Pionerer i alle land
Carols tre år lange ventetid
Carol ønsket at hun kunne bli døpt.
Ding-dong! Det ringte på døren. Carol og søsteren Jacqui løp til døren. “Mamma!” ropte Carol. “Dee er her. Vi skal dra til kirken!”
“Ha det fint”, sa mamma.
Carol åpnet døren. “Hei, Dee”, sa hun. “Kom, så går vi!”
Carol, Jacqui og Dee gikk til bussholdeplassen. De gledet seg til å besøke en ny kirke. De hadde lest om den i et blad. De inviterte med seg noen andre venner også.
Den knallrøde bussen stoppet. Jentene gikk ombord. I London tok Carol og vennene hennes bussen nesten overalt.
Etter hvert som bussen stoppet underveis, kom det flere venner ombord. Vanessa, Sheila og Angela – alle kom!
Bussen stoppet foran et samfunnshus. Det var her kirkens møter ble holdt. Da Carol gikk gjennom døren, følte hun noe spesielt.
Carol lyttet til sangene, bønnene og talene. Hun hadde vært i andre kirker før. Men denne kirken føltes annerledes.
Da kirken var ferdig, tok jentene bussen hjem. “Vil dere gå igjen neste uke?” spurte Dee.
Carol smilte. “Det var det jeg tenkte!”
Jentene gikk i kirken om og om igjen. Folk der var så hyggelige. Noen ba dem alltid om å sitte ved siden av seg. Og når det var aktiviteter i løpet av uken, ble de alltid invitert. Carol følte at hun tilhørte en stor kirkefamilie.
Da Carol møtte misjonærene, ønsket hun allerede å bli døpt. Det gjorde Jacqui også. Men Carols foreldre sa nei. De syntes ikke jentene var gamle nok til å bestemme seg for å bli døpt.
De fleste av Carols venner fikk heller ikke lov til å bli døpt. Men hver søndag tok alle bussen til kirken. Carol var lei seg fordi hun måtte dra uten resten av familien. Men hun visste at det var viktig å dra.
Det gikk tre år. Carol ønsket fortsatt at hun kunne bli døpt. Hun ønsket å komme opp av vannet, ren og ubesmittet. Og hun visste at Den hellige ånds gave ville hjelpe henne så mye!
“Mamma”, sa Carol en dag: “Vær så snill, kan jeg bli døpt?”
Mamma var stille en stund. “Jeg har sett deg forandre deg siden du begynte å gå i kirken”, sa hun. “Jeg ser hvor hardt du prøver å ta gode valg hver dag. Hvis pappa sier ja, gjør jeg også det.”
Endelig kunne Carol og Jacqui bli døpt. Da misjonærene la hendene på Carols hode for å bekrefte henne, følte hun seg ren og sterk. Hun var glad for at hun hadde gitt løfter til Gud. Og nå var hun offisielt medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige!
Carol ga Jacqui en klem mens de ventet på bussen hjem. De var de første medlemmene av Kirken i sin familie. De var pionerer! Og det var en velsignelse Carol aldri ville ta for gitt.
England er et land i Vest-Europa. Det er en del av Storbritannia.
England har to templer.
Det er mer enn 8500 busser i London, Englands hovedstad.
Carol var 11 år gammel første gang hun gikk i kirken.
Senere ble Dee også døpt. I dag er Carol og Dee fortsatt gode venner!
Carol virker nå som medlem av Unge kvinners veiledende råd på generalplan.
Illustrasjoner: Katie Payne