Sykkel-rampestreken
Vennene hans sa det ville bli morsomt. Men det føltes ikke riktig.
Sam syklet så fort han kunne opp bakken. Han lente seg fremover. Luften pisket gjennom håret hans. Hans venn Liam syklet ved siden av ham.
“Er du sliten?” sa Liam.
“Ikke i det hele tatt!” sa Sam.
Vennen deres Eric var allerede i parken på toppen av bakken.
“Komm schon! Kom igjen!” ropte han.
Sam og Liam nådde toppen av bakken. Guttene parkerte syklene sine og satte seg under et tre.
Liam tok opp en stein og kastet den. “Jeg kjeder meg.” Det var ikke mange steder å dra i den lille landsbyen i Sveits.
“Jeg også,” sa Eric. Han skrapte i jorden med en pinne.
“Vi kan fortsette å sykle,” sa Sam.
Liam gjorde en grimase. “Det er alt vi noensinne gjør.”
“La oss gjøre noe morsomt!” sa Eric. Han hoppet opp og gikk bort til sykkelstativet, der mange sykler sto parkert. Sam og Liam fulgte etter.
Sams mage føltes stram. Noen ganger var det Eric og Liam syntes var morsomt, ikke morsomt for ham. Eric og Liam likte å erte andre barn og si uhøflige ting i klassen. Men kanskje det ville være annerledes denne gangen.
Dessuten var det ikke mange gutter i Sams klasse. Hvis han ikke var venn med Eric og Liam, hvem skulle han da være venn med?
“La oss ta ventilhettene av alle dekkene,” hvisket Eric. “Vi kan gjemme dem ved treet.” Han knelte ned ved en skinnende rød sykkel og vridde en liten plasthette av et av dekkene.
Liam lo. “Ja! Det er så morsomt.”
Sam sukket. Nei. Denne gangen var ikke annerledes. “Jeg vet ikke,” sa han. “Kanskje vi bare skal gå.”
Eric dyttet Sams arm. “Å, kom igjen!” sa han. “Det er ingen som ser oss.”
“Det er bare små deler,” sa Liam. “Ingen vil engang legge merke til at de er borte.”
Sam prøvde å ignorere den dårlige følelsen i magen. Å ta ventilhettene ville ikke ødelegge syklene. Han trakk på skuldrene og nikket.
De tre guttene tok raskt alle ventilhettene av sykkelhjulene og løp tilbake til treet. De gjemte alle hettene under en stein og satte seg ned for å se på syklene. Liam og Eric fniste.
Snart kom en mann, låste opp sykkelen og syklet av gårde.
“Ser du? Han la ikke engang merke til det,” sa Liam.
Men det gjorde jeg, tenkte Sam.
Resten av dagen klarte ikke Sam å slutte å tenke på ventilhettene. Han ønsket at han kunne gi dem tilbake, men han visste ikke hvordan han kunne finne syklenes eiere. Han knelte ned og fortalte vår himmelske Fader om det.
“Jeg føler meg forferdelig,” sa Sam. “Jeg skulle ønske jeg aldri hadde gjort det. Vær så snill å tilgi meg, himmelske Fader.”
Dagen etter syklet Sam og vennene hans til parken igjen.
Nok en gang sa Eric: “La oss ta ventilhettene!”
Nok en gang sa Liam ja.
Sam husket bønnen sin. Og denne gangen følte han seg litt modigere.
“Jeg syns ikke vi skal gjøre det,” sa han.
“Hvorfor ikke?” sa Liam og rynket pannen. “Ingen la merke til det i går.”
“Jeg vil ikke at noen skal rote med sykkelen min,” sa Sam. Før noen av guttene kunne svare, hoppet han på sykkelen sin. “Kappløp til bakeriet!” ropte han. Så begynte han å sykle så fort han kunne.
Eric og Liam tok syklene sine også.
“Urettferdig!” Du fikk et forsprang,” ropte Liam.
Sam gliste da vennene hans syklet etter ham. Han hvisket en takk til vår himmelske Fader. Han følte seg mye bedre.
Illustrasjon: Shane Clester