Så Hans Ånd kan være hos deg
Jeg ber av hele mitt hjerte om at dere må høre Åndens røst, som blir sendt til dere i så rikelig grad.
Mine brødre og søstre, jeg er takknemlig for anledningen til å tale til dere på Herrens sabbat, på generalkonferansen i hans Kirke nå i påsken. Jeg takker vår himmelske Fader for at han ga oss sin elskede Sønn, som kom frivillig til jorden som vår Forløser. Jeg er takknemlig for å vite at han sonet for våre synder og oppsto i oppstandelsen. Hver dag blir jeg velsignet ved å vite at jeg, på grunn av hans forsoning, en dag kan oppstå for å leve evig i en kjærlig familie.
Jeg vet disse tingene på den eneste måten noen av oss kan vite dem. Den hellige ånd har sagt til mitt sinn og hjerte at de er sanne – ikke bare én gang, men ofte. Jeg har hatt behov for denne kontinuerlige trøsten. Vi opplever alle tragedier da vi trenger Åndens oppmuntring. Jeg følte det en dag da jeg sto sammen med min far på et sykehus. Vi så min mor ta noen korte åndedrag – og så ikke mer. Da vi så på ansiktet hennes, smilte hun idet smerten forlot henne. Etter en stille stund, var far den første som sa noe. Han sa: “En liten jente har dratt hjem.”
Han sa det lavmælt. Han syntes å føle fred. Han sa noe han visste var sant. Han begynte rolig å samle sammen mors personlige ting. Han gikk ut i gangen for å takke hver og en av sykepleierne og legene som hadde hjulpet henne i flere dager.
Min far hadde Den hellige ånds veiledning slik at han kunne føle, vite og gjøre det han gjorde den dagen, i det øyeblikket. Han hadde mottatt løftet slik mange har: “Så hans Ånd kan være hos dem” (L&p 20:79).
Mitt håp i dag er å styrke deres ønske om og deres mulighet til å motta Den hellige ånd. Husk at han er det tredje medlem av Guddommen. Faderen og Sønnen er oppstandne personer. Den hellige ånd er en ånd i persons skikkelse. (Se L&p 130:22.) Dere velger selv å ta imot ham og ønske ham velkommen inn i deres hjerte og sinn.
Betingelsene for å motta denne himmelske velsignelsen er tydelig i de ord som blir uttalt hver uke, men de synker kanskje ikke alltid inn i vårt hjerte og sinn. For at Ånden skal bli sendt til oss, må vi “alltid minnes” Frelseren og “holde hans bud” (L&p 20:77).
Denne tiden av året hjelper oss å minnes Frelserens offer og at han kom frem fra graven som en oppstanden person. Mange av oss har bilder av disse hendelsene i vår hukommelse. Jeg sto en gang sammen med min hustru utenfor en grav i Jerusalem. Mange tror det var graven som den korsfestede Frelseren kom ut av som en oppstanden og levende Gud.
Den respektfulle guiden den dagen vinket til oss og sa: “Kom og se en tom grav.”
Vi bøyde oss ned for å gå inn. Vi så en stenbenk mot en vegg. Men til mitt sinn kom et annet bilde like virkelig som det vi så den dagen. Det var av Maria, som ble etterlatt av apostlene ved graven. Det var det Ånden lot meg se, og til og med høre i mitt sinn, like tydelig som om jeg hadde vært der:
“Men Maria stod utenfor ved graven og gråt. Som hun nå gråt, bøyde hun seg og så inn i graven.
Da får hun se to engler i skinnende hvite klær, som sitter der hvor Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene.
De sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham!
Da hun hadde sagt dette, snudde hun seg og så Jesus stå der. Men hun visste ikke at det var Jesus.
Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter? Hun trodde det var hagevokteren, og sa til ham: Herre, dersom du har båret ham bort, da si meg hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham!
Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun seg og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! Det betyr Mester.
Jesus sier til henne: Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke faret opp til Faderen! Men gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud” (Johannes 20:11-17).
Jeg har bedt om å få lov til å føle noe av det Maria følte ved graven, og det to andre disipler følte på veien til Emmaus da de gikk sammen med den oppstandne Frelseren som de trodde var en besøkende til Jerusalem:
“Men de nødde ham og sa: Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen heller. Han gikk da inn for å bli hos dem.
Og det skjedde da han satt til bords med dem, da tok han brødet, velsignet det og brøt det og gav dem.
Da ble deres øyne åpnet, og de kjente ham. Så ble han usynlig for dem.
Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!” (Lukas 24:29-32).
Noen av disse ordene ble gjentatt på et nadverdsmøte jeg deltok på for mer enn 70 år siden. Den gangen ble nadverdsmøtene holdt om kvelden. Det var mørkt ute. Forsamlingen sang disse kjente ordene. Jeg hadde hørt dem mange ganger. Men mitt varige minne er av en følelse jeg fikk en bestemt kveld. Den trekker meg nærmere Frelseren. Kanskje hvis jeg fremsier ordene, vil den komme til oss alle igjen:
O, bli hos meg, det aften er,
nå dagen er forbi.
Snart nattens skygger trenger frem,
din styrke du meg gi.
Vær i mitt hjem en hjertens gjest,
o bli, min Herre kjær!
O, bli hos meg, det aften er,
vår vandring har i dag
mitt hjerte fylt med kjærlighet;
i meg ha du behag.
Din nærhet har min sjel gitt ro,
o bli, min Herre kjær!
Mer verdifullt enn et minne om hendelser er minnet om Den hellige ånd som rører ved vårt hjerte, og hans kontinuerlige bekreftelse av sannhet. Mer verdifullt enn å se med våre øyne, eller å huske ord som uttales og leses, er det å huske følelsene som ledsaget Åndens stille røst. Det er sjelden jeg har følt den akkurat slik de reisende på veien til Emmaus gjorde – som en mild, men umiskjennelig brennende følelse i hjertet. Det er som oftest en følelse av lys og stille visshet.
Vi har det uvurderlige løftet om Den hellige ånd som ledsager, og vi har også sann veiledning om hvordan vi kan gjøre krav på denne gaven. Disse ordene blir uttalt av Herrens bemyndigede tjener med sine hender på vårt hode: “Motta Den hellige ånd.” I det øyeblikket har dere og jeg en forsikring om at han vil bli sendt. Men vår plikt er å velge å åpne vårt hjerte for å motta Åndens betjening gjennom et helt liv.
Profeten Joseph Smiths erfaringer gir oss en rettesnor. Han begynte og fortsatte sin tjenestegjerning med beslutningen om at hans egen visdom ikke var tilstrekkelig til å vite hvilken kurs han skulle følge. Han valgte å være ydmyk for Gud.
Deretter valgte Joseph å adspørre Gud. Han ba i tro på at Gud ville svare. Svaret kom da han var en ung gutt. Disse budskapene kom da han trengte å vite hvordan Gud ville at hans kirke skulle opprettes. Den hellige ånd trøstet og veiledet ham gjennom hele livet.
Han adlød inspirasjon da det var vanskelig. Han fikk for eksempel veiledning om å sende De tolv til England da han trengte dem som mest. Han sendte dem.
Han mottok irettesettelse og trøst fra Ånden da han satt fengslet og de hellige var forferdelig undertrykt. Og han adlød da han dro av sted til Carthage, selv om han visste at han var i livsfare.
Profeten Joseph satte et eksempel for oss på hvordan vi kan motta kontinuerlig åndelig veiledning og trøst gjennom Den hellige ånd.
Det første valget han gjorde var å være ydmyk for Gud.
Det andre var å be med tro på Herren Jesus Kristus.
Det tredje var å adlyde nøyaktig. Lydighet kan innebære å handle raskt. Det kan innebære å forberede seg. Eller det kan innebære å vente tålmodig på ytterligere inspirasjon.
Og det fjerde er å be om å bli kjent med andres behov og hjerte og hvordan vi kan hjelpe dem for Herren. Joseph ba for de nødlidende hellige mens han var i fengsel. Jeg har hatt anledning til å iaktta Guds profeter når de holder bønn, ber om inspirasjon, mottar veiledning og følger den.
Jeg har sett hvor ofte deres bønner handler om dem de elsker og tjener. Deres omtanke for andre synes å åpne deres hjerte for å motta inspirasjon. Det samme kan gjelde dere.
Inspirasjon vil hjelpe oss å tjene andre for Herren. Dere har sett det selv, slik jeg har. Min biskop sa en gang til meg – på et tidspunkt da min hustru opplevde mye stress i sitt eget liv: “Hver gang jeg hører om noen i menigheten som trenger hjelp, og jeg kommer dit for å hjelpe, finner jeg ut at din hustru har vært der før meg. Hvordan klarer hun det?”
Hun er som alle som er gode tjenere i Herrens rike. Det synes som om det er to ting de gjør. Gode tjenere har kvalifisert seg til å ha Den hellige ånd som en nesten konstant ledsager. Og de har kvalifisert seg til nestekjærlighetens gave, som er Kristi rene kjærlighet. Disse gavene har vokst i dem når de har brukt dem til å tjene av kjærlighet til Herren.
Måten bønn, inspirasjon og kjærlighet til Herren virker sammen i vår tjeneste, er for meg fullkomment beskrevet i disse ordene:
“Om dere ber meg om noe i mitt navn, så skal jeg gjøre det!
Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud.
Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig,
sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke. Dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere.
Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.
Ennå en liten stund, og verden ser meg ikke lenger. Men dere ser meg, for jeg lever, og dere skal leve.
På den dag skal dere kjenne at jeg er i min Far, og dere i meg, og jeg i dere.
Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham” (Johannes 14:14-21).
Jeg bærer mitt personlige vitnesbyrd om at Faderen i dette øyeblikk er oppmerksom på dere, deres følelser og de åndelige og timelige behovene til alle rundt dere. Jeg bærer vitnesbyrd om at Faderen og Sønnen sender Den hellige ånd til alle som har denne gaven, ber om denne velsignelsen og prøver å være verdige til den. Hverken Faderen eller Sønnen eller Den hellige ånd tvinger seg på oss. Vi er fri til å velge. Herren har sagt til alle:
“Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.
Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og har satt meg med min Far på hans trone.
Den som har øre, han høre hva Ånden sier” (Åpenbaringen 3:20-22).
Jeg ber av hele mitt hjerte om at dere må høre Åndens røst, som blir sendt til dere i så rikelig grad. Og jeg ber om at dere alltid vil åpne deres hjerte for å ta imot ham. Hvis dere ber om inspirasjon med ærlig hensikt og tro på Jesus Kristus, vil dere motta den på Herrens måte og i hans tid. Gud gjorde det for den unge Joseph Smith. Han gjør det i dag for vår levende profet, president Russell M. Nelson. Han har satt dere på samme vei som andre Guds barn for å tjene dem for ham. Jeg vet dette ikke bare ved det jeg har sett med mine øyne, men enda sterkere ved det Ånden har hvisket til mitt hjerte.
Jeg har følt Faderens og hans elskede Sønns kjærlighet til alle Guds barn i verden og til hans barn i åndeverdenen. Jeg har følt Den hellige ånds trøst og rettledning. Jeg ber om at dere må ha gleden av hele tiden å ha Ånden med dere som deres ledsager. I Jesu Kristi navn. Amen.