Det melkisedekske prestedømme og nøklene
I Kirken utøves prestedømmets myndighet under ledelse av en prestedømsleder som har nøklene til dette prestedømmet.
Jeg har valgt å tale mer om Guds prestedømme, et emne som allerede er omtalt av tre tidligere talere som har undervist oss om hvordan prestedømmet velsigner kvinner, unge kvinner og unge menn.
Prestedømmet er en guddommelig kraft og myndighet som betros bærerne for å bruke det i Guds arbeid til fordel for alle hans barn. Prestedømmet er ikke de som er ordinert til et prestedømsembede eller de som utøver dets myndighet. Menn som bærer prestedømmet, er ikke prestedømmet. Selv om vi ikke skulle kalle ordinerte menn for prestedømmet, er det passende å kalle dem prestedømsbærere.
Prestedømmets kraft finnes både i Kirken og i familieorganisasjonen. Men prestedømskraft og prestedømsmyndighet fungerer annerledes i Kirken enn de gjør i familien. Alt dette er i henhold til prinsippene Herren har fastsatt. Hensikten med Guds plan er å lede hans barn til evig liv. Jordiske familier er avgjørende for denne planen. Kirken er til for å tilveiebringe den lære, myndighet og de ordinanser som er nødvendige for å videreføre familieforhold i evigheten. Dermed har familieorganisasjonen og Jesu Kristi Kirke et gjensidig forsterkende forhold. Prestedømmets velsignelser – som evangeliets fylde og ordinanser som dåp, bekreftelse og mottagelse av Den hellige ånds gave, tempelbegavelsen og evig ekteskap – er tilgjengelige for både menn og kvinner.1
Det prestedømme vi snakker om her, er Det melkisedekske prestedømme, gjengitt i begynnelsen av evangeliets gjengivelse. Joseph Smith og Oliver Cowdery ble ordinert av Peter, Jakob og Johannes, som erklærte at de var “i besittelse av rikets nøkler og av nøklene til evangelieutdelingen i tidenes fylde” (Lære og pakter 128:20). Disse seniorapostlene mottok denne myndigheten fra Frelseren selv. Alle andre autoriteter eller embeder i prestedømmet er supplementer til Det melkisedekske prestedømme (se Lære og pakter 107:5), for det “har retten til å presidere, og har kraft og myndighet over alle kirkens embeder i alle verdens tidsaldre” (Lære og pakter 107:8).
I Kirken utøves myndigheten knyttet til det større prestedømme, Det melkisedekske prestedømme, og det mindre, eller Aronske prestedømme, under ledelse av en prestedømsleder som en biskop eller president, som har nøklene til dette prestedømmet. For å forstå utøvelsen av prestedømsmyndighet i Kirken må vi forstå prinsippet prestedømsnøkler.
Rikets nøkler knyttet til Det melkisedekske prestedømme ble overdratt av Peter, Jakob og Johannes, men dette fullførte ikke gjengivelsen av prestedømsnøkler. Noen av prestedømmets nøkler kom senere. Etter innvielsen av denne evangelieutdelings første tempel i Kirtland i Ohio gjenga tre profeter – Moses, Elias og Elijah – “nøklene til denne evangelieutdeling”, herunder nøklene til Israels innsamling og arbeidet i Herrens templer (se Lære og pakter 110), slik president Eyring nettopp har beskrevet så overbevisende.
Det mest kjente eksempelet på nøklers funksjon er utførelsen av prestedømsordinanser. En ordinans er en høytidelig handling som innebærer inngåelse av pakter og lovede velsignelser. I Kirken utføres alle ordinanser etter godkjennelse fra prestedømslederen som har nøklene til denne ordinansen.
En ordinans forrettes vanligvis av personer som er ordinert til et embede i prestedømmet, og som handler under ledelse av en som har prestedømsnøkler. Bærerne av Det aronske prestedømmes forskjellige embeder forretter for eksempel nadverdens ordinans under biskopens nøkler og ledelse, som har nøklene til Det aronske prestedømme. Det samme prinsippet gjelder prestedømsordinanser hvor kvinner forretter i tempelet. Selv om kvinner ikke har et embede i prestedømmet, utfører de hellige tempelordinanser under myndighet fra tempelpresidenten, som har nøklene til tempelets ordinanser.
Et annet eksempel på prestedømsmyndighet under ledelse av en som har nøklene, er undervisningen til menn og kvinner som er kalt til å undervise i evangeliet, enten i klasser i sine hjemmemenigheter eller på misjonsmarken. Andre eksempler er dem som har lederstillinger i menigheten og utøver prestedømsmyndighet i sitt lederskap på grunn av sine kall og under beskikkelse og ledelse av den prestedømsleder som har nøklene i menigheten eller staven. Slik utøves og nytes prestedømmets myndighet og kraft i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.2
Prestedømsmyndighet utøves også og dens velsignelser realiseres i de siste dagers helliges familier. Med familier mener jeg en mann som bærer prestedømmet og en kvinne som er gift med ham, og deres barn. Jeg tar også med avvik fra de ideelle forholdene som for eksempel er forårsaket ved død eller skilsmisse.
Prinsippet om at prestedømsmyndighet bare kan utøves under ledelse av den som har nøklene til denne funksjonen, er grunnleggende i Kirken, men dette gjelder ikke i familien. For eksempel presiderer og utøver en far prestedømmet i sin familie ved den prestedømsmyndighet han innehar. Han har ikke behov for ledelse eller godkjenning av en som innehar prestedømsnøkler for å utføre sine forskjellige familiefunksjoner. Disse omfatter rådgivning av familiemedlemmer, avholdelse av familiemøter, å gi prestedømsvelsignelser til hustru og barn, eller å gi helbredende velsignelser til familiemedlemmer eller andre.3 Kirkens autoriteter underviser familiemedlemmer, men leder ikke utøvelsen av prestedømmets myndighet i familien.
Det samme prinsippet gjelder når en far er fraværende og en mor er familiens leder. Hun presiderer i sitt hjem og er medvirkende til å bringe prestedømmets kraft og velsignelser til sin familie gjennom sin begavelse og besegling i tempelet. Selv om hun ikke har myndighet til å gi prestedømsvelsignelser som bare kan gis av en person som har et bestemt embede i prestedømmet, kan hun utføre alle de andre funksjonene knyttet til familiens lederskap. Når hun gjør dette, utøver hun prestedømmets kraft til gavn for barna hun presiderer over i sin lederstilling i familien.4
Hvis fedre ville foredle sitt prestedømme i sin egen familie, ville det fremme Kirkens misjon like mye som noe annet de kan gjøre. Fedre som bærer Det melkisedekske prestedømme, skulle utøve sin myndighet “ved overtalelse, ved langmodighet, ved mildhet og saktmodighet og ved oppriktig kjærlighet” (Lære og pakter 121:41). Denne høye normen for utøvelse av all prestedømsmyndighet er ytterst viktig i familien. Bærere av prestedømmet skulle også holde budene slik at de kan ha prestedømmets kraft til å gi velsignelser til sine familiemedlemmer. De skulle utvikle kjærlige familieforhold slik at familiemedlemmene vil ønske å be dem om velsignelser. Og foreldre skulle oppmuntre til flere prestedømsvelsignelser i familien.5
På disse konferansemøtene har vi lært evighetens store prinsipper mens vi en kort stund søker tilflukt fra våre jordiske bekymringer knyttet til en overveldende pandemi. Jeg oppfordrer hver enkelt av oss til å ha øyet “ene og alene vendt” mot å motta disse evighetens sannheter, slik at vårt legeme “blir … fullt av lys” (3 Nephi 13:22).
I sin preken til folkemengder som er nedtegnet i Bibelen og Mormons bok, forkynte Frelseren at jordiske legemer kan være fulle av lys eller mørke. Vi ønsker naturligvis å bli fylt med lys, og vår Frelser lærte oss hvordan vi kan få dette til å skje. Vi skulle lytte til budskap om evighetens sannheter. Han brukte eksempelet med øyet, hvor vi tar lys inn i kroppen. Hvis vårt “øye [er] friskt” – og hvis vi konsentrerer oss om å motta evig lys og forståelse – forklarte han: “Da blir hele ditt legeme fullt av lys” (Matteus 6:22; 3 Nephi 13:22). Men hvis vårt “øye er ondt” – eller hvis vi ser etter det onde og tar det inn i vårt legeme – advarte han og sa: “Da blir hele ditt legeme fullt av mørke” (vers 23). Med andre ord avhenger lyset eller mørket i vårt legeme av hvordan vi ser – eller mottar – de evige sannheter vi lærer.
Vi skulle følge Frelserens oppfordring om å søke og be om å forstå evighetens sannheter. Han lover at vår Fader i himmelen er villig til å lære oss alle de sannheter vi søker (se 3 Nephi 14:8). Hvis vi ønsker dette og har øyet ene og alene vendt mot å motta dem, lover Frelseren at evighetens sannheter skal “lukkes opp” for oss (se 3 Nephi 14:7–8).
Til sammenligning er Satan ivrig etter å forvirre oss eller lede oss på villspor i viktige saker som bruken av Guds prestedømme. Frelseren advarte mot slike “falske profeter som kommer til dere i fåreklær, men innvendig er glupske ulver” (3 Nephi 14:15). Han ga oss denne prøven for å hjelpe oss å velge sannheten blant forskjellige læresetninger som kan forvirre oss: “På deres frukter skal dere kjenne dem,” sa han (3 Nephi 14:16). “Et godt tre kan ikke bære ond frukt, heller ikke kan et dårlig tre bære god frukt” (vers 18). Derfor skulle vi se på resultatene – “fruktene” – av prinsippene som undervises og personene som underviser dem. Dette er det beste svaret på mange av innvendingene vi hører mot Kirken og dens læresetninger, retningslinjer og lederskap. Følg prøven Frelseren underviste om. Se på fruktene – resultatene.
Når vi tenker på evangeliets frukter og Jesu Kristi gjenopprettede kirke, fryder vi oss over hvordan Kirken, i dens levende medlemmers levetid, har vokst fra lokale forsamlinger mellom fjellene i vest til at flertallet av dens mer enn 16 millioner medlemmer bor i andre nasjoner enn USA. Med denne veksten har vi følt en økning i Kirkens evne til å hjelpe medlemmene. Vi hjelper til med å holde budene, oppfylle ansvaret for å forkynne det gjengitte evangelium, samle Israel og bygge templer over hele verden.
Vi ledes av en profet, president Russell M. Nelson, hvis lederskap Herren har brukt til å oppnå den fremgang vi har følt i løpet av de mer enn to årene han har vært leder. Nå vil vi bli velsignet med å få høre fra president Nelson, som vil lære oss hvordan vi kan øke vår fremgang i denne gjenopprettede Jesu Kristi Kirke i disse vanskelige tider.
Jeg vitner om at disse ting er sanne og ber sammen med dere for vår profet som vi nå skal få høre fra, i Jesu Kristi navn. Amen.