Våre norske pionerer
Sterk gjennom livets prøvelser – Åse Margit Bondal Pettersen
Jeg møter Åse en mørk og kald høstkveld like før jul 2022. Vi sitter og prater litt sammen og Åse forteller blant annet om sin trosreise og noen av livshendelsene som har formet henne til den sterke og flotte kvinnen hun er.
Åse er ei fantastisk dame på 89 år, født 14.09.1933, med glimt i øyet og mange talenter.
Åse beskriver livet sitt som ganske trøblete, men forteller også om et liv med mange gleder og lysglimt i tilværelsen. Hun snakker varmt om barn, barnebarn, oldebarn - og sin tro på Jesus Kristus som har vært redningen i livet hennes.
Åse forteller:
“Jeg traff min første mann og vi giftet oss da vi var veldig unge, 18 år gamle. Vi fikk tre barn sammen; Anne, Tov og Hege. Da Tore og jeg hadde vært gift en liten stund, og hadde fått to barn sammen, fikk vi besøk av Jehovas vitner. Jeg likte damen som kom på besøk veldig godt. Jeg ble undervist av dem en stund.
En formiddag banket det to unge menn på døra vår og lurte på om de kunne komme tilbake når mannen min var hjemme. Tore tok imot misjonærene sammen med en venn, og vi ble alle tre undervist av misjonærene. Både eldstene og søstermisjonærene kom til oss over en periode. Vi bodde i Tollbugata 28, i Drammen, rett i nærheten av Jesu Kristi Kirke, da den lå i Tollbugata 52.
Jeg husker at jeg ønsket å finne en annen måte å leve på. Det var ønsket mitt. Vi ble undervist en tid. Etter en stund så trakk vennen vår seg, og Tore trakk seg også. De ville ikke høre mer og ville ikke bli kristne. Misjonærene kom likevel da jeg ønsket å fortsette. Mannen min fikk litt med seg da. Jeg husker at vi lot misjonærene smake geitost og vørterøl, to norske spesialiteter.
Da Kirkens president på den tiden, David O´McKay døde, bestemte jeg meg for å døpe meg. Jeg husker jeg måtte spørre mannen min om lov, og han var ikke så begeistret for det, men han sa jeg måtte velge selv. Jeg husker den kvelden jeg ble døpt og kom hjem med vått hår. Han var hjemme og passet barna. Selv om Tore ikke var så positiv, fortsatte vi å ha besøk av misjonærene. Jeg ble medlem av Kirken 30. april 1960, og døpt i Tollbugata 52.
Jeg begynte å gå på møtene på søndagene og hadde med meg Anne og Tov. Jeg fikk oppgaver i Kirken som besøkende lærerinne og leder for Primær.
Jeg fikk en datter til etter at jeg ble medlem. Hege ble født året etter. Våre to første barn var døpt i Statskirken, men Hege ble ikke det.
Hege hadde vanskeligheter med hoftene sine og måtte være med til Kirken i en stor kasse. Hege ble fulgt opp på sykehuset, Sofies Minde, der hun hadde vært ut og inn til diverse operasjoner. Det året hun fylte 1 år var vi på sykehuset, og skulle hente henne hjem til jul.
Mens vi var på sykehuset i Oslo for å hente henne, var Anne og Tov hos svigerinnen min. Vi kom hjem til Drammen. Den første som kommer oss i møte, var tanta til Tore som forteller oss at Tov var død. Jeg husker at jeg la Hege ned på dobbeltsengen og Kåre, en venn fra Kirken, kom for å snakke med meg. Tore hadde sluppet han inn. Jeg husker det var Primær på hverdagen på den tiden. Denne kvelden skulle det være et spesielt julemøte og jeg hadde kjøpt gaver til barna. De ble sendt med Kåre.
Tov hadde vært en for tidlig født baby. Han lå med varme mursteiner rundt seg på sykehuset. Etter at vi fikk ham hjem, hadde han hatt tett oppfølging av barnespesialist.
Tov var bare tre og et halvt år den dagen han døde, den 21. desember 1962.
Det som hadde skjedd var at Anne og Tov skulle møte fetteren sin på Brandengen skole. Det hadde snødd mye og det var høye brøytekanter. Tov hadde gått opp på en brøytekant og sklei ned, og havnet under en stor lastebil som kjørte over ham. Han døde med en gang.”
Åse forteller med tårer i øynene, og sier at det er vanskelig å fortelle, selv så mange år etter.
Hun sier at man ikke kan tenke seg hvordan det er å miste et barn før man har opplevd det.
“Det var en stor sorg, selv om jeg hadde en tro på at jeg skulle møte Tov igjen. Begravelsen fant sted i Jesu Kristi Kirke. Jeg husker ikke en eneste ting fra den begravelsen. Tore, faren og svogeren min bar den lille kisten fra Kirken og bort til Strømsø kirkegård. Begravelsen ble som vi har den i Kirken. Tore hadde ingen annen tilhørighet.
Jeg angrer meg den dag i dag at jeg ikke så på gutten min før han ble lagt ned i kisten. Men jeg orket bare ikke.
Han ble beskrevet som en glad, munter og lyslugget gutt, som var glad i å synge, av daværende grenspresident Jonny Weggersen.
Alle gavene vi hadde kjøpt til han til jul, blant annet en tråbil, ga vi uåpnet til et barnehjem i nærheten som ble drevet av Frelsesarmeen.
Hadde vi klart å komme over en slik opplevelse, hadde det nok gått bedre med oss som et par.
Min svigerinne, følte sterk skyld. Hun fikk psykiske vansker etter denne hendelsen, men vi klandret henne ikke for noe som helst. Jeg er fortsatt lei meg for at jeg ikke snakket med lastebilsjåføren. Han var fra Vestfold der jeg kommer fra.”
Åse forteller videre at hun og Tore fikk noen utfordrende år sammen. Tore fikk det ganske vanskelig, og døde brått.
“Jeg ble alene med de to jentene mine. Vi bodde hos tanten og onkelen min, og bodde der til vi flyttet til en blokkleilighet som jeg klarte å kjøpe.
Jeg fikk jobb via en venninne som ga meg jobben sin. Hun sa at jeg trengte den mer enn henne. Jeg hadde kommet tilbake til Drammen uten midler, etter å ha bodd noen år på Kongsberg, og begynte så å jobbe. Jeg er utdannet innen regnskap og jobbet først i en skofabrikk, etter hvert med ansvar for 10 butikker. De siste årene av mitt yrkesaktive liv jobbet jeg i et busselskap.”
“Jeg har alltid vært glad i å lese bøker. Det falt lett for meg å lese Mormons bok da jeg fikk den av misjonærene. Leste i den hver kveld, selv om Tore ikke likte det så godt. Jeg likte også å strikke. Jeg sydde og strikket mye til meg selv og barna, blant annet tykke jakker som vi foret slik at kulda ikke skulle gå igjennom.”
“De senere årene har interessen for slektsforskning vært stor. Jeg har holdt på med det frem til nå. Tempelet har betydd mye for meg. Som gift kvinne med en mann utenfor kirken, fikk man ikke lov til å dra til tempelet den gangen. Første gang i tempelet for meg var i 1968. Det betød mye for meg.”
Åse fortsetter: “Mine beste år var da jeg ble gift med min Henry. Han var en så snill og god mann. Han ble undervist av misjonærene, men ble aldri døpt. Han ble noen ganger med i Kirken på søndagsmøtene. Jeg syntes det var veldig koselig når han satt ved siden av meg i Kirken. Han kom alltid og hentet meg, selv da jeg kom fra tempelturer.
Det som reddet meg fra å gå ‘under’ da Tov døde, var at jeg forstod at det var et liv etter døden, og at vi skulle se hverandre igjen. Jeg lærte mer og mer evangeliet å kjenne. Det var det som gjorde at jeg kom meg igjennom de vanskelige årene. Begge jentene mine ble døpt etter at vi flyttet tilbake til Drammen, men gikk bort fra Kirken senere. Den eldste datteren min døde også for noen år tilbake.
Jeg har opplevd mange sorger i livet. Evangeliet og det å ha oppgaver i Kirken har hjulpet meg gjennom det som har vært vanskelig. Troen på Jesus Kristus, det er det som har fått meg igjennom. Ikke noe annet. Troen min har reddet meg”.