Løftet opp på korset
For å være en Jesu Kristi etterfølger, må man noen ganger bære en byrde og gå dit offer er nødvendig og lidelse er uunngåelig.
For mange år siden, etter en drøfting på universitetet om amerikansk religionshistorie, spurte en medstudent meg: “Hvorfor bruker ikke siste dagers hellige korset som et symbol på sin tro, slik andre kristne gjør?”
Ettersom slike spørsmål om korset ofte er et spørsmål om vår forpliktelse til Kristus, fortalte jeg ham umiddelbart at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige anser Jesu Kristi sonoffer som det sentrale faktum, den avgjørende grunnvoll, hovedlæren og det ultimate uttrykk for guddommelig kjærlighet i Guds store plan for sine barns frelse.1 Jeg forklarte at den frelsende nåde som ligger i denne handlingen, var avgjørende for og universelt gitt til hele den menneskelige familie fra Adam og Eva og til verdens ende.2 Jeg siterte profeten Joseph Smith, som sa: “Alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement” til Jesu Kristi forsoning.3
Så leste jeg for ham det Nephi hadde skrevet 600 år før Jesu fødsel: “Og … engelen talte til meg … og sa: Se! Og jeg så og fikk se Guds Lam, … [som] ble løftet opp på korset og ble drept for verdens synder.”4
Med min nidkjærhet til å “vise kjærlighet, dele og innby” nå i høygir, fortsatte jeg å lese! Til nephittene i den nye verden sa den oppstandne Kristus: “Min Fader sendte meg så jeg kunne bli løftet opp på korset, … så jeg kunne trekke alle mennesker til meg, … og av denne grunn har jeg blitt løftet opp.”5
Jeg skulle til å sitere apostelen Paulus da jeg la merke til at min venns interesse begynte å dale. En rask titt på armbåndsuret hans minnet ham tilsynelatende på at han måtte være et eller annet sted – hvor som helst – og han stakk av til sin fiktive avtale. Slik endte samtalen vår.
I dag, noen og 50 år senere, er jeg fast bestemt på å fullføre denne forklaringen – selv om hver eneste en av dere begynner å se på armbåndsurene deres. Når jeg prøver å forklare hvorfor vi vanligvis ikke bruker korset som ikon, ønsker jeg å tydeliggjøre vår dype respekt og dyptgripende beundring for de trosfylte motivene til de hengivne personene som gjør det.
Én grunn til at vi ikke legger vekt på korset som et symbol, stammer fra våre bibelske røtter. Fordi korsfestelse var en av Romerrikets mest pinefulle former for henrettelse, valgte mange tidlige etterfølgere av Jesus å ikke fremheve dette brutale lidelsesredskapet. Betydningen av Kristi død sto absolutt sentralt i deres tro, men i rundt 300 år forsøkte de vanligvis å formidle på andre måter at de var tilhengere av evangeliet.6
I det fjerde og femte århundre ble et kors introdusert som et symbol på generalisert kristendom, men vi har ikke en “generalisert kristendom”. Som hverken katolske eller protestantiske er vi snarere en gjenopprettet kirke, den gjenopprettede nytestamentlige kirke. Derfor går vår opprinnelse og vår myndighet tilbake før rådsmøtenes, trosbekjennelsenes og ikonenes tid.7 I denne forstand er fraværet av et symbol som kom sent i bruk, nok et tegn på at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er en gjenopprettelse av sann kristen begynnelse.
En annen grunn til ikke å bruke ikoniserte kors er vår vektlegging av det fullstendige mirakelet som Kristi misjon er – hans strålende oppstandelse så vel som hans offerlidelse og død. Når jeg understreker dette forholdet, vektlegger jeg to kunstverk8 som fungerer som bakgrunn for Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum på deres hellige ukentlige tempelmøter hver torsdag i Salt Lake City. Disse fremstillingene er stadige påminnelser for oss om prisen som ble betalt og seieren som ble vunnet av ham hvis tjenere vi er.
En mer offentlig fremstilling av Kristi todelte seier er vår bruk av dette lille Thorvaldsen-bildet av den oppstandne Kristus som kommer frem i herlighet fra graven med sårene fra sin korsfestelse fortsatt tydelig.9
Til slutt minner vi oss selv på det president Gordon B. Hinckley en gang underviste: “Vårt folks liv må være symbolet på vår tro.”10 Disse betraktningene – særlig den siste – bringer meg til det som kan være den viktigste av alle henvisninger til korset i Skriftene. Det har ingenting å gjøre med anheng eller smykker, med kirketårn eller skilt. Det har snarere å gjøre med den klippefaste integriteten og den solide moralske ryggrad som kristne skulle ha med seg til kallet Jesus har gitt til hver og en av sine disipler. I alle land og i alle tidsaldre har han sagt til enhver av oss: “Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg.”11
Dette handler om korsene vi bærer istedenfor de vi har på oss. For å være en Jesu Kristi etterfølger, må man noen ganger bære en byrde – din egen eller en annens – og gå dit offer er nødvendig og lidelse er uunngåelig. En sann kristen kan ikke bare følge Mesteren i de saker som han eller hun er enig i. Nei. Vi følger ham overalt, også, om nødvendig, inn på arenaer fylt med tårer og vanskeligheter, hvor vi noen ganger kan stå veldig alene.
Jeg kjenner mennesker, i og utenfor Kirken, som følger Kristus akkurat så trofast. Jeg kjenner barn med alvorlige fysiske funksjonshemninger, og jeg kjenner foreldrene som har omsorg for dem. Jeg ser at de alle noen ganger arbeider til de er fullstendig utmattet, og søker styrke, sikkerhet og noen få gledesfylte øyeblikk som ikke kommer på noen annen måte. Jeg kjenner mange enslige voksne som lengter etter, og fortjener, en kjærlig ledsager, et fantastisk ekteskap og et hjem fullt av egne barn. Intet ønske kunne vært mer rettferdig, men i år etter år kommer det ennå ingen slik lykke. Jeg kjenner dem som kjemper mot psykiske lidelser av mange slag, som bønnfaller om hjelp når de ber og lengter og søker etter det lovede land med følelsesmessig stabilitet. Jeg kjenner dem som lever med ødeleggende fattigdom, men som til tross for fortvilelse, bare ber om muligheten til å skape et bedre liv for sine kjære og andre rundt seg som er i nød. Jeg kjenner mange som kjemper med opprivende spørsmål om identitet, kjønn og seksualitet. Jeg gråter for dem, og jeg gråter med dem, vel vitende om hvor viktige konsekvensene av deres valg vil bli.
Dette er bare noen få av så mange vanskelige omstendigheter vi kan møte i livet, viktige påminnelser om at det er en kostnad for disippelskap. Til Aravna, som forsøkte å gi ham gratis okser og gratis trevirke til sitt brennoffer, sa Kong David: “Nei, jeg vil kjøpe det av deg for penger, … [for jeg] vil ikke ofre til Herren min Gud [det] som jeg har fått for intet”.12 Det sier vi også.
Når vi tar vårt kors opp og følger Ham, ville det virkelig være tragisk om vekten av våre utfordringer ikke gjorde oss mer empatiske for og mer oppmerksomme på byrdene som blir båret av andre. Det er et av de mektigste paradoksene i korsfestelsen at Frelserens armer ble strukket vidåpne og deretter naglet der, og uforvarende men nøyaktig fremstilte at hver mann, kvinne og barn i hele den menneskelige familie ikke bare er velkommen, men innbudt inn i hans forløsende, opphøyende omfavnelse.13
Siden den strålende oppstandelsen fulgte den opprivende korsfestelsen, blir velsignelser av alle slag utøst over dem som er villige, slik profeten Jakob i Mormons bok sier, til å “tro på Kristus, og overveie hans død og påta seg hans kors”. Noen ganger kommer disse velsignelsene snart, og noen ganger kommer de senere, men den fantastiske konklusjonen på vår personlige via dolorosa14 er løftet fra Mesteren selv, at de kommer. For å oppnå en slik velsignelse må vi følge Ham – usvikelig, aldri vakle eller flykte, aldri vike fra oppgaven, ikke når vårt kors kan være tungt og ikke når stien en stund kan synes mørk og uten håp. Jeg takker personlig for deres styrke, deres lojalitet og deres kjærlighet. I dag bærer jeg apostolisk vitnesbyrd om ham som ble “løftet opp”15 og om de evige velsignelser han skjenker dem som blir “løftet opp” sammen med ham, ja, Herren Jesus Kristus. Amen.