Sykkelbrødre
Denne historien fant sted i Gauteng i Sør-Afrika. Takk til Zamu S. for at du deler din historie med andre!
Zamu hadde ikke lyst til å leke. Men han hadde lyst til å skape minner med Zinathi.
“Jeg bor i en familie … Jeg håper vi kan være sammen i all evighet” (Salmer, nr. 186).
Zamu raste gjennom hagen på sin blå sykkel. Hans to år gamle bror, Zinathi, var rett bak ham på sin røde sykkel.
“Kom igjen, så gjør vi det igjen!” sa Zamu da de kom til enden av hagen. Han snudde og syklet tilbake så fort han kunne. Vinden blåste i ansiktet hans.
“Zamu og Zinathi!” ropte Zamu.
Zinathi lo. Han ropte sammen med Zamu.
“Zamu og Zinathi!” “Zamu og Zinathi!”
De syklet gjennom hagen, frem og tilbake, frem og tilbake til Zamus ben var for slitne til å sykle lenger.
“La oss ta en pause,” gispet Zamu.
“Kom hit og hvil,” ropte pappa fra trampolinen.
Zamu satte fra seg sykkelen og tok Zinathi i hånden. Han hjalp lillebroren å klatre opp på trampolinen. Så klatret han opp og satte seg ved siden av pappa.
“Hadde dere det gøy?” spurte pappa.
“Ja!” sa Zinathi.
Zamu la seg ned på trampolinen med et sukk. Himmelen over ham var strålende blå, og solen føltes varm på huden.
“Det er en vakker dag, ikke sant?” sa pappa.
Zamu nikket. Han lukket øynene og lyttet til fuglesangen mens pappa snakket med Zinathi. Han ble søvnig.
“Zamu.”
Han åpnet øynene. Zinathi lente seg over ansiktet hans.
“Hva er det?” spurte Zamu.
“Kom, så går vi!” Zinathi pekte på sykkelen sin.
“Ikke nå. Jeg hviler.”
Zinathi ble lei seg.
“Beklager,” sa Zamu. “Jeg er for sliten.”
Zinathi slet i armen til Zamu. “Kom igjen!”
“Nei! “Jeg har allerede lekt med deg!”
“Zamu,” sa pappa.
Zamu så bort på ham.
“En dag, når han er eldre, vil Zinathi huske hvordan dere pleide å leke sammen. De minnene dere skaper nå vil bo i hjertet hans.”
Zamu så tilbake i lillebrorens store brune øyne.
“Vær så snill?” spurte Zinathi.
Zamu hadde fortsatt ikke lyst til å leke. Men han hadde lyst til å skape minner med Zinathi.
Han smilte. “Greit.”
Zinathis ansikt lyste opp. “Jippi!”
Zamu hoppet ned fra trampolinen og hjalp Zinathi å komme opp på sykkelen sin igjen. Så svingte han benet over sin egen sykkel.
“Klar?” spurte han.
“Ja!”
Sammen syklet de gjennom hagen. “Zamu og Zinathi!” ropte de igjen.
Zamu var fortsatt trett, men det var en god tretthet. Bena hans føltes sterke da han syklet bak Zinathi. Jeg håper at Zinathi kommer til å huske dette, tenkte han. Jeg vil alltid komme til å huske det.