Utelåst!
Artikkelforfatteren bor i Utah i USA.
Denne historien fant sted i det sentrale Ungarn.
Kanskje Emma kunne hjelpe!
“Sett din lit til den Ånd som leder til å gjøre godt” (Lære og pakter 11:12).
Emma hoppet over sprekkene i fortauet. Det var en klar, solfylt dag. Hun og mamma var på vei til matbutikken.
“Mamma, hvor langt borte er solen?” spurte hun.
“Jeg er ikke sikker”, sa mamma.
Emma myste opp mot himmelen. “Tror du at en rakett noensinne vil dra til solen? Tror du at den er varmere enn lynet? Tror du at …”
Mamma lo. “Dine spørsmål blir vanskeligere og vanskeligere!”
Emma lo også. Hun hadde mange spørsmål. Mamma gjorde alltid sitt beste for å svare på dem. Det var en av grunnene til at Emma likte å gå på turer sammen med mamma.
Emma kikket seg rundt i nabolaget. Drosjene kjørte nedover gaten. Folk syklet forbi. Mange var ute og gikk også.
Så kikket Emma over på den andre siden av gaten. En liten pike satt på trappen utenfor en boligblokk. Det så ut som hun gråt.
Emma saknet farten. Skulle hun stoppe for å hjelpe? Kanskje piken ville være for seg selv. Noen ganger ville Emma være for seg selv når hun var lei seg.
Emma stanset. De fleste gangene Emma trengte hjelp, ønsket hun å snakke med noen. Og kanskje hun kunne hjelpe!
Hun tok mammas hånd. “Se, mamma. Jeg tror den piken trenger litt hjelp.”
Mamma kikket over på den andre siden av gaten. “Jeg tror du har rett.”
Emma holdt mamma i hånden mens de krysset gaten. Hun gikk opp trappen til der piken satt. “Hei,” sa Emma. “Trenger du hjelp?”
Den lille piken snufset og kikket opp på dem. Hun satt med armene rundt knærne, og øynene hennes var røde og hovne.
“Jeg … jeg er utestengt fra leiligheten min.” Hun trakk pusten dypt. Stemmen hennes skalv. Emma satte seg ned ved siden av henne for å høre bedre.
“Jeg kan ikke lese,” sa piken. “Jeg vet ikke hvilken knapp jeg skal trykke på for å komme meg inn igjen.”
Emma så på veggen utenfor boligblokken. Det var mange små knapper. På hver knapp var det et navn. Ved siden at knappene var det en høyttaler.
“Hva er etternavnet ditt?” spurte Emma.
“Schneider,” sa den lille piken.
Mamma leste gjennom alle knappene til hun fant en der det sto “Schneider”. Hun trykket på den.
Ding-dang!
Knappen laget en høy lyd. Så hørtes en stemme gjennom høyttaleren.
“Dette er hos Schneiders. Hva kan jeg hjelpe deg med?”
Mamma snakket inn i høyttaleren. “Hei! Min datter og jeg står på utsiden med en liten pike som sier at hun er blitt låst ute.”
Piken reiste seg fort opp og løp til høyttaleren. “Mamma,” sa hun, “jeg kunne ikke lese på knappen for å komme meg inn igjen, og disse menneskene hjalp meg!”
Stemmen i høyttaleren lød forbauset. “Leni! Jeg trodde du var på rommet ditt! Ikke bekymre deg. Jeg kommer ned med en gang.”
Etter noen sekunder kom en dame løpende ut. Piken løp frem og ga henne en klem.
Damen snudde seg til Emma. “Takk for at du hjalp min lille Leni!”
Emma smilte. “Det var lett å hjelpe.”
De vinket farvel og gikk tilbake ned trappen. Hele kroppen til Emma føltes varm. Hun tenkte på ett spørsmål til til mamma.
“Å hjelpe den piken var lett. Hvorfor føler jeg meg så glad for det?”
Mamma klemte Emmas hånd. “Det er Den hellige ånd som forteller deg at du gjorde et godt valg.”
Emma smilte. Hun var glad for at hun stoppet for å hjelpe.