Oliver den tapre
Artikkelforfatteren bor i California i USA.
“Hjelp!” ropte Oliver. Han hoppet opp i mammas og pappas seng. “Et monster er etter meg!”
“Du har hatt mareritt”, sa mamma. “Monsteret finnes ikke.” Hun la armen rundt ham. De holdt hverandre tett.
Oliver skalv. “Det var veldig høyt. Det hadde gule øyne og grønne tenner”, sa han. “Jeg holdt en bønn. Men jeg kunne fortsatt se at det nærmet seg!”
“Jeg er glad for at du ba vår himmelske Fader om hjelp”, sa pappa. “Hva mer kan du gjøre?”
“Hva mener du?” sa Oliver.
“Husker du da du holdt tale i Primær? Du ba om hjelp. Men var det alt du gjorde?”
“Jeg øvde”, sa Oliver. “Jeg sto foran speilet. Jeg holdt talen min om og om igjen.”
“Og du holdt en flott tale!” sa pappa.
“Husker du da du mistet lekebilen din?” sa mamma. “Du ba for å finne den. Men ble du sittende på kne?”
“Nei. Jeg lette og lette. Jeg så under sengen. Deretter så jeg bak sofaen.”
“Og der var den!” sa mamma.
“Så”, sa pappa, “hvordan kan du bli kvitt monsteret?”
Oliver så for seg at han hadde på seg rustning.
“Først”, sa han, “be”.
“Bra. Og så?”
“Jeg kan puste dypt noen ganger. Og så kan jeg synge ‘Jeg er Guds kjære barn’”.
“Det er en god plan!” sa mamma. “Gå nå og legg deg igjen.”
Neste morgen løp Oliver for å snakke med mamma og pappa.
“Jeg hadde enda en drøm om monsteret”, sa han. “Men jeg holdt en bønn og fulgte planen min. Og monsteret forsvant!”
“Jeg er så glad for at monsteret forsvant”, sa pappa. “Vår himmelske Fader hører virkelig dine bønner.”
Illustrasjon: Kevin Keele