Omsorgstjeneste utgjør en forskjell
Amelia var ikke sikker på om hun ville føle tilhørighet i kirken. Hun er så glad for at folk rakte ut en hånd til henne.
Foto: Daniel Scott
Amelia, en ung kvinne på New Zealand, hadde ikke vært i kirken på syv år.
Under foreldrenes skilsmisse var Amelias familie i en vanskelig situasjon, og de bestemte seg for å slutte å gå i kirken. “Vi fikk ikke støtte fra noen,” minnes Amelia.
Men en søndag syv år senere bestemte Amelias mor seg for å prøve å gå i kirken igjen. Der fikk hun en god opplevelse, og hun oppfordret døtrene til å gå tilbake til kirken sammen med henne. Amelia tenkte: “Hva har jeg å tape på det?”
“Jeg er så glad for at du er her”
“Jeg var litt nervøs til å begynne med,” sier Amelia. “Jeg hadde ikke det mest positive forholdet til Kirken.”
Men hun bestemte seg for å følge morens oppfordring, og det angrer hun ikke på. “Så snart jeg kom inn i kirken, sa folk til meg: ‘Jeg har ikke sett deg her før’ og ‘Velkommen til kirken vår’ og ‘Jeg er så glad for at du er her!’” Amelia minnes.
“Ingen fikk meg til å føle meg fremmed. Alle var veldig imøtekommende og vennlige.”
Men da Amelia så seg rundt i kirken, begynte hun å tenke at hun kanskje ikke ville passe inn likevel. “Jeg kunne ikke unngå å føle meg annerledes, for jeg begynte å sammenligne meg med det andre barn visste og hvem de kjente,” sier Amelia. “Mange barn i menigheten min er i slekt med hverandre eller har vært nære venner siden de var unge, så de syntes å kjenne hverandre godt,” sier hun.
Etter nadverdsmøtet kom biskopen bort til Amelia og sa: “Hei, jeg er biskop Watt. Jeg vil gjerne at du skal hilse på alle sammen.” Han tok henne med til klasserommet til Unge kvinner og presenterte henne for de andre jentene. “Det var en veldig viktig samtale, for det ga meg denne gnisten av håp om at jeg kunne bli en del av et fellesskap der jeg var,” forklarer Amelia.
Og det oppmuntret henne til å komme tilbake til kirken neste søndag.
En leksjon i vennlighet
Uken etter møtte Amelia India, biskopens datter. Hun sa: “Hei, jeg så deg her om dagen. Jeg heter India. Det ville vært veldig fint å bli kjent med deg.”
Den dagen snakket klassen om noe Amelia ikke hadde lært ennå. India lente seg over og spurte: “Forstår du dette?” Amelia sa: “Nei.” Da hjalp India henne til å forstå leksjonen.
“Jeg husker ikke hva leksjonen gjaldt nå, men jeg husker at hun la merke til at jeg trengte hjelp,” sier Amelia. “Det at hun var så vennlig mot meg var den viktigste lærdommen min den dagen.”
India lærte Amelia alt hun kunne om kirken, og hun hjalp Amelia å finne svar på spørsmålene sine. I løpet av disse første ukene og månedene ble hun som en veileder for Amelia. “Hun visste alltid nøyaktig hva hun skulle si,” minnes Amelia. “Det var det mest åndelige jeg hadde opplevd på mange år.”
Når Amelia prøvde å passe inn med nye mennesker, forsikret India henne om at ingen ville dømme henne fordi hun var ny i kirken. “Hun fikk meg til å føle at det var greit å være ny,” sier Amelia.
Amelia fortalte India litt om vanskelighetene i familiesituasjonen sin, blant annet at hun hadde bodd sammen med en voldelig far før foreldrene ble skilt. “India var den første personen jeg stolte på i dette miljøet,” sier Amelia. “Jeg vet at vår himmelske Fader utfører mirakler, for hver gang jeg snakket med India, sa hun alltid noe som hjalp. Hun sørget for at jeg aldri følte meg alene.”
Amelia sier at India forsikret henne om at hun kunne komme tilbake på sporet til det vår himmelske Fader ønsket for henne. “Jeg tror ikke jeg kunne ha kommet tilbake til kirken uten India eller biskop Watt,” sier Amelia.
India (t.v.) hjalp Amelia å føle seg velkommen i kirken igjen.
Det handler om å rekke ut en hånd
Vennskapet med India hjalp Amelia å komme nærmere Frelseren. “Da jeg kom tilbake til kirken, var jeg ikke sikker på hvordan jeg skulle ha et forhold til Jesus Kristus. India hjalp meg å forstå at selv om jeg ikke kunne se Frelseren, kunne jeg likevel føle hans kjærlighet, innflytelse og mirakler i livet mitt,” forklarer Amelia. “Hun viste meg Kristus-lignende kjærlighet. Nå ønsker jeg å være noens India. Jeg ønsker å være til hjelp for noen når de trenger meg.”
Amelia tror at omsorgstjeneste betyr mer enn å ta på seg et oppdrag – det handler om å rekke ut hånden til mennesker. “Det er å se noen i en vanskelig situasjon, og ikke vente på at de skal be om hjelp, men være der når noen andre kan ha nytte av det,” sier Amelia. “India og biskop Watt viste omsorg for meg da jeg var bekymret for at jeg ville mangle et fellesskap. Nå som jeg har det, er jeg så glad for at noen rakte ut hånden.”
Amelia vil at andre ungdommer skal vite at vår himmelske Fader og Jesus Kristus elsker dem, selv om de føler at de ikke passer inn. “Hvis du føler at du ikke er god nok, eller at du ikke hører hjemme her i denne Kirken, må du huske at dette også er din plass,” sier hun.
“Og du kan alltids komme tilbake.”