VDR-påminnelsen
Artikkelforfatteren bor i Kuala Lumpur i Malaysia.
Denne historien fant sted i Bulacan på Filippinene.
“[Gjør] det som er rett og godt i Herrens øyne” (5 Mosebok 6:18).
“Husk hvem dere er og hva dere står for”, sa søster Aquino.
Raish smilte da hun gikk ut av kirkesalen. Hun hørte pianomusikk fra lenger nede i gangen. Det var tid for Primær!
“Velg det rette, det gir glede”, sang Raish sammen med de andre barna. “Jeg må alltid velge rett.”
Etter sangstunden sto søster Aquino foran i rommet. “Er det noen som fortsatt har VDR-ringen sin?” spurte hun.
Raish rakte opp hånden. “Det har jeg!” sa hun. “Jeg har min i skuffen hjemme.”
“Så flott, Raish”, sa søster Aquino. “Da jeg var ung, sa mor alltid: ‘Husk hvem du er og hva du står for.’ Jeg håper dere alle vil gjøre deres beste for å velge det rette.”
Da Raish kom hjem fra kirken, løp hun til skuffen sin og fant frem VDR-ringen sin. Hun ønsket å bruke den oftere for å bli påminnet om å velge det rette.
På skolen dagen etter tok Raish lunsjen sin og gikk til bordet hvor vennene hennes alltid satt. Hun elsket alltid å snakke med Nadine og Bituin!
Raish og vennene lo av favorittprogrammet sitt da en ny jente kom bort til dem. Hun satte seg ved siden av Nadine. “Hei”, sa hun lavmælt. “Jeg heter Imelda.”
“Unnskyld meg!” sa Nadine. “Dette er vårt bord.”
Imelda reiste seg. “Å”, sa hun straks. “Beklager.” Hun så ned og gikk sin vei.
Raish rynket pannen. “Hvorfor sa du det?” spurte hun Nadine. “Vi burde være snille mot henne. Hun er ny og hun trenger sikkert venner.”
“Men det er vårt bord”, sa Nadine.
“Ja”, sa Bituin.
Raish så ned på maten sin. Hun syntes synd på Imelda. Men hun var redd for å si mer. Hva om Nadine og Bituin ble sinte på henne?
Den kvelden fortsatte Raish å tenke på Imelda. Hun bestemte seg for å holde en bønn. “Himmelske Fader, vær så snill og hjelp meg å vite hva jeg skal gjøre med vennene mine. Hjelp meg å velge det rette.”
Etter hvert som uken gikk, så Raish etter Imelda i lunsjen hver dag. Og hver dag så hun Imelda sitte alene. Raish syntes synd på henne. Hun ønsket å invitere Imelda til å sitte ved bordet deres, men kunne hun konfrontere Nadine og Bituin? Raish visste ikke hva hun skulle gjøre.
En dag så Raish Imelda gå forbi bordet deres. “Se på den nye jenta”, sa Nadine høyt. “Lunsjen hennes er pakket inn i et bananblad. Ekkelt!”
Bituin lo. “Familien hennes har ikke engang råd til å kjøpe en matboks.”
Imelda bet seg i leppen. Hun begynte å gå fortere.
Raish så på VDR-ringen på fingeren sin. Hun ønsket å velge det rette. Så kom hun til å tenke på noe. Det var det søster Aquino hadde sagt i Primær. Husk hvem dere er og hva dere står for. Hun ønsket alltid å være snill og stå for det rette.
Raish snudde seg mot vennene sine. “Vær så snill å slutte”, sa hun. “Imelda gjør dere ikke noe. Bare la henne være.”
Nadine ga Raish et stygt blikk.
Raish reiste seg. “Jeg vil sitte sammen med Imelda”, sa hun. Hun tok maten sin og gikk til det ledige bordet der Imelda satt. Imelda virket overrasket.
“Hei”, sa Raish. “Beklager at vi ikke har vært så snille mot deg. Jeg vil gjerne at vi skal være venner.”
Imelda smilte. “Takk”, sa hun lavmælt.
Raish smilte tilbake. Hun var glad for at hun kunne være Imeldas venn. Og hun var glad for at hun valgte det rette.
Illustrasjoner: Jennifer Eichelberger