Bare digitalt: Unge voksne
Hvem motiverer deg til å etterleve evangeliet?
Forfatteren er fra Taipei i Taiwan.
Da jeg innså at jeg var avhengig av at andre skulle styrke mitt vitnesbyrd, bestemte jeg meg for å fokusere på mitt personlige forhold til Frelseren.
Da jeg begynte mitt første semester på college i USA, var jeg veldig forventningsfull. Jeg gikk på et universitet med mange medlemmer av Kirken, og jeg hadde aldri vært omgitt av så mange på min alder som trodde på det samme som meg! Jeg forventet at vi alle ville ha de samme normer og hjelpe hverandre med å vokse åndelig og intellektuelt.
Jeg ble imidlertid overrasket da forventningene mine ikke ble innfridd.
I hjembyen min i Taiwan syntes Kirkens medlemmer alltid å ta evangeliet på alvor. De lot aldri en mulighet til å skape en forbindelse med Jesus Kristus gå fra seg, og det gjorde ikke jeg heller. Der dro jeg til tempelet hver måned sammen med min yngre søster (som alltid motiverte meg til å dra), jeg gikk aldri glipp av møter i kirken (på grunn av mine foreldre), og jeg prøvde alltid å ta avgjørelser som holdt meg forbundet med Ånden, akkurat slik menneskene rundt meg gjorde.
Men selv om ingen bevisst brøt budene på universitetet, syntes evangeliet for noen å stå lavere på listen over gjøremål. Noen av dem tok valg som akkurat balanserte på grensen mellom verden og evangeliet. Siden jeg da var alene for første gang, ble jeg opptatt og oppslukt av hva alle andre rundt meg gjorde. Jeg så snart hvor lett det er å bli påvirket av verden rundt seg når man ikke prioriterer evangeliet.
Gjenopplive mitt åndelige momentum
Da venner rundt meg tok avgjørelser som ikke alltid var i overensstemmelse med evangeliets normer, begynte jeg å lure på om jeg levde på en måte som var for åndelig. Jeg lurte på om jeg var en særing – om jeg tok evangeliet for alvorlig. Jeg begynte å føle meg ensom, spesielt i kirken. Jeg følte meg fristet til å forandre normene mine for å passe inn blant menneskene rundt meg.
Omtrent på den tiden delte imidlertid president Russell M. Nelson et mektig budskap på generalkonferansen:
“Vi har aldri hatt større behov for positivt åndelig momentum enn vi har nå … Åndelig momentum kan hjelpe oss å motstå motstanderens nådeløse, ugudelige angrep og forpurre hans anstrengelser for å bryte ned vår personlige åndelige grunnvoll …
[Jeg ber] dere innstendig om å komme dere på paktens sti og bli der. Opplev gleden ved daglig omvendelse. Mitt tredje forslag: Lær om Gud og hvordan han arbeider. Søk og forvent mirakler …
Når dere handler ifølge disse forslagene, lover jeg dere evnen til å gå videre på paktens sti med økt momentum, til tross for hvilke hindringer dere enn står overfor.”
Det var da det slo meg.
Jeg hadde vært mer interessert i hva andre gjorde enn mitt eget personlige forhold til Frelseren. Det gikk til og med opp for meg at universitetet mitt lå rett ved siden av et tempel, og at jeg ikke hadde vært der ennå! Det ble også klart hvor avhengig jeg hadde vært av at andre ville påvirke min åndelighet i Taiwan også.
Jeg måtte gjøre arbeidet med å gjenopplive mitt åndelige momentum og ha Kristus i fokus – som skulle være min viktigste motivasjonsfaktor til å etterleve hans evangelium.
Finne motivasjon ved å ha Frelseren i fokus
Jeg begynte å gjøre noen endringer.
Selv om jeg noen dager ikke følte meg motivert til å gå i kirken eller delta i tempelet eller gjøre noe åndelig, valgte jeg å gjøre det allikevel og ha min Frelser i fokus. Det spilte ingen rolle hva alle andre gjorde.
Verden gjør det lett å ta evangeliets velsignelser for gitt, men når jeg har ham i fokus, husker jeg hva som betyr mest.
Istedenfor å la ensomheten få overhånd og være opptatt av forskjellene i hvordan vi lever, tar jeg nå kontakt med andre. Jeg prøver å få venner og legge merke til alle de positive interaksjonene jeg har med dem, som et enkelt smil eller en hyggelig samtale.
Jeg sammenligner ikke lenger mitt disippelskap med andres. I stedet er fokuset rettet mot å holde mine åndelige vaner konsekvente og styrke mitt forhold til vår himmelske Fader og Jesus Kristus. Når jeg prioriterer mitt forhold til dem, husker jeg hvor høyt de elsker hver enkelt av oss fullkomment, og det minner meg om å vise nåde til andre akkurat slik de viser meg nåde.
President Nelson anmodet oss også “ om å ta ansvar for deres eget vitnesbyrd om Jesus Kristus og hans evangelium. Arbeid for det. Gi det næring slik at det vil vokse. Gi det sannhet … Når dere gjør den kontinuerlige styrkingen av deres vitnesbyrd om Jesus Kristus til deres høyeste prioritet, kan dere se etter mirakler i deres liv.”
Verden gjør det lett å være nonchalant når det gjelder disippelskap, spesielt når man er alene for første gang som ung voksen. Jeg oppfordrer deg imidlertid til å ta imot profetens innbydelse til å styrke fundamentet i troen på Jesus Kristus.
Å prioritere ham holder meg gående fremover på paktens sti.