Pionerer i alle land
Ludovics piano
Ludovic var glad for å kunne tjene vår himmelske Fader.
Ludovic løftet opp noen klappstoler og bar dem over gaten. Det var søndag, og kirken skulle begynne snart. Huset der de hadde kirke i Togo, hadde ikke nok plasser. Så Ludovic tok alltid med seg stoler fra bestefarens hus.
“Hvorfor vil du forlate en fin kirke for å gå til et lite skur?” ropte noen etter ham. “Kirken din har ikke engang benker!” sa en annen og lo.
Ludovic lot som om han ikke hørte. Jeg må bare fortsette å gjøre det rette, tenkte han.
Ludovic fikk først høre om Kirken da han var 10 år. Nå var han 12. Han og familien hans hadde nylig blitt døpt. Han hadde prestedømmet og hjalp til med å dele ut nadverden. Han sparte til og med litt av lunsjpengene sine for å kjøpe brød til nadverden hver uke. Ludovic var glad for å kunne tjene vår himmelske Fader.
Da kirken skulle begynne, var det lille rommet fullt. Noen satt på stolene Ludovic hadde tatt med. Andre sto.
Møtet begynte med en sang. “Israel, Israel, Gud deg kaller,” sang Ludovic. Han likte så godt å synge i kirken.
Etter kirken nynnet Ludovic da han satte bort stolene. Han nynnet mens han gikk hjem. Da fikk han en idé! Han tok frem leketøy-pianoet sitt. Kanskje han kan finne ut hvordan han kan spille “Israel, Israel, Gud kaller”!
Ludovic nynnet notene og spilte på forskjellige tangenter til han fikk det riktig. Snart lærte han seg å spille hele sangen.
Så husket han at familien hans hadde noen innspillinger av Kirkens salmer. Han lyttet til dem og lærte å spille andre sanger også. Ludovic øvde og øvde.
“Kan ikke du spille i kirken mens vi synger?” spurte Ludovics pappa en dag.
Ludovics mage gjorde et hopp. “Jeg er for sjenert,” sa han. “Hva om jeg bare roter det til?”
“Da fortsetter du,” sa pappa. “Du er en bedre pianist enn du tror.”
Søndagen etter bar ikke Ludovic bare stoler. Han tok også med seg leketøy-pianoet sitt til kirken. Da det var tid for åpningssangen, la han nervøst fingrene på tangentene. Så begynte han å spille. Alle sang med. Og det hørtes så bra ut!
Ludovic spilte i kirken hver søndag etter det. Noen ganger rotet han det til. Men han sluttet ikke. Da sangen ble for vanskelig å spille, sang de uten piano, og Ludovic ledet musikken.
Ludovic smilte. Det spilte ingen rolle for ham at de hadde kirke hjemme hos noen. Det spilte heller ingen rolle at folk gjorde narr av ham. Det som betydde noe, var at Ludovic brukte sine talenter til å tjene Gud.
Togo er et lite land i Vest-Afrika.
Nå er det 21 menigheter og grener der.
Togos offisielle språk er fransk.
En misjonær lærte Ludmelo å lese musikk slik at han kunne spille piano bedre.
Ludovic er voksen nå. Både han og hans hustru Benedict elsker musikk.
Ludovic eier et ekte piano hjemme og spiller orgel i kirken.
Illustrasjoner: Caroline Garcia