Den største av alle Guds gaver

Av eldste Brent H. Nielson

i De syttis presidentskap

Bilde

Eldste Brent H. Nielson

Når jeg kjenner julens ånd, går tankene til tre gaver.

Bilde

Josef og Maria med nattehimmelen i bakgrunnen

Jeg har alltid vært fascinert av uttrykket “julens ånd”. I desember måned finner man i kristne nasjoner en gjenkjennelig vennlighet, fred og kjærlighet. Min kone Marcia og jeg har bodd i USA, Finland, Chile, Mexico, New Zealand og Filippinene. Uansett hvor vi har bodd, har vi sett at i desember måned opplever nasjoner, lokalsamfunn og enkeltpersoner julens ånd.

Jeg var advokat i 30 år. Jeg var alltid interessert i å se hvor mange som satte rettssaker på vent, eller prøvde å komme til et forlik, eller kanskje trekke søksmålet sitt i desember. Det var et ønske om ikke å være kranglevoren i julen. Mange prøvde å skape fred. Jeg har lagt merke til at i desember måned er naboene våre vennligere. Sekretærene i butikker, banker og postkontorer er mer hjelpsomme. Og det er en vennlig og fredelig ånd når vi feirer jul.

Hva er julens ånd?

Når jeg har grunnet på dette spørsmålet, har jeg tenkt på vår egen personlige erfaring med mirakelet Frelserens fødsel. Skriftene lærer oss om vårt førjordiske liv og et stort råd i himmelen.¹ Dere og jeg var til stede da vår Fader fremla sin plan for at vi skulle komme til denne jorden, få et legeme og bli prøvet. Vår Fader forklarte for oss at vi ville synde, og at vi ville trenge en Frelser som ville betale for våre synder. Som vår Fader sa: “Hvem skal jeg sende?” Jesus Kristus sa: “Her er jeg, send meg” (Abraham 3:27; se også Moses 4:1–4). Da Faderen fremla denne planen for oss, og vi lærte om Frelserens villighet til å komme til jorden, ropte vi alle av glede (se Job 38:7).

I vår førjordiske tilværelse visste vi at for at vi skulle få evig liv, bli renset for synd og vende tilbake til Faderen, ville Frelseren måtte bli født og utføre forsoningen, herunder korsfestelsen og oppstandelsen.

I tidens midte, da Frelseren endelig ble født, synes det rimelig å anta at vi sluttet oss til den himmelske hærskare som priste Gud, og uttrykte takknemlighet for denne hendelsen som vi alle hadde ventet på. Lukas skriver det slik:

Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa:

“Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag” (Lukas 2:13–14).

Fordi de av oss som bor på denne jorden i dag, var vitner i vårt førjordiske liv til planen som Faderen la frem, og fordi det er mulig at vi da var iakttagere av Frelserens fødsel, er det ikke til å undres over at i julen, når vi feirer hans fødsel, blir sløret tynt, og mirakelet med Frelserens fødsel vekker i enhver kristens sjel en kjærlighet til Gud og medmenneskene.

Bilde

hyrder

Annunciation to the Shepherds [Bebudelse til hyrdene], av Del Parson

Mirakler i tiden for Frelserens fødsel

Det er mange andre mirakler ved Frelserens fødsel som påvirker kristne i julen. De er:

En engel som viser seg for Maria for å fortelle henne at hun skal oppleve en mirakuløs jomfrufødsel (se Lukas 1:26–35).
En engel som viser seg for Josef for å undervise ham om Marias rolle i å bringe Frelseren til verden, og behovet for at Josef underholdt og støttet henne (se Matteus 1:20–24).
Mirakelet ved en jomfrufødsel (se Lukas 2:7).
Mirakelet ved at Elisabet forsto at Maria bar verdens Frelser (se Lukas 1:39–44).
En engel viste seg for hyrdene på markene og holdt vakt over sin hjord om natten (se Lukas 2:8–12).
Oppfyllelsen av engelens profeti om at hyrdene skulle finne Frelseren innpakket i svøp og liggende i en krybbe (se Lukas 2:12, 16).
Stjernen som viste seg på himmelen, som ikke bare kunne ses i Jerusalem og områdene rundt, men også ble observert av dem i Mormons bok (se Matteus 2:1–2, 9; 3 Nephi 1:21).
Og til slutt, en himmelske hær, muligens også deg og meg, sammen med engelen for å prise Gud og si: “Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag” (se Lukas 2:13–14).

Mirakelet med hans fødsel førte til slutt til mirakelet som er vår gjenfødelse og evig liv, “den største av alle Guds gaver” (Lære og pakter 14:7). Når vi grunner på denne gaven, fokuserer våre tanker med rette på Frelseren Jesu Kristi mirakuløse fødsel og hans uendelige forsoning. Frelserens gave til oss er bemerkelsesverdig og utenfor vår fatteevne.

Vår himmelske Faders kjærlighet

Den andre viktige gaven som legemliggjør julens ånd, ble gitt av Faderen, som var villig til å ofre sin enbårne Sønn. Frelseren lærer oss i Det nye testamente at denne gaven var motivert av den kjærlighet Faderen har til hver enkelt av oss: “For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv” (Johannes 3:16). Evig liv er den største av alle Guds gaver.

Tenk et øyeblikk på Faderens dype og ufattelige kjærlighet til deg. Denne kjærligheten fikk Faderen til å be sin Sønn om å påta seg våre synder og svakheter.

På grunn av sin kjærlighet til oss, måtte Faderen se sin Sønn blø fra hver pore i Getsemane hage (se Lære og pakter 19:18); bli pisket (se Matteus 27:26); få en tornekrone plassert på hodet (se Matteus 27:29); bli spyttet på (se Matteus 27:30); og bli korsfestet (se Matteus 27:35).

Både Faderen og Sønnen kunne ha stoppet dette når som helst, men av kjærlighet til oss lot de det fortsette, vel vitende om at for at barmhjertigheten skulle tilfredsstille rettferdigheten, ved at det ble betalt for våre synder og svakheter, måtte dette være “det store og siste offer” (se Alma 34:14–16). Forestill deg et øyeblikk den lettelsen Faderen følte da hans enbårne Sønn uttalte sine siste jordiske ord: “Det er fullbrakt!” (Johannes 19:30), og bøyde hodet og forlot sitt jordiske legeme.

Hva ber Faderen oss om til gjengjeld for denne fantastiske gaven? Kong Benjamin besvarer dette spørsmålet når han sier: “Alt han forlanger av dere, er at dere holder hans bud” (Mosiah 2:22). Vi holder hans bud når vi elsker ham, og når vi elsker vår neste (se Matteus 22:37–39). Hvis vi kan forstå Faderens store gave og Sønnens store gave, vil vi vite at “fordi [vi] er blitt meget gitt, må [vi] og gi”.²

Julens ånd ble tilkjennegitt da Faderens nåde og Sønnens nåde kulminerte på den etterlengtede dag da verdens Frelser skulle bli født. Miraklene fortsetter i livet til hver av oss når Frelserens fødsel muliggjør mirakelet med vår gjenfødelse. Ved hans nåde kan vi bli fullkommengjort i Kristus (se Moroni 10:32). Faderens gave og Sønnens gave gir oss evig liv, den største av alle Guds gaver.

Denne julen, når jeg ser julens ånd, vil tankene mine være på tre gaver: (1) Sønnens gave, da han villig betalte en uendelig pris for synder han ikke hadde begått, og bar byrden av sorger han ikke hadde forårsaket (se 1 Korinter 7:23); (2) Faderens fantastiske gave da han tillot ofringen av sin enbårne Sønn, slik at vi kunne få evig liv; og (3) gaven jeg må gi til gjengjeld, når jeg følger deres guddommelige eksempel.

Måtte våre tanker denne julen gå til dem. Måtte vi følge dem når vi tenker på gaven de ga oss, og godta den nåde som de gir oss så fullstendig.³