En ny venn for Wellington
Denne historien fant sted i Rio de Janeiro i Brasil. Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
“Alle her er så mye eldre enn meg! Hvordan kan jeg snakke med dem?”
“Alle er like for Gud” (2 Nephi 26:33).
Wellington holdt en eske i fanget mens faren kjørte gjennom Rio de Janeiro i Brasil. De passerte knallblå, -grønne og -gule hus. Pappa parkerte bilen utenfor en stor, brun bygning. Wellington gikk ut og hentet flere esker. De var fulle av såpe, tørkepapir og andre nødvendighetsartikler.
Han og faren besøkte et pleiehjem for å gi dem til de eldre som bodde der. Til å begynne med hadde Wellington gledet seg. Men nå var han litt nervøs. Hvordan ville folkene der være? Ville de være gretne? Hva skulle han si til dem?
Wellington gikk inn i bygningen bak faren. Det var mange på hvilehjemmet. Noen beveget seg rundt med gåstol. Noen satt i rullestol og spilte sjakk. Andre satt bare alene.
Wellington nappet pappa i armen. “Pappa, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre”, hvisket han. “Alle her er så mye eldre enn meg! Hvordan kan jeg snakke med dem?”
Pappa smilte og knelte ved siden av Wellington. “Jeg vet at menneskene her er eldre, og de kan se litt annerledes ut. Men alle her er Guds barn, akkurat som deg! De har sikkert interessante historier å fortelle.”
Wellington tenkte på det. Han likte å få nye venner blant andre barn på skolen og i Primær. Kanskje han kunne få venner her også!
Mens pappa delte ut esker, gikk Wellington rundt og snakket med dem som satt i rommet. Han sang noen av de Primær-sangene han likte best. Snart var det mange som lo og sang sammen. Det var så gøy!
Wellington så seg rundt. Han la merke til en dame som satt alene på en sofa. Hun hadde grått hår og mange rynker.
Han gikk bort til henne og satte seg på sofaen. “Hei!” sa han. “Jeg heter Wellington. Hva heter du?”
Hun så på ham og smilte. “Jeg heter Mariana”, sa hun.
Wellington var nervøs, så han stilte det første spørsmålet han kunne komme på. “Hva slags mat liker du best?”
Hun tenkte seg om et øyeblikk. “Jeg har alltid elsket pão de queijo”, sa hun.
“Det er det beste jeg også vet!” sa Wellington. Han elsket de små ostebollene.
De begynte å snakke om favorittsanger, sport og minner. Mariana fortalte ham om de morsomme tingene hun pleide å gjøre da hun var liten.
“Takk for at du kom hit i dag”, sa hun. “Jeg har ingen familie som kan komme og besøke meg, og det kan være vanskelig å få nye venner.” Mariana så trist ut. “Iblant føler jeg meg helt alene.”
Wellington visste ikke hva han skulle si. Han tenkte på hvor trist han ville vært hvis han ikke hadde venner eller familie å snakke med. Så tenkte han på det faren hadde sagt om at alle her er Guds barn.
Han smilte og så på Mariana. “Når jeg er ensom, liker jeg å be til vår himmelske Fader. Han hjelper meg å føle meg bedre. Jeg vet at jeg aldri er alene fordi jeg alltid kan snakke med ham. Kanskje du også kan prøve å be.”
Mariana smilte og klemte Wellington. “Takk. Det syns jeg er en god idé.”
Snart kom pappa til Wellington og klappet ham på armen. “På tide å gå”, sa han.
“Allerede?” sa Wellington.
Pappa lo. “Ikke vær redd. Vi kan komme tilbake neste uke.”
Det gjorde Wellington glad. Han hoppet ned fra sofaen. “Vi ses neste gang!” sa han til Mariana.
Han smilte da han vinket farvel til sin nye venn. Han gledet seg sånn til å komme tilbake!
Illustrasjoner: Liz Brizzi