Syklerog løfter
“Mamma, jeg tror den gutten har falt av sykkelen!” sa Annie. En liten gutt satt på fortauet like foran dem. Sykkelen lå på bakken, og han gråt. En eldre gutt satt sammen med ham.
“Har du skadet deg?” spurte Annie da hun og mamma kom nærmere.
“Broren min falt og skadet kneet”, sa den eldre gutten. “Jeg må få ham hjem. Men jeg tror ikke jeg kan dytte begge syklene og hjelpe ham å gå samtidig.”
“Vi kan hjelpe!” sa Annie.
Mamma nikket. “Vi kan hjelpe dere å komme hjem.”
Den yngre gutten tørket tårene. Broren hjalp ham å reise seg. Mamma og Annie tok syklene. De gikk sakte oppover gaten.
Snart var de hjemme hos guttene. En kvinne kom ut med hendene på hoftene. “Hva er det som foregår?” spurte hun.
“Sønnen din falt av sykkelen og skadet kneet”, sa mamma. “Vi kom og så det. Så vi stoppet for å hjelpe.”
Kvinnen så på dem. Men hun sa ingenting. Hun tok den lille gutten i hånden. “Bli med inn. Jeg skal vaske kneet ditt. Jason, sett syklene i garasjen.”
Den eldre gutten trillet bort syklene. Kvinnen lukket døren.
Mamma og Annie begynte å gå hjemover.
Annie rynket pannen. “De takket oss ikke engang!”
“Nei, det gjorde de ikke”, sa mamma. “Men hjelper vi folk bare for at de skal takke oss?”
Annie tenkte seg om et øyeblikk. “Nei. Vi hjelper dem fordi de trenger vår hjelp. Da jeg ble døpt, lovet jeg å hjelpe andre.”
“Det har du rett i”, sa mamma. “Det er det vi alle lover.”
Annie tenkte seg om litt til. “Folk takket ikke alltid Jesus for de gode tingene han gjorde. Men det hindret ham ikke. Så jeg vil ikke la det hindre meg heller.”
“Og husk at vår himmelske Fader også blir glad når vi hjelper”, sa mamma.
Annie smilte. “Det er takk nok for meg.”
Illustrasjon: Mark Robison