Hva om jeg ikke hadde dratt?
Opplevelsen befestet i mitt sinn og min sjel grunnen til at jeg trengte å være der den kvelden.
Jeg snakket meg nesten fra å dra den kvelden. Jeg visste at en minnekveld kunne hjelpe meg å takle tapet av mor, men jeg visste også at kvelden ville bringe tårer fordi jeg fortsatte å sørge over hennes bortgang.
Da tiden for minnekvelden nærmet seg, gjorde jeg meg klar til å dra til tross for min tidligere usikkerhet. Jeg hadde kommet frem til at det ville være bra for meg å være der.
Minnekvelden til ære for flere som nylig hadde gått bort, ble holdt av begravelsesbyrået som arrangerte mors begravelse. Bortsett fra lederen for begravelsesbyrået og familien hans, kjente jeg ingen i rommet. I løpet av kvelden ble hvert av de avdødes navn lest opp, og en familierepresentant tente et lite lys til minne om vedkommende.
Etter møtet reiste jeg meg for å finne forfriskningene. De som hadde sittet bak meg, hadde alle gått, med unntak av en skrøpelig dame som var koblet til et pusteapparat ved siden av gåstolen sin. Jeg følte sorgen og smerten hennes. Jeg følte også at jeg måtte gi henne en klem.
Jeg visste ikke hva hun ville synes om at en fremmed ga henne en klem, men jeg fulgte denne enkle tilskyndelsen. Jeg gikk bort til henne med utstrakte armer. Hun strakte begge armene mot meg og trakk meg ned til seg. Hun kysset meg på kinnet og sa: “Takk for at du visste at jeg trengte en klem. Du er en engel.” Så snakket vi sammen en liten stund.
Denne opplevelsen befestet i mitt sinn og min sjel grunnen til at jeg trengte å være der. Ville en annen ha gitt denne kvinnen en klem den kvelden hvis jeg ikke hadde gått? Det får jeg aldri vite, men jeg vet at jeg ble tilskyndet til å klemme henne, og fordi jeg gjorde det, ble vi begge rikelig velsignet.