Vær ikke redde for å gjøre godt

Av president Henry B. Eyring

Førsterådgiver i Det første presidentskap

Herren forteller oss at når vi står med tro på hans klippe, svinner tvil og frykt, og ønsket om å gjøre godt vokser.

Mine kjære brødre og søstre, jeg ber ydmykt om at Herrens ånd må være med oss når jeg taler i dag. Mitt hjerte er fylt av takknemlighet til Herren, hvis Kirke dette er, for inspirasjonen vi har følt i inderlige bønner, inspirerte taler og engleaktig sang på denne konferansen.

I april i fjor ga president Thomas S. Monson et budskap som rørte hjerter over hele verden, også mitt. Han talte om kraften i Mormons bok. Han oppfordret oss til å studere, grunne og anvende dens læresetninger. Han lovet at hvis vi satte av tid hver dag til å studere og grunne og holdt budene som Mormons bok inneholder, ville vi ha et livskraftig vitnesbyrd om dens sannhet, og det resulterende vitnesbyrdet om den levende Kristus ville hjelpe oss trygt gjennom vanskelige tider. (Se “Kraften i Mormons bok”, Liahona, mai 2017, 86-87.)

I likhet med mange av dere hørte jeg profetens ord som Herrens røst til meg. Og i likhet med mange av dere, bestemte jeg meg for å adlyde de ordene. Siden jeg var ung gutt, har jeg følt Åndens vitnesbyrd om at Mormons bok er Guds ord, at Faderen og Sønnen viste seg og talte med Joseph Smith og at oldtidens apostler kom til profeten Joseph for å gjengi prestedømsnøkler til Herrens Kirke.

Med dette vitnesbyrdet har jeg lest Mormons bok hver dag i mer enn 50 år. Så kanskje jeg med rimelighet kunne ha trodd at president Monsons ord var til andre enn meg. I likhet med mange av dere følte jeg likevel profetens oppmuntring og hans løfte oppfordre meg til å gjøre en større innsats. Mange av dere har gjort det jeg gjorde: bedt mer målrettet, grunnet mer omhyggelig på Skriftene og anstrengt dere mer for å tjene Herren og andre for ham.

Det gledelige resultatet for meg og mange av dere har vært det profeten lovet. De av oss, som i vårt hjerte tok til oss hans inspirerte råd, har hørt Ånden tydeligere. Vi har fått større styrke til å motstå fristelse, og har følt større tro på en oppstanden Jesus Kristus, på hans evangelium og på hans levende Kirke.

I en tid med økende uro i verden, har disse styrkede vitnesbyrd drevet bort tvil og frykt og gitt oss følelser av fred. Å gi akt på president Monsons råd har hatt to fantastiske virkninger på meg: For det første, har Ånden han lovet, gitt meg optimisme med hensyn til det som ligger foran oss, selv om forvirringen i verden synes å tilta. Og for det annet har Herren gitt meg – og dere – en enda sterkere følelse av hans kjærlighet til de nødlidende. Vi har følt et sterkere ønske om å komme andre til unnsetning. Dette ønsket har vært kjernen i president Monsons tjenestegjerning og undervisning.

Herren lovet kjærlighet til andre og mot til profeten Joseph Smith og Oliver Cowdery da oppgavene foran dem kan ha virket overveldende. Herren sa at nødvendig mot ville komme av deres tro på ham som sin klippe:

“Vær ikke redde for å gjøre godt, mine sønner, for det som dere sår, det skal dere også høste. Hvis dere derfor sår det gode, skal deres lønn være å høste det gode.

Derfor, frykt ikke, lille hjord, gjør godt, la jord og helvete forene seg mot dere, for hvis dere er bygget på min klippe, kan de ikke få overhånd.

Se, jeg fordømmer dere ikke. Gå bort og synd ikke mer, arbeid sindig med det jeg har befalt dere.

Se hen til meg i enhver tanke, tvil ikke, frykt ikke.

Se sårene som gjennomtrengte min side, og også naglemerkene i mine hender og føtter, vær trofaste, hold mine bud, og dere skal arve himmelens rike” (L&p 6:33-37).

Herren fortalte sine ledere for gjenopprettelsen, og han forteller oss, at når vi står med tro på hans klippe, svinner tvil og frykt, og ønsket om å gjøre godt vokser. Når vi følger president Monsons oppfordring om å plante i vårt hjerte et vitnesbyrd om Jesus Kristus, får vi kraft og et ønske om og mot til å komme andre til unnsetning uten tanke på egne behov.

Jeg har sett den slags tro og mot mange ganger når troende siste-dagers-hellige har opplevd fryktinngytende prøvelser. Jeg var for eksempel i Idaho da Tetondammen brast den 5. juni 1976. En vegg av vann kom fossende. Mange tusen flyktet fra sine hjem. Mange tusen hjem og foretak ble ødelagt. På mirakuløst vis ble færre enn 15 mennesker drept.

Det jeg så der, har jeg sett når som helst siste-dagers-hellige står fast på den klippe som et vitnesbyrd om Jesus Kristus utgjør. Fordi de ikke tviler på at han våker over dem, blir de fryktløse. De ignorerer sine egne prøvelser for å hjelpe andre. Og de gjør det av kjærlighet til Herren, uten å be om noe til gjengjeld.

Da Tetondammen brast, var for eksempel et siste-dagers-hellig ektepar på reise, langt unna hjemmet sitt. Så snart de hørte nyhetene på radioen, skyndte de seg tilbake til Rexburg. Istedenfor å dra til sitt eget hjem for å se om det var ødelagt, dro de for å finne biskopen sin. Han var i en bygning som ble brukt som krisesenter. Han hjalp til med å lede de mange tusen frivillige som ankom i gule skolebusser.

Ekteparet kom bort til biskopen og sa: “Vi kom nettopp hjem. Biskop, hvor kan vi dra for å hjelpe?” Han ga dem navnene på en familie. Dette ekteparet måket ut gjørme og vann fra det ene hjemmet etter det andre. De arbeidet fra soloppgang til det ble mørkt i flere dager. Til slutt tok de en pause for å se hvordan det sto til med deres eget hjem. Det var feid bort av flommen, så det var ingenting igjen å rydde opp i. De snudde straks for å dra tilbake til biskopen. De spurte: “Biskop, har du noen vi kan hjelpe?”

Dette miraklet i form av stillferdig mot og kjærlighet – Kristi rene kjærlighet – har blitt gjentatt i årenes løp og over hele verden. Det skjedde i den fryktelige tiden med forfølgelse og prøvelser da profeten Joseph Smith var i Missouri. Det skjedde da Brigham Young ledet utvandringen fra Nauvoo og deretter kalte hellige til øde steder over hele det vestlige USA for å hjelpe hverandre å opprette Sion for Herren.

Hvis dere leser disse pionerenes dagbokoppføringer, kan dere se troens mirakel fordrive tvil og frykt. Og dere leser om hellige som forlot sine egne interesser for å hjelpe andre for Herren, før de gikk tilbake til sine egne sauer eller sine egne upløyde åkrer.

Jeg så det samme miraklet for noen dager siden i kjølvannet av orkanen Irma i Puerto Rico, St. Thomas og Florida, hvor siste-dagers hellige samarbeidet med andre kirkesamfunn, lokale samfunnsgrupper og nasjonale organisasjoner om å begynne oppryddingsarbeidet.

I likhet med mine venner i Rexburg fokuserte et ektepar i Florida som ikke er medlem, på å hjelpe samfunnet istedenfor å arbeide på sin egen eiendom. Da noen siste-dagers-hellige naboer tilbød seg å hjelpe med to store trær som sperret oppkjørselen, forklarte paret at de hadde vært overveldet, og hadde derfor vendt seg til å hjelpe andre, i tro på at Herren vil gi den hjelpen de trengte ved sitt eget hjem. Mannen fortalte så at før Kirkens medlemmer kom med tilbud om hjelp, hadde paret bedt. De hadde fått til svar at hjelpen ville komme. Den kom bare noen timer etter denne forsikringen.

Jeg har hørt en rapport om at noen har begynt å kalle siste-dagers-hellige som er iført gule hjelpende hender-t-skjorter, for “De gule englene”. Én siste-dagers-hellig anvendte bilen sin i tjeneste, og mannen som hjalp henne, beskrev den “åndelige opplevelsen” han hadde da folk i gule t-skjorter fjernet trær fra hagen hans, og så, sa han, “sang de en eller annen sang for meg om å være et Guds barn.”

En annen Florida-innbygger – heller ikke av vår tro – fortalte at siste-dagers-hellige kom hjem til henne da hun arbeidet i sin ramponerte hage, og følte seg overveldet, overopphetet og nesten på gråten. De frivillige utrettet, ifølge henne selv “det reneste mirakel”. De arbeidet ikke bare flittig, men også med latter og smil, og ville ikke ha noe til gjengjeld.

Jeg så den slags flid og hørte den slags latter da jeg snakket med en gruppe siste-dagers-hellige i Florida sent en lørdag. De frivillige stoppet opprydningsarbeidet lenge nok til å la meg håndhilse på noen av dem. De sa at 90 medlemmer av staven deres i Georgia hadde lagt en plan for å slutte seg til redningsarbeidet i Florida bare kvelden før.

De forlot Georgia klokken fire om morgenen, kjørte i mange timer, arbeidet gjennom dagen og til langt på natt, og planla å arbeide igjen neste dag.

De beskrev det hele med smil og godt humør. Det eneste stresset jeg følte, var at de ønsket å bli ferdige med å bli takket slik at de kunne komme tilbake til arbeidet. Stavspresidenten hadde startet motorsagen sin igjen og arbeidet med et nedblåst tre, og en biskop flyttet greiner idet vi satte oss i bilen for å dra til neste redningsgruppe.

Tidligere den dagen, da vi skulle kjøre fra et annet sted, hadde en mann kommet bort til bilen, tatt av seg hatten og takket oss for de frivillige. Han sa: “Jeg ikke er medlem av deres kirke. Jeg kan ikke tro det dere har gjort for oss. Gud velsigne dere.” Den siste-dagers-hellige frivillige som sto ved siden av ham i den gule t-skjorten sin, smilte og trakk på skuldrene, som om han ikke fortjente noen ros.

Mens de frivillige fra Georgia hadde kommet for å hjelpe denne mannen som ikke kunne tro det, hadde hundrevis av siste-dagers-hellige fra denne svært ødelagte delen av Florida dratt hundrevis av kilometer lenger sørover til et annet sted i Florida, hvor de hadde hørt at innbyggerne var enda hardere rammet.

Den dagen husket og forsto jeg bedre profeten Joseph Smiths profetiske ord: “Et menneske som er fylt med Guds kjærlighet, er ikke tilfreds med bare å velsigne sin familie, men reiser omkring i hele verden, ivrig oppsatt på å velsigne hele menneskeheten” (Læresetninger fra Kirkens presidenter – Joseph Smith [2007], 420).

Vi ser den slags kjærlighet hos siste-dagers-hellige overalt. Hver gang det er en tragisk hendelse et eller annet sted i verden, stiller siste-dagers-hellige med pengebidrag og melder seg frivillig til Kirkens humanitære innsats. En appell er sjelden nødvendig. Ved noen anledninger må vi faktisk be dem som ønsker å melde seg frivillig, om å vente med å reise til katastrofeområdet til de som leder arbeidet, er klare til å ta imot dem.

Dette ønsket om å velsigne er frukten av at mennesker får et vitnesbyrd om Jesus Kristus, hans evangelium, hans gjenopprettede Kirke og hans profet. Det er grunnen til at Herrens folk ikke tviler og ikke frykter. Det er grunnen til at misjonærer melder seg frivillig til tjeneste over hele verden. Det er grunnen til at foreldre ber sammen med sine barn for andre. Det er grunnen til at ledere utfordrer sine ungdommer til å ta til hjertet president Monsons anmodning om å fordype seg i Mormons bok. Frukten kommer ikke ved å bli oppfordret av ledere, men ved at ungdommene og medlemmene handler i tro. Denne troen omsatt i handling – noe som krever uselvisk offer – fører til den forandring i hjertet som hjelper dem å føle Guds kjærlighet.

Vårt hjerte forblir imidlertid bare endret så lenge vi fortsetter å følge profetens råd. Hvis vi slutter å prøve etter ett forsøk, vil endringen svinne hen.

Trofaste siste-dagers-hellige har styrket sin tro på Herren Jesus Kristus, Mormons bok som Guds ord og gjengivelsen av prestedømsnøkler i hans sanne Kirke. Dette styrkede vitnesbyrdet har gitt oss større mot og omtanke for andre av Guds barn. Men utfordringene og mulighetene i tiden fremover vil kreve enda mer.

Vi kan ikke forutse detaljene, men vi kjenner det store bildet. Vi vet at i de siste dager vil verden være i opprør. Vi vet at midt i de vanskeligheter som kommer, vil Herren lede trofaste siste-dagers-hellige til å bringe Jesu Kristi evangelium til alle nasjoner, slekter, tungemål og folk. Og vi vet at Herrens sanne disipler vil være verdige og beredt til å ta imot ham når han kommer igjen. Vi trenger ikke å frykte.

Så, selv om vi allerede har utviklet tro og mot i vårt hjerte, forventer Herren mer av oss – og av generasjonene etter oss. De må være sterkere og modigere fordi de vil gjøre enda større og vanskeligere ting enn vi har gjort. Og de vil møte økende motstand fra våre sjelers fiende.

Veien til optimisme når vi går fremad ble gitt av Herren: “Se hen til meg i enhver tanke, tvil ikke, frykt ikke” (L&p 6:36). President Monson fortalte oss hvordan vi kan gjøre dette. Vi skal tenke over og anvende Mormons bok og profetenes ord. Be alltid. Ha tro. Tjene Herren av hele vårt hjerte, vårt sinn og vår styrke. Vi skal be med all hjertets iver om nestekjærlighetens gave, Kristi rene kjærlighet (se Moroni 7:47-48). Og fremfor alt skal vi være konsekvente og standhaftige med hensyn til å følge profetenes råd.

Når veien er vanskelig, kan vi stole på Herrens løfte – det løftet president Monson har påminnet oss om når han ofte har sitert Frelserens ord: “Hos den som mottar dere, der vil jeg også være, for jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere” (L&p 84:88).

Jeg vitner om at Herren går foran dere når dere går hans ærend. Noen ganger vil dere være engelen Herren sender for å bære andre. Noen ganger vil dere være den som er omgitt av engler som bærer dere. Men dere vil alltid ha hans ånd i deres hjerte, slik dere har blitt lovet på hvert eneste nadverdsmøte. Dere trenger bare å holde hans bud.

De beste dagene er i vente for Guds rike på jorden. Motstand vil styrke vår tro på Jesus Kristus, slik den har gjort siden profeten Joseph Smiths tid. Tro overvinner alltid frykt. Å stå sammen skaper samhold. Og deres bønner for de trengende blir hørt og besvart av en kjærlig Gud. Han slumrer ikke og sover ikke.

Jeg bærer vitnesbyrd om at Gud Faderen lever og ønsker at dere skal komme hjem til ham. Dette er vår Herre Jesu Kristi sanne Kirke. Han kjenner dere, han elsker dere og han våker over dere. Han sonet for deres og mine synder, og for syndene til alle vår himmelske Faders barn. Å følge ham i deres liv og i deres tjeneste for andre er den eneste veien til evig liv.

Jeg vitner om dette og gir dere min velsignelse og min kjærlighet. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.