Charlottes familie
“Noen ganger når vi synger ‘I all evighet’, tenker jeg at alle familier kan være sammen for evig, unntatt min.”
Charlotte stakk en finger i hvert øre. Sangstunden var vanligvis hennes favorittdel av Primær. Men i dag ville hun ikke høre sangene de sang. Hun hadde spurt om hun kunne få sitte på gangen istedenfor.
Hun stirret på det grønne teppet og prøvde å ikke gråte. Det virket ikke.
Noen kom gående bort til henne. Charlotte tørket raskt bort tårene og så opp.
Det var søster Henry. “Hva er i veien?” spurte hun.
Charlotte svelget. “Disse sangene handler om lykkelige familier og å være sammen for evig,” sa hun lavmælt.
“Å. Jeg skjønner.” Søster Henry satte seg ved siden av Charlotte.
For noen måneder siden hadde Charlottes foreldre innkalt til et familiemøte. Pappa forklarte at han skulle flytte.
“Så dere skal på en måte skilles?” Hadde Charlotte spurt.
“Ikke på en måte,” sa mamma. “Vi er begge glad i deg, men ja, vi skal skilles.”
Charlotte husket hvordan hun følte seg kald og varm på samme tid. Så brøt alle følelsene hennes ut! Frykt, sinne, forvirring og dyp sorg – slike som gjør at man føler seg syk.
Hun følte seg fortsatt slik noen ganger. Som da mamma og pappa satt på hver sin side av bassenget på svømmetreningen hennes. Eller når lillebroren hennes gråt etter mamma når de bodde hos pappa.
Eller når de sang om familier i Primær.
“Da foreldrene mine ble skilt, føltes det som om noen slo meg i magen,” sa søster Henry. “Om og om igjen.”
Charlotte ble overrasket. “Er dine foreldre også skilt?”
Søster Henry nikket. “De ble skilt da jeg var omtrent på din alder.”
Charlotte så på hendene sine. “Noen ganger når vi synger ‘I all evighet’, tenker jeg at alle familier kan være sammen for evig, unntatt min.” Hun lukket øynene hardt igjen. “Jeg blir så sint. Og det er ikke bra, er det vel?”
Søster Henry ristet på hodet. “Nei. Jeg pleide å føle meg syk hver gang jeg så barn sammen med begge foreldrene sine.”
“Ja!” sa Charlotte. “Det er som om de er i en lykkelig familieklubb, og det er ikke jeg. Alt er annerledes nå.”
“Det er vanlig å føle seg sint, trist eller redd nå – uansett hva du føler,” sa søster Henry. “Skilsmisse er vanskelig. Men jeg lover at du vil føle deg bedre. Familien din er fremdeles familien din, selv om den ser annerledes ut nå. Det hjalp meg mye å huske at mine foreldre fremdeles var glad i meg, og ville være det i all evighet.”
Charlotte smilte. Hun likte søster Henry.
Søster Henry lente seg nærmere Charlotte. “Men vet du hva som hjalp meg mest?” hvisket hun.
“Hva?” hvisket Charlotte tilbake.
“Jeg lærte at jeg fremdeles har en fullkommen, lykkelig familie,” sa søster Henry. “Og det har du også. Det har vi alle, uansett hvordan vår jordiske familie er akkurat nå.”
Charlotte rynket på nesen. “Hvordan da?”
“Vel, vår jordiske familie er ikke fullkommen, men det er vår himmelske familie. Uansett hva som skjer, har vi himmelske foreldre som elsker oss og et vidunderlig himmelsk hjem som venter på oss.”
Da Charlotte tenkte på det, følte hun litt håp. Hun forestilte seg hvordan det ville være den dagen hun skulle se sine himmelske foreldre igjen.
“Kanskje når vi synger om familier, kan jeg tenke på min himmelske familie,” sa Charlotte. Søster Henry nikket.
Charlotte hadde bare ett spørsmål til. “Ser det ut som jeg har grått?”
“Ikke i det hele tatt,” sa søster Henry.
Charlotte reiste seg. “Da tror jeg at jeg er klar til å synge.”