Jaechans første dag
Var dette riktig vei? Jaechan følte seg forvirret.
“Jeg søkte Herren, og han svarte meg” (Salmene 34:5).Denne historien finner sted i Gyeonggi-do i Sør-Korea.
Munter musikk spilte da Jaechan og mamma reiste seg fra plassene sine i skolens gymsal. Masser av fargerike ballonger svevde langs veggene mens de andre barna og foreldrene snakket oppspilt sammen.
I morgen var det første skoledag, og i Sør-Korea deltok alltid nye elever på et spesielt program for å feire skolestart. Da han lyttet til sangene og talerne, begynte Jaechan å glede seg. Han gledet seg veldig til å begynne å lære!
Etter programmet gikk mamma og Jaechan gjennom gangene på skolen. Da de kom til klasserommet hans, møtte Jaechan læreren sin. Hun virket veldig hyggelig.
Senere gikk mamma og Jaechan ut i den varme vårsolen. Til og med solen og himmelen virket glade for at skolen skulle begynne.
Neste morgen fulgte mamma Jaechan til skoleporten. Hun ga ham en god klem. “Jeg er glad i deg”, sa hun. “Ha en god første dag.”
“Det skal jeg”, sa Jaechan. “Jeg er glad i deg også!” Han vinket farvel og snudde seg for å gå til klasserommet, akkurat slik de hadde øvd på.
Da Jaechan gikk gjennom gangen, begynte han å bli bekymret. Er dette riktig vei? Jaechan stoppet og så seg rundt. Han snudde og gikk bort en annen gang. Snart var alt bare forvirrende.
Jaechan trakk pusten dypt. Han visste at han hadde vært i denne gangen i går. Han fortsatte å gå, og gikk gjennom noen store dører.
Men Jaechan så ikke klasserommet sitt, med pulter og venner og den hyggelige læreren sin. Han så gymsalen. Og nå var det ingen mennesker eller ballonger. Det var bare et stort, tomt rom.
Jaechan fikk tårer i øynene. Han prøvde å ikke få panikk, men han var redd. Han visste ikke hvordan han skulle finne klasserommet sitt. Han knelte for å be. “Himmelske Fader, jeg har gått meg vill. Hjelp mamma å finne meg og hjelpe meg å komme til klassen min.”
Jaechan reiste seg. Han tok noen flere dype åndedrag. Så ventet han.
Noen minutter senere kom mamma rundt hjørnet. “Jaechan!” Hun løp bort til ham og holdt ham tett inntil seg. “Hva skjedde?”
Jaechan brast i gråt. Han var så lettet over å se mamma. “Jeg fant ikke klasserommet mitt”, sa han. Så jeg ba om at du måtte komme og finne meg.”
Mamma tørket tårene bort fra kinnene hans. “Jeg er glad du holdt en bønn”, sa hun. “Jeg var på vei hjem. Så fikk jeg en følelse av at jeg skulle snu og sørge for at du fant klasserommet. Da du ikke var der, lette jeg overalt. Så fant jeg deg!”
Jaechan holdt mamma i hånden mens de gikk bortover den riktige gangen. Jaechan hadde sluttet å gråte. Han visste at vår himmelske Fader hadde besvart bønnen hans, og alt var i orden. Da de kom til klasserommet, hørte han de andre barna der inne le og ha det gøy.
“Jaechan! Vi er så glad for å se deg”, sa Jaechans lærer da han kom inn.
“Takk”, sa Jaechan med et lite bukk. Han ga mamma en klem til. Det ville bli en god første skoledag likevel.
Illustrasjoner: Shane Clester