“Hvordan inngåelse av pakter knytter meg til det som betyr mest”, Liahona, okt. 2024.
Unge voksne
Hvordan inngåelse av pakter knytter meg til det som betyr mest
Jeg var ikke klar over hvilket privilegium paktene mine er.
Detaljer fra Kristus i en rød kappe av Minerva Teichert.
Jeg elsker å føle Ånden. Det er en følelse jeg trygt kan si at jeg gjenkjenner nå.
Men det var ikke lett. Der jeg vokste opp, i Nord-England, var det ofte vanskelig å komme inn i et miljø der jeg kunne føle Den hellige ånd. Det er så mange flotte unge voksne der som vokste opp i Kirken, men noen ganger var det vanskelig å justere adferden etter læren og sannhetene vi kjente i våre hjerter.
Lenge gikk jeg i kirken på søndager, men følte meg frustrert og lei meg fordi jeg visste at det Ånden kommuniserte til meg, ikke nådde inn til andre som jeg er glad i og bryr meg om.
President Russell M. Nelson har tross alt sagt: “I tiden fremover vil det ikke være mulig å overleve åndelig uten Den hellige ånds veiledende, rettledende, trøstende og konstante innflytelse.”
Jeg lærer imidlertid hvor viktig det er å gjøre plass til Ånden på alle områder i livet, og å hjelpe andre til å gjøre det samme.
Kampen mot fristelser
Etter at jeg var ferdig med videregående skole, sto jeg overfor mange vanskeligheter. Det er for eksempel mange aktiviteter og konferanser for unge voksne medlemmer i Kirken der jeg bor. Men etter disse aktivitetene dro noen unge voksne på utesteder eller steder som ikke var i tråd med verdiene våre.
Det sjokkerte meg!
Her i området er det vanlig å dra på utesteder og drikke alkohol, men jeg forventet ikke at venner jeg satt ved siden av i kirken også skulle gjøre dette.
Jeg ble forvirret.
Å se venner ta disse avgjørelsene gjorde det veldig vanskelig å vite hvem som ville hjelpe meg med å holde meg åndelig sterk. Siden jeg så andre som hadde et avslappet forhold til å etterleve evangeliet, ble også jeg ledet bort fra evangeliet. Jeg gikk ikke i kirken eller ba, og jeg gjorde ting jeg ikke burde ha gjort.
Men en dag da jeg følte meg spesielt ille til mote, ba jeg til vår himmelske Fader og fortalte ham hva jeg følte. Jeg sa at jeg ville at Kirken skulle være sann, og at jeg ønsket å forstå hans bud, men det var så vanskelig å ta stilling til dette når jeg var helt alene om det. Men jeg fortalte ham at hvis jeg kunne finne igjen vissheten om evangeliets sannheter, ville jeg lytte og gjøre alt jeg kunne for å etterleve det igjen.
Noen dager senere fikk jeg en tydelig åndelig tilskyndelse om at jeg måtte reise på misjon.
Tanken kom virkelig ut av det blå. Men jeg kunne føle Ånden dytte meg i den retningen. Jeg visste at det å forberede meg til en misjon ville gjøre meg i stand til å huske mitt vitnesbyrd, gjenoppbygge forholdet til vår himmelske Fader og Jesus Kristus og stole på min egen tro – ikke noen andres.
Det var det jeg ønsket.
Så jeg begynte å forandre meg. Det krevde mye åndelig arbeid. Jeg måtte slutte å henge med noen av vennene mine, jeg slo opp med personen jeg datet. Jeg måtte også erstatte dårlige vaner med bedre vaner. Jeg samarbeidet med biskopen og stolte på Jesu Kristi styrkende kraft til å hjelpe meg med å komme meg videre.
Et endret perspektiv
Før misjonen forsto jeg ikke budene og paktene. Vennene mine behandlet disse velsignelsene som byrder, og jeg hadde begynt å se dem på den måten jeg også. Men etter å ha vært på misjon og gjenoppbygget min tro, ser jeg nå på pakter og bud som velsignede ansvarsoppgaver som hjelper meg med å opprettholde guddommelig, direkte kontakt med vår himmelske Fader og Jesus Kristus – hver dag.
Emily Belle Freeman, Unge kvinners generalpresident, vitnet nylig om kraften til pakter: “Kanskje du hører disse ordene og tenker på avmerkingsruter. Kanskje alt du ser er en sti med krav. Et nærmere blikk viser noe mer spennende. En pakt handler ikke bare om en kontrakt, selv om det er viktig. Det handler om et forhold.”
Eldste Robert M. Daines i De sytti vitnet også om at “pakter er formen på Guds omfavnelse”.
Uansett hvor vi står – selv om vi står alene – binder paktene vi har inngått oss til de relasjonene som betyr mest.
Noen ganger gjør det meg trist at andre ikke ser Jesu Kristi evangeliums vidunderlige velsignelser. Noen ganger ønsker jeg bare å ta tak i skuldrene deres og riste dem, for å minne dem på hvilket mirakel deres pakter er! Jeg vil at de skal innse hva Frelseren kan sette dem i stand til å gjøre og å bli!
Men selv om jeg ikke kan styre andre, kan jeg holde mitt eget vitnesbyrd sterkt. Jeg kan vite når jeg skal skjerme meg mot innflytelse fra andre, og hvordan jeg selv kan ha god innflytelse på dem.
Jeg tror det var det som reddet meg da at jeg strevde med min tro: Å minnes min Frelser Jesu Kristi kjærlighet.
Jeg vet at jeg ikke ville ha reist på misjon om jeg ikke hadde bedt vår himmelske Fader om guddommelig veiledning i en tid med dyp forvirring. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde måttet gjennomgå disse smertefulle opplevelsene, men jeg lærte utrolig mye om omvendelse, om vår himmelske Faders fullkomne kjærlighet og om betydningen av å prioritere gode relasjoner (spesielt med ham og vår Frelser) som holder oss knyttet til Ånden.
Til tross for de tingene som var vanskelige, var det verdt det å gjenoppbygge min tro på ham.