Sarahs solo
Alt gikk bra … helt til Sarah kom til refrenget.
“Sarah, har du lyst til å synge på en forestilling?” spurte frøken Gardner, Sarahs sangpedagog.
“Gjerne!” sa Sarah.
“Det vil være bra for deg å synge foran andre”, sa frøken Gardner mens hun skrev i notatboken sin. “Forestillingen er i slutten av august, så du har hele sommeren på deg til å forberede deg.”
Sarah fortalte foreldrene om forestillingen så snart hun kom hjem. Hun ringte besteforeldrene rett etter middag. Hun var så glad!
På neste sangtime valgte Sarah og frøken Gardner ut to sanger til programmet. Den ene sangen var fra en opera, og den andre var fra en musikal. Så begynte Sarah med øvingen.
Hun øvde på sangene sine sammen med frøken Gardner. Og hun øvde hjemme hver dag. Snart hadde hun lært sangene sine utenat. Likevel fortsatte hun å arbeide med dem.
Endelig var dagen med forestillingen her. Sarah gjorde seg klar. Hun tok på seg den blå kjolen. Hun børstet håret. Så knelte hun ned ved sengen sin og ba vår himmelske Fader om hjelp.
Snart var de på vei til forestillingen. “Er du redd?” spurte mamma.
Sarah ristet på hodet. “Jeg kan sangene så godt at jeg kan synge dem baklengs!”
Mamma smilte. “Du har øvd veldig mye i sommer.”
Da de var fremme, satte Sarah seg ved siden av foreldrene og besteforeldrene sine. Venninnen hennes Megan var den første til å synge. Deretter sang Evan. Sarah og resten av publikum klappet etter hver sang.
Da det var Sarahs tur, trakk hun pusten og gikk bort til mikrofonen. Hun sang den første sangen helt perfekt. Frøken Gardner smilte til henne. Så begynte Sarah på den andre sangen.
Det gikk bra helt til hun kom til refrenget. Og så skjedde det. Hun glemte teksten! Hun fikk fullstendig jernteppe. Hun så nervøst på publikum og ga tegn til pianisten om å stoppe.
“Beklager”, sa Sarah. “Jeg vil gjerne begynne på nytt.”
Hendene var litt svette. Hun kjente hjertet hamre i brystet. Hun trakk pusten dypt, nikket til pianisten og begynte på nytt.
Denne gangen husket hun hele teksten. Publikum klappet da hun var ferdig. Sarah smilte, men hun var flau.
Etter forestillingen fant Sarah læreren sin.
“Beklager, frøken Gardner”, sa hun. “Jeg rotet det virkelig til.”
“Ikke i det hele tatt, Sarah”, sa læreren. “Du kom ut av det. Det kan skje hvem som helst. Det viktigste er at du fortsatte.”
“Akkurat”, sa bestemor som akkurat kom bort til dem. “Vi er så stolte av deg.”
Den kvelden tenkte Sarah på forestillingen. Hun hadde fortsatt en dårlig følelse inni seg fordi hun hadde rotet det til. Men frøken Gardner hadde rett. Sarah hadde fortsatt. Det kunne hun være stolt av.
Det er nesten akkurat som omvendelse, tenkte hun.
“Mamma!” ropte Sarah mens hun løp til foreldrenes soverom. “Jeg har skjønt at forestillingen er som livet.”
“Hvordan da, vennen min?” spurte mamma. Sarah slengte seg ned på sengen ved siden av mamma.
“Jeg gjorde en feil i soloen min, men jeg rettet opp i den og gikk videre. Når jeg gjør et galt valg i livet, kan jeg rette opp i det ved å omvende meg. Da kan jeg gå videre og gjøre det bedre.”
“Det høres ut som et godt tema for hjemmeaften”, sa mamma. “Vil du holde leksjonen?”
“Selvfølgelig!” sa Sarah. Hun gledet seg sånn til å dele det hun hadde lært.
Illustrasjoner: Alyssa Tallent