri skamme dere over vitnesbyrdet om vår Herre… Her er en stor befaling og et påbud som er gitt oss: “For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd. Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre.”¹¹

Dette er Guds hellige verk. Dette er hans kirke og rike. Synet som fant sted i Den hellige lund var nøyaktig det Joseph sa det var. Jeg har en sann forståelse av betydningen av det som hendte der. Mormons bok er sann. Den vitner om Herren, Jesus Kristus. Hans prestedømme har blitt gjengitt og finnes blant oss. Dette prestedømmets nøkler, som har kommet fra himmelske personer, utøves til evig velsignelse for oss. Dette er vårt vitnesbyrd – ditt og mitt – et vitnesbyrd som vi må leve opp til og som vi må dele med andre. Jeg gir dere alle dette vitnesbyrdet, min velsignelse og min kjærlighet og innbyr dere til fortsatt å være en del av dette store mirakel i de siste dager, som er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.¹²

Forslag til studium og undervisning

Spørsmål

På hvilke måter bidrar ditt personlige vitnesbyrd til Kirkens styrke? (Se del 1.)
President Hinckley understreker at vitnesbyrdet styrker oss og “får [oss] til å handle” (del 2). Hvordan har ditt vitnesbyrd styrket deg? Hvordan har ditt vitnesbyrd påvirket dine handlinger? Hvordan kan du anvende historiene i del 2 på deg selv?
Hva kan vi lære av president Hinckleys læresetninger om å få et vitnesbyrd? (Se del 3.) Hvilke erfaringer har hjulpet deg å få ditt vitnesbyrd? Hva kan vi gjøre for å styrke vårt vitnesbyrd?
Hvorfor tror du vårt vitnesbyrd blir sterkere når vi deler det med andre? Hvordan har du overvunnet frykt med hensyn til å dele ditt vitnesbyrd med andre? Hvordan har du blitt velsignet ved andres vitnesbyrd? (Se del 4.)

Aktuelle skriftsteder

1 Korinterbrev 12:3; 1 Peter 3:15; Alma 5:43–46; 32:26–30; Moroni 10:3–5; L&p 8:2–3; 80:3–5

Hjelp til undervisningen

“Etter hvert som du blir kjent med og forstår hver enkelt, vil du være mer rede til å undervise i leksjoner som har tilknytning til den enkeltes situasjon. Med en slik forståelse vil du finne utveier til å hjelpe den enkelte til å delta i diskusjonene og andre læringsaktiviteter” (Undervisning, intet større kall [1999], 34).