Han går foran oss
Herren leder gjengivelsen av sitt evangelium og gjenopprettelsen av sin kirke. Han kjenner fremtiden fullkomment. Han innbyr dere til arbeidet.
Mine kjære brødre og søstre, jeg er takknemlig for å være sammen med dere på denne generalkonferansen i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. I sin innbydelse til å reflektere over hvordan Herrens gjenopprettelse av hans kirke i denne siste evangelieutdeling har velsignet oss og våre kjære, lovet president Russell M. Nelson at vår opplevelse ikke bare ville være minneverdig, men uforglemmelig.
Min opplevelse har vært minneverdig, slik jeg er sikker på at også deres har vært. Om den blir uforglemmelig, avhenger av hver og en av oss. Det betyr noe for meg fordi opplevelsen av å forberede meg til denne konferansen har forandret meg på en måte jeg ønsker skal vare. La meg forklare.
Min forberedelse førte meg til opptegnelsen om en hendelse i gjenopprettelsen. Jeg hadde lest om denne hendelsen mange ganger, men for meg hadde det alltid vært en rapport om et viktig møte som omfattet Joseph Smith, gjenopprettelsens profet. Men denne gangen så jeg i beretningen hvordan Herren leder oss, sine disipler, i sin kirke. Jeg så hva det betyr for oss dødelige å bli ledet av verdens Frelser, Skaperen – som vet alle ting, i fortid, nåtid og fremtid. Han underviser oss trinn for trinn og veileder oss, aldri med tvang.
Møtet jeg beskriver, var et avgjørende øyeblikk i gjenopprettelsen. Det var et sabbatsmøte 3. april 1836 i Kirtland tempel i Ohio, syv dager etter innvielsen. Joseph Smith beskrev dette store øyeblikket i verdenshistorien på en enkel måte. Mye av hans beretning er nedtegnet i Lære og pakter kapittel 110:
“Om ettermiddagen bisto jeg de andre presidentene med å dele ut Herrens nadverd til menigheten, og vi mottok den fra De tolv, hvis privilegium det var å forrette ved nadverdsbordet denne dagen. Etter å ha utført denne handling for mine brødre, gikk jeg tilbake til forhøyningen, hvor forhengene var senket helt ned, og sammen med Oliver Cowdery knelte jeg ned i høytidelig og stille bønn. Da vi reiste oss etter bønnen, ble følgende syn vist oss begge.”1
“Sløret ble tatt bort fra våre sinn, og vår forstands øyne ble åpnet.
Vi så Herren stående på forhøyningens brystvern, foran oss, og under hans føtter var en brolegning med rent gull i farve som rav.
Hans øyne var som en ildslue, håret på hans hode var hvitt som nyfallen sne, hans åsyn skinte klarere enn solen, og hans stemme var som lyden av mektige fossefall, ja, endog Jehovahs røst som sa:
Jeg er den første og den siste, jeg er han som lever, jeg er han som ble slått ihjel, jeg er deres talsmann hos Faderen.
Se, deres synder er dere tilgitt, dere er rene for meg, derfor, løft deres hoder og fryd dere.
La deres brødres hjerter fryde seg, og la hele mitt folks hjerter fryde seg, de som med sin styrke har bygget dette hus til mitt navn.
For se, jeg har godtatt dette hus, og mitt navn skal være her, og jeg vil åpenbare meg for mitt folk i barmhjertighet i dette hus.
Ja, jeg vil vise meg for mine tjenere og tale til dem med min egen røst hvis mitt folk vil holde mine bud og ikke besmitter dette hellige hus.
Tusener, ja, tituseners hjerter skal storlig fryde seg på grunn av de velsignelser som skal utøses og den begavelse mine tjenere har mottatt i dette hus.
Og ryktet om dette hus skal nå ut til fremmede land, og dette er begynnelsen til den velsignelse som skal bli utøst over mitt folks hoder. Slik er det. Amen.
Etter at dette syn var slutt, ble himlene åpnet for oss igjen, og Moses viste seg for oss og overga oss nøklene til Israels innsamling fra jordens fire hjørner og til å føre de ti stammer fra landet i nord.
Etter dette viste Elias seg og overga Abrahams evangelieutdeling og sa at i oss og vår ætt skulle alle generasjoner etter oss bli velsignet.
Etter at dette syn var slutt, ble et annet stort og herlig syn brått vist oss, for profeten Elijah, som ble tatt opp til himmelen uten å smake døden, sto foran oss og sa:
Se, tiden er nå her som ble uttalt ved Malakias’ munn da han vitnet om at han (Elijah) skulle bli sendt før Herrens store og forferdelige dag kommer –
for å vende fedrenes hjerter til barna og barna til fedrene, for at ikke hele jorden skulle bli slått med en forbannelse –
derfor er nøklene til denne evangelieutdeling overgitt i deres hender, og ved dette kan dere vite at Herrens store og forferdelige dag er nær, ja, for døren.”2
Jeg hadde lest denne beretningen mange ganger. Den hellige ånd hadde bekreftet for meg at beretningen var sann. Men da jeg studerte og forberedte meg til denne konferansen, fikk jeg en klarere forståelse av Herrens kraft til å lede sine disipler i detalj i sitt arbeid.
Syv år før Moses overdro nøklene til Israels innsamling i Kirtland tempel til Joseph, “lærte Joseph av Mormons boks tittelside at dens hensikt var å ‘vise levningen av Israels hus … for at de kan kjenne Herrens pakter og vite at de ikke for alltid er forkastet’. I 1831 fortalte Herren Joseph at Israels innsamling ville begynne i Kirtland: ‘Og derfra [Kirtland] skal enhver som jeg vil, gå ut blant alle nasjoner … for Israel skal bli frelst, og jeg vil føre dem.’”3
Selv om misjonærarbeid var nødvendig for å samle Israel, inspirerte Herren sine ledere til å undervise De tolv, som ble noen av våre første misjonærer: “Husk at dere ikke skal reise til andre nasjoner før dere mottar deres begavelse.”4
Det ser ut til at Kirtland tempel var viktig for Herrens trinnvise plan av minst to grunner: For det første ventet Moses til tempelet var ferdig med å gjengi nøklene til Israels innsamling. For det annet forklarte president Joseph Fielding Smith at “Herren [ba] de hellige om å bygge et tempel [Kirtland tempel] hvor han kunne åpenbare myndighetsnøklene, hvor hans apostler kunne motta sin begavelse og bli beredt til å beskjære hans vingård for siste gang”.5 Selv om tempelbegavelsen slik vi kjenner den i dag, ikke ble forrettet i Kirtland tempel, begynte forberedende tempelordinanser å bli innført der som oppfyllelse av profetien, sammen med en utgytelse av åndelige tilkjennegivelser som rustet dem som ble kalt på misjon, med den lovede begavelsen av “kraft fra det høye” som førte til en stor innsamling gjennom misjonærtjeneste.6
Etter at nøklene til Israels innsamling var overdratt til Joseph, inspirerte Herren profeten til å sende medlemmer av De tolv på misjon. Mens jeg studerte, ble det klart for meg at Herren i detalj hadde beredt veien for De tolv til å reise på misjon til utlandet, der folk hadde blitt forberedt til å tro på og oppholde dem. Med tiden ville tusenvis, gjennom dem, bli bragt inn i Herrens gjenopprettede kirke.
Ifølge våre opptegnelser anslås det at mellom 7500 og 8000 ble døpt under De tolvs to misjoner på De britiske øyer. Dette la grunnlaget for misjonærarbeid i Europa. På slutten av 1800-tallet hadde rundt 90 000 samlet seg til Amerika, og de fleste av disse kom fra De britiske øyer og Skandinavia.7 Herren hadde inspirert Joseph og de trofaste misjonærene som begynte å arbeide for å oppnå en avling som da må ha virket uoppnåelig. Men Herren, med sin fullkomne forutseenhet og forberedelse, gjorde det mulig.
Dere husker det tilsynelatende enkle og nesten poetiske språket fra kapittel 110 av Lære og pakter:
“Se, tiden er nå her som ble uttalt ved Malakias’ munn da han vitnet om at han (Elijah) skulle bli sendt før Herrens store og forferdelige dag kommer –
for å vende fedrenes hjerter til barna og barna til fedrene, for at ikke hele jorden skulle bli slått med en forbannelse –
derfor er nøklene til denne evangelieutdeling overgitt i deres hender, og ved dette kan dere vite at Herrens store og forferdelige dag er nær, ja, for døren.”8
Jeg vitner om at Herren så langt inn i fremtiden og hvordan han ville lede oss til å hjelpe ham å oppnå sine hensikter i de siste dager.
Mens jeg virket i Det presiderende biskopsråd for mange år siden, fikk jeg i oppdrag å føre tilsyn med design- og utviklingsgruppen som opprettet det vi kalte FamilySearch. Jeg er nøye med å si at jeg “førte tilsyn” med dets opprettelse, istedenfor å si at jeg “ledet” den. Mange begavede mennesker forlot sine yrker og kom for å bygge opp det Herren ønsket.
Det første presidentskap hadde satt seg som mål å redusere duplisering av ordinanser. Deres største bekymring var å være ute av stand til å vite om en persons ordinanser allerede hadde blitt utført. I mange år – eller det som virket som mange år – spurte Det første presidentskap meg: “Når vil du få det gjort?”
Med bønn, flid og personlig offer fra mennesker med store evner ble oppgaven utført. Det kom trinn for trinn. Den første oppgaven var å gjøre FamilySearch brukervennlig for dem som ikke var vant til datamaskiner. Flere forandringer kom, og jeg vet at de vil fortsette å komme, for hver gang vi løser ett inspirert problem, åpner vi døren for ytterligere åpenbaring for fremskritt som er minst like viktige, men ennå ikke sett. Selv i dag er FamilySearch i ferd med å bli det Herren trenger for en del av sin gjenopprettelse – og ikke bare for å unngå duplisering av ordinanser.
Herren lot oss gjøre forbedringer for å hjelpe folk å bli kjent med og til og med glad i sine forfedre og utføre deres tempelordinanser. Slik Herren helt sikkert visste ville skje, blir unge mennesker dataveiledere for sine foreldre og menighetens medlemmer. Alle har funnet stor glede i denne tjenesten.
Elijahs ånd forandrer hjertene til unge og gamle, barn og foreldre, barnebarn og besteforeldre. Templer vil snart igjen med glede planlegge dåpsanledninger og andre hellige ordinanser. Ønsket om å tjene våre forfedre og knytte foreldre og barn sammen vokser.
Herren så alt komme. Han planla det trinn for trinn, slik han har gjort med andre endringer i sin kirke. Han har oppreist og forberedt trofaste mennesker som velger å gjøre vanskelige ting godt. Han har alltid vært kjærlig og tålmodig og hjulpet oss å lære “linje på linje og bud på bud, litt nå og litt da”.9 Han er fast bestemt på tidspunktet for og rekkefølgen av sine hensikter, men likevel påser han at offer ofte bringer vedvarende velsignelser som vi ikke forutså.
Jeg avslutter med å uttrykke min takknemlighet til Herren – han som inspirerte president Nelson til å innby meg til å ofre noe for å forberede meg til denne konferansen. Hver time og hver bønn under min forberedelse bragte en velsignelse.
Jeg innbyr alle som hører dette budskapet eller leser disse ordene, til å tro at Herren leder gjengivelsen av sitt evangelium og sin kirke. Han går foran oss. Han kjenner fremtiden fullkomment. Han innbyr dere til arbeidet. Han slutter seg til dere i det. Han har en plan for deres tjeneste. Og selv når dere ofrer, vil dere føle glede når dere hjelper andre å forberede seg til hans komme.
Jeg vitner om at Gud Faderen lever. Jesus er Kristus. Dette er hans kirke. Han kjenner og elsker dere. Han veileder dere. Han har beredt veien for dere. I Jesu Kristi hellige navn. Amen.