Søstersoloen
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
“Fra hjertet stiger toner fler enn jeg kan synge ut” (Salmer, nr. 177).
Det var vanskelig å høre alle notene. Kunne Sophie være modig nok til å synge?
Sophie elsket å synge. Hun sang på skolen, hos vennene sine og hjemme. Men hun likte best å synge i kirken.
“Mamma”, spurte Sophie en dag: “Jeg har lyst til å lære å synge bedre. Tror du jeg kan ta sangtimer?”
“Det høres ut som en morsom idé”, sa mamma. “La meg se hva jeg får til.”
Å synge var ikke alltid lett for Sophie. Hun var døv og kunne ikke høre de fleste lydene på egenhånd. Hun hadde en spesiell liten innretning bak ørene som hjalp henne å høre. Ting hørtes litt annerledes ut for henne enn for andre. Men Sophie elsket likevel å synge.
“Gode nyheter, Sophie!” sa mamma noen dager senere. “Jeg har funnet et kurs du kan bli med i. Det er et kor med andre barn som lærer å synge sammen. Læreren sa du kunne begynne i morgen!”
Sophie danset litt. Hun gledet seg sånn!
Men den kvelden begynte hun å bli nervøs.
“Gleder du deg til timen i morgen?” spurte storesøsteren Kayla.
Sophie nikket. “Ja. Men jeg er også litt redd. Jeg skulle ønske jeg ikke behøvde å gå alene.”
“Du klarer det!” sa Kayla. “Men ville det hjelpe om jeg ble med deg? Vi kan lære å synge sammen.”
Sophie klemte Kayla. “Det ville være fantastisk.”
Neste morgen sto Sophie og Kayla tidlig opp for å gå på sangtimen sin. Nervøse tanker surret rundt i Sophies hode da hun satte seg i bilen. Hva om hun ikke kunne forstå læreren? Hva om hun ikke fikk venner? Hva om folk stirret på henne?
Mamma svingte inn på parkeringsplassen og snudde seg mot Sophie. Sophie gled ned i setet.
“Jeg er ikke sikker på om jeg vil gå lenger”, sa hun.
“Hva har skjedd?” spurte mamma. “Du gledet deg sånn.”
Sophie sa ingenting. Hun så ned i gulvet og sparket med føttene.
Mamma smilte. “Du trenger ikke å gå hvis du ikke vil. Men hvis du blir nervøs, kan du be til vår himmelske Fader, og han vil hjelpe deg! Dessuten vil Kayla også være der.”
Kayla holdt Sophie i hånden. “Vi klarer dette!” sa hun.
Sophie svelget. Magen føltes som om den var full av sommerfugler, men hun gikk likevel ut av bilen. Hun strammet hånden rundt Kaylas idet de gikk inn i klasserommet.
De første dagene av undervisningen satt Sophie alltid ved siden av Kayla. Så en dag la Sophie merke til en jente som alltid satt alene. Kanskje hun også var redd. Sophie gikk og satte seg ved siden av henne.
“Hei!” sa Sophie. “Kan jeg sitte her?” Jenta nikket. Snart lo og sang de sammen. Sophie var glad for at hun hadde vært modig nok til å få en ny venn.
Det var så gøy å synge sammen med gruppen! Sophie elsket å lære notene og trampe takten med foten. Hun kunne til og med lære noen av de andre barna å si ordene på tegnspråk.
En dag hadde læreren en spennende kunngjøring. Alle i klassen skulle få synge tre solodeler i et spesielt program. Hjemme arbeidet Kayla og Sophie hardt for å øve på soloene sine. Snart kunne Sophie synge sine to første solodeler. Men den siste var veldig vanskelig! Hun kunne ikke høre alle notene. Hvordan kunne hun synge den alene foran så mange mennesker?
Sophie husket det mamma sa om å be vår himmelske Fader om hjelp. Hun knelte ned. “Himmelske Fader, denne siste sangen er veldig vanskelig for meg. Kan du hjelpe meg å finne en måte å synge den på og ikke bli så nervøs?”
Under neste sangtime kom Sophies lærer bort til henne. “Jeg vet at du er nervøs for den tredje soloen din. Vil du synge den sammen med Kayla? Det kan være en søstersolo!”
Sophie smilte. Hun følte seg varm og glad. Hun visste at vår himmelske Fader besvarte bønnen hennes.
På forestillingen sang Sophie sine to første soloer med selvtillit. Da tiden var inne for hennes tredje solo, spratt hun opp og tok Kayla i hånden. De gikk opp på scenen og sang søstersoloen høyt og stolt. Sophie var ikke nervøs eller redd i det hele tatt! Vår himmelske Fader hadde besvart bønnen hennes på en måte hun ikke forventet, men hun var så takknemlig for at han alltid hørte henne.
Illustrasjoner: Alyssa Petersen