“Kall ham Oscar, på onsdag”, Liahona, juni 2023.
Eldes i trofasthet
Kall ham Oscar, på onsdag
Til tross for å måtte takle virkningene av alder og kreft, har Ken funnet en meningsfylt måte å yte tjeneste til sine naboer på.
Bror Williams henter inn søppeldunkene til 28 av naboene sine. “Vi må følge Frelserens eksempel og gjøre godt mot folk,” sier han.
Foto: Richard M. Romney
Hver onsdag bruker 81 år gamle Ken Williams den samme skjorten og luen. Både skjorten og luen skildrer en velkjent karakter, Oscar, som bor i en søppeldunk. Denne Oscar er kjent som en elskelig grinebiter. Ken er bare kjent som elskelig.
Ken venter inne ved døren og lytter. Han venter på lyden av søppelbilen. Lyder er viktige for Ken fordi han er nesten blind. Legg det sammen med det faktum at han har gjennomgått 14 år med cellegiftbehandling, og likevel er han fortsatt villig til å komme seg ut og hjelpe sine naboer – faktisk 28 av dem.
Ken er kjærlig kjent av alle sine naboer i gaten. Han er mannen som henter inn søppeldunkene.
Når søppelbilen kjører forbi
“Vi ser søppelbilen passere,” sier en nabo, Laura Willes, “og det neste vi ser er Ken, som går nedover fortauet med sin hvite stokk, går fra hus til hus og trekker inn dunkene.”
“Det får lokalsamfunnet vårt til å se bra ut,” sier Kens hustru, De Ann. “Men det holder også veien ryddig. Jeg vet ikke om en brannbil kunne kommet seg ned gaten uten å kjøre alle dunkene over ende.
Laura sier at Kens søppeldunktjeneste også sørger for forsikring til dem som må være borte fra hjemmet sitt, “slik at det ikke er opplagt at ingen er hjemme.”
Så hvordan klarer Ken å flytte dunkene rundt mens han går med stokk? “Stokken er mer for stabilitet enn noe annet,” sier han, “og når jeg lener meg på søppeldunken, gir det meg også stabilitet.” Med hjelp av en spesiell kontaktlinse kan han se godt nok med det ene øyet til å komme seg rundt. Når det er snø på bakken, vil han ikke gå der han kan skli og falle.
“Hvis det er en dag han ikke kan hente inn dunkene,” sier De Ann, “varsler jeg naboene.”
Et voksende rolle
Ken begynte ikke med alle dunkene i gaten. Det er en rolle han vokste inn i. “Etter at søppelbilen var dratt forbi, gikk han ut til de nærmeste husene og dyttet dunkene inn fra gaten,” forklarer De Ann. “Det utviklet seg sakte. Han tok ett hus til, og så ett til, til det har kommet til det som det er i dag.”
Og kallenavnet Oscar? “Det kom fra datteren vår Collette”, sier De Ann. “Og det ble værende.”
Ken har blitt venner med langtidsbeboere og nyinnflyttede, med besteforeldre, barn og barnebarn. “Det er rart hvor mange som kjenner ham som Oscar,” sier Laura.
“Han var bare Ken”
Hvorfor utfører Ken gjentatte ganger denne lille tjenesten? Hans svar er dyptgripende. “Vi må følge Frelserens eksempel og gjøre godt mot folk. Det er det jeg prøver å gjøre. Det lar dem vite at de også har mulighet til å gjøre godt mot andre.”
Ken har faktisk brukt et helt liv på å hjelpe andre. Som konsulent i bilbransjen samarbeidet han med foretaket om å forbedre driften. Som medlem av Kirken har han tatt imot kall og delt evangeliet med andre, “ikke ved å preke til mine naboer, men ved å vise dem gleden som kommer av å følge Frelseren.”
De Ann forteller: “Da Ken fikk cellegift, fortalte sykepleierne og en av legene meg at han hjalp mange andre pasienter å komme seg gjennom cellegiftbehandlingen, for det meste på grunn av sin personlighet. Han visste ikke engang at han gjorde noe spesielt. Han var bare Ken.”
Ken har fortsatt fire typer kreft, men han sluttet å få cellegift for fire år siden. “Onkologen sier at Ken er et vandrende mirakel,” sier De Ann.
Hver onsdag kan du se ham i Oscar-antrekket sitt mens han venter på at søppelbilen skal passere, slik at han kan hjelpe naboene sine. “Jeg bestemte meg ikke bare for å gå og ta inn søppeldunkene,” sier Ken. “Jeg fant ut at det var en av de få tingene jeg fortsatt kunne gjøre. Og så lenge jeg kan yte tjeneste til naboene mine, skal jeg fortsette å gjøre det.”
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.