Vi kan gjøre vanskelige ting i Ham!
Vi vokser i vårt disippelskap når vi utøver tro på Herren gjennom vanskelige tider.
I løpet av Frelserens jordiske virke, la han merke til en mann som var blind. Jesu disipler spurte: “Rabbi, hvem har syndet, han eller foreldrene hans, siden han ble født blind?”
Frelserens faste, kjærlige og oppriktige svar forsikrer oss om at han er oppmerksom på våre vanskeligheter: “Verken han eller foreldrene hans har syndet. Men det er skjedd for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham.”1
Selv om noen utfordringer kan komme på grunn av forsettlig ulydighet, vet vi at mange av livets utfordringer kommer av andre grunner. Uansett kilde til våre utfordringer, kan de være en gyllen mulighet til å vokse.
Vår familie har ikke blitt spart for livets motgang. I oppveksten beundret jeg store familier. Slike familier tiltalte meg, spesielt da jeg fant Kirken i tenårene gjennom min mors bror, onkel Sarfo og hans hustru, i Takoradi i Ghana.
Da Hanna og jeg giftet oss, ønsket vi oppfyllelsen av våre patriarkalske velsignelser, som antydet at vi ville bli velsignet med mange barn. Imidlertid, før vår tredje gutt ble født, ble det i medisinsk forstand klart at Hanna ikke ville være i stand til å få flere barn. Heldigvis, selv om Kenneth ble født under en livstruende situasjon for både ham og hans mor, ankom han trygt og moren ble bra igjen. Han var i stand til å begynne fullt ut å delta i vårt familieliv – herunder tilstedeværelse i Kirken, daglige familiebønner, skriftstudium, hjemmeaften og sunne fritidsaktiviteter.
Selv om vi måtte justere våre forventninger om å ha en stor familie, var det en glede å omsette i praksis læresetningene fra “Familien – en erklæring til verden” sammen med våre tre kjære barn. Å følge disse læresetningene ga mye mening til min voksende tro.
Erklæringen fastslår: “Ekteskap mellom mann og kvinne er helt avgjørende for hans evige plan. Barn har rett til å bli født innenfor ekteskapets bånd og til å bli oppdratt av en far og en mor som hedrer ekteskapsløftene med fullstendig troskap.”2 Når vi omsatte disse prinsippene i praksis, ble vi velsignet.
En helg i min tjeneste som stavspresident, erfarte vi imidlertid kanskje den verste prøvelsen foreldre kan møte. Vår familie kom hjem fra en aktivitet i Kirken og samlet oss til lunsj. Så dro våre tre gutter ut for å leke utenfor huset vårt.
Min hustru følte flere tilskyndelser om at noe kunne være galt. Hun ba meg om å se til barna mens vi vasket opp. Jeg følte at de var trygge siden vi kunne høre deres begeistrede stemmer mens de lekte.
Da vi begge endelig gikk for å se til sønnene våre, fant vi til vår forferdelse, den lille 18 måneder gamle Kenneth hjelpeløs i en bøtte med vann, usett av sine brødre. Vi kjørte ham i all hast til sykehuset, men alle forsøk på å gjenopplive ham viste seg å være nytteløse.
Vi var knust over at vi ikke ville få anledning til å oppdra vårt dyrebare barn i dette jordelivet. Selv om vi visste at Kenneth ville være en del av familien vår for evig, stilte jeg spørsmålstegn ved hvorfor Gud ville la denne tragedien skje med meg, når jeg gjorde alt jeg kunne for å foredle mitt kall. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra å utføre en av mine plikter med å hjelpe de hellige. Hvorfor kunne ikke Gud akte min tjeneste og redde vår sønn og vår familie fra denne tragedien? Jo mer jeg tenkte på det, desto bitrere ble jeg.
Min hustru klandret meg aldri for at jeg ikke reagerte på hennes tilskyndelser, men jeg fikk en livsendrende leksjon, og laget to regler som aldri skulle brytes.
Regel 1: Lytt til og gi akt på tilskyndelser fra din hustru.
Regel 2: Hvis du av en eller annen grunn er usikker, henvis til regel nummer 1.
Selv om hendelsen var fullstendig ødeleggende og vi sørger fortsatt, ble vår overveldende byrde til slutt lettet.3 Min hustru og jeg lærte konkrete leksjoner ved vårt tap. Vi har fått en følelse av forening og tilknytting ved våre tempelpakter. Vi vet at vi kan gjøre krav på Kenneth som vår i den neste verden, fordi han ble født i pakten. Vi fikk også nødvendig erfaring for å tjene andre og ha medfølelse for deres smerte. Jeg vitner om at vår bitterhet siden har blitt oppløst, etter hvert som vi utøver tro på Herren. Vår erfaring fortsetter å være vanskelig, men vi har lært som apostelen Paulus at vi “makter [alt] i [Kristus] som gjør [oss sterke],” hvis vi fokuserer på ham.4
President Russell M. Nelson har sagt: “Når vårt livs fokus er på Guds frelsesplan… og [på] Jesus Kristus og hans evangelium, kan vi føle glede uavhengig av hva som skjer – eller ikke skjer – i vårt liv.” Han sa videre: “Glede kommer fra og på grunn av ham.”5
Vi kan være ved godt mot og bli fylt med fred i våre vanskelige stunder. Kjærligheten vi føler på grunn av Frelseren og hans forsoning, blir en mektig ressurs for oss i våre prøvelsens stunder. “Alt som er urettferdig i livet, kan rettes opp gjennom Jesu Kristi forsoning.”6 Han sa også: “I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden”.7 Han kan hjelpe oss å utholde enhver smerte, sykdom og prøvelser vi møter i jordelivet.
Vi finner mange historier fra Skriftene om store og edle ledere som Jeremia, Job, Joseph Smith og Nephi, som ikke ble spart for jordelivets vanskeligheter og utfordringer. De var dødelige som lærte å adlyde Herren selv under vanskelige forhold.8
I de fryktelige dagene i Liberty fengsel ropte Joseph Smith: “O Gud, hvor er du? Og hvor er den tronhimmel som dekker ditt skjulested?”9 Herren lærte Joseph å “[holde] det ut”10 og lovet at hvis han gjorde det, ville alle disse ting gi ham erfaring og være til hans gode.11
Når jeg reflekterer over mine egne erfaringer, innser jeg at jeg har lært noen av mine beste lærdommer i mine vanskeligste tider, tider som førte meg ut av min komfortsone. Vanskeligheter jeg opplevde som ungdom, mens jeg lærte om Kirken gjennom Seminar, som ny konvertitt og som heltidsmisjonær, og utfordringer jeg møtte i min utdannelse, i min flid for å foredle mine kall, og i å oppdra en familie, har forberedt meg for fremtiden. Jo mer jeg med glede reagerer på vanskelige omstendigheter med tro på Herren, desto mer vokser jeg i disippelskap.
Vanskeligheter i vårt liv skulle ikke komme som noen overraskelse, når vi har kommet inn på den snevre og smale sti.12 Skriftene sier at Jesus Kristus lærte “lydighet av det han led”.13 Når vi følger ham, spesielt i våre vanskelige stunder, kan vi vokse for å bli mer lik ham.
En av paktene vi inngår med Herren i tempelet er å etterleve offerloven. Offer har alltid vært en del av Jesu Kristi evangelium. Det er en påminnelse om Jesu Kristi store sonoffer for alle som har levd eller vil leve på jorden.
Jeg vet at Herren alltid kompenserer våre rettferdige ønsker. Husker du de mange barna jeg ble lovet i min patriarkalske velsignelse? Denne velsignelsen blir oppfylt. Min hustru og jeg virket sammen med flere hundre misjonærer, fra mer enn 25 land, i Ghana Cape Coast misjon. De er like kjære for oss som om de bokstavelig talt var våre egne barn.
Jeg vitner om at vi vokser i vårt disippelskap, når vi utøver tro på Herren gjennom vanskelige tider. Når vi gjør det, vil han i barmhjertighet styrke oss og hjelpe oss å bære våre byrder. I Jesu Kristi navn. Amen.