Forbered deg til å møte Gud
Å arbeide med guddommelig utnevnte ansvarsoppgaver i rettferdighet, enhet og likeverd vil forberede oss til å møte Gud.
Eliza R. Snow sa, da hun fortalte om innvielsen av Kirtland tempel (der hun var tilstede): “Seremoniene under innvielsen er kanskje innøvd, men intet jordisk språk kan beskrive de himmelske tilkjennegivelsene på denne minneverdige dagen. Engler viste seg for noen, mens alle som var tilstede følte et guddommelig nærvær, og hvert hjerte var fylt med herlighet og ubeskrivelig glede.”
De guddommelige tilkjennegivelsene som fant sted i Kirtland tempel var grunnleggende for hensikten med den gjenopprettede Jesu Kristi Kirke som er å tilveiebringe vår himmelske Faders barn frelse og opphøyelse. Når vi forbereder oss til å møte Gud, kan vi vite hva våre guddommelig utnevnte ansvarsoppgaver er ved å se på de hellige nøklene som ble gjengitt i Kirtland tempel.
I innvielsesbønnen ba profeten Joseph Smith Herren om å “godta dette hus… som du befalte oss å bygge.”
En uke senere, på første påskedag, viste Herren seg i et storartet syn og godtok sitt tempel. Dette fant sted den 3. april 1836, for nesten nøyaktig 182 år siden denne første påskedag. Det var også jødenes vårfestival – en av de sjeldne gangene når påsken og vårfestivalen overlapper hverandre. Etter at synet var over, viste tre profeter fra fordums tid seg, Moses, Elias og Elijah, og gjenga nøkler som var nødvendige for å fullføre Herrens hensikt med sin gjenopprettede Kirke i denne evangelieutdelingen. Denne hensikten har blitt ganske enkelt, men velformulert, definert som å samle Israel, besegle dem som familier og forberede verden til Herrens annet komme.
At både Elijah og Moses viste seg, hadde en “slående likhet… [med] jødisk tradisjon, som sier at Moses og Elijah vil ankomme sammen i ‘verdens endetid.’” Ifølge vår lære fullførte dette besøket grunnleggelsen av gjenopprettelsen ved at visse nøkler ble “gitt i de siste dager og for siste gang i det som er evangelieutdelingen i tidenes fylde.”
Kirtland tempel, både dets beliggenhet og størrelse, var relativt beskjedent. Men når det gjelder dets enorme betydning for menneskeheten, formet det evigheten. Fordums profeter gjenga prestedømsnøkler til Jesu Kristi evangeliums evige frelsende ordinanser. Dette forårsaket en overveldende glede hos trofaste medlemmer.
Disse nøklene gir “kraft fra det høye” til guddommelig utnevnte ansvarsoppgaver som utgjør den grunnleggende hensikten med Kirken. På den vidunderlige påskedagen i Kirtland tempel ble tre nøkler gjengitt:
For det første, Moses viste seg og gjenga nøklene til Israels innsamling fra de fire verdenshjørner, som er misjonærarbeid.
For det annet, Elias viste seg og gjenga nøklene til Abrahams evangelieutdeling, som innbefatter gjenopprettelsen av Abrahams pakt. President Russell M. Nelson har forklart at hensikten med paktens nøkler er å forberede medlemmer til Guds rike. Han sa, “Vi vet hvem vi er og [vi vet] hva Gud forventer av oss.”
For det tredje, Elijah viste seg og gjenga beseglingskraftens nøkler i denne evangelieutdeling, som er slektshistorie-arbeid og tempelordinanser som gjør frelse mulig for levende og døde.
Det er, under ledelse av Det første presidentskap og De tolvs quorum, tre utøvende råd ved Kirkens hovedkvarter som fører tilsyn med disse guddommelig utnevnte ansvarsoppgaver basert på de nøklene som ble gjengitt i Kirtland tempel. Det er Det utøvende råd for misjonærer, Det utøvende råd for prestedømmet og familien og Det utøvende råd for tempelarbeid og slektshistorie.
Hvor står vi idag med hensyn til å oppfylle disse guddommelig utnevnte ansvarsoppgavene?
For det første, når det gjelder Moses’ gjengivelse av nøklene til Israels innsamling, er det idag nesten 70 000 misjonærer spredt over hele jorden som forkynner Hans evangelium til Hans utvalgte. Dette er starten på oppfyllelsen av det store og fantastiske arbeidet som Nephi forutså blant både hedningene og Israels hus. Nephi så vår tid når Guds hellige ville være over hele jordens overflate, men at de ville være få på grunn av ugudelighet. Men han forutså også at de ville være “væpnet med rettskaffenhet og med Guds kraft i stor herlighet”. Når vi ser misjonærinnsatsen gjennom den gjenopprettede Kirkes korte historie, har den vært svært bemerkelsesverdig. Vi ser oppfyllelsen av Nephis syn. Selv om vi er få i antall, vil vi fortsette vår innsats og strekke oss ut til dem som vil ta imot Frelserens budskap.
For det annet, Elias viste seg og overga Abrahams evangelieutdeling og sa at i oss og vår ætt skulle alle generasjoner etter oss bli velsignet. På denne konferansen har det blitt gitt betydelig veiledning for å hjelpe til med å fullkommengjøre de hellige som forberedelse til Guds rike. Bekjentgjørelsen på prestedømsmøtet med hensyn til eldstenes og høyprestenes quorumer vil frigjøre prestedømskraft og myndighet. Hjemmelærervirksomhet og besøkende lærerinner, nå “omsorgstjeneste”, som så velformulert er blitt undervist om under dette møtet, vil forberede siste-dagers-hellige til å møte Gud.
For det tredje, Elijah gjenga beseglingsnøklene til denne evangelieutdelingen. For de av oss som lever på denne tiden, er økningen av templer og slektshistorisk arbeid fantastisk. Dette tempoet vil fortsette og øke inntil Frelserens annet komme, slik at ikke hele jorden vil “bli lagt øde ved hans komme.”
Slektshistorisk arbeid, som himmelen har velsignet med teknologi, har økt dramatisk de sist årene. Vi ville være ukloke dersom vi blir selvtilfredse med denne guddommelig utnevnte ansvarsoppgaven og forventer at tante Jane eller en annen engasjert slektning vil ta hånd om den. La meg dele president Joseph Fielding Smiths slående kommentarer: “Ingen er unntatt for denne store forpliktelse. Det forlanges av apostelen så vel som av den mest beskjedne eldste [eller søster]. Selv om vi har en stilling i Kirken, har utmerket oss, har tjenestegjort lenge i Kirken… gir ikke dette oss noen rett til å overse våre avdødes frelse.”
Vi har nå templer over hele verden og ressursene fra Hjelpefond for tempelbesøkende for å hjelpe dem som trenger det som bor langt fra et tempel.
Som enkeltpersoner gjør vi klokt i å evaluere vår innsats i misjonærarbeidet, tempel- og slektshistorisk arbeid, og i våre forberedelser til å møte Gud.
Rettskaffenhet, enhet og likeverd for Herren underbygger disse hellige ansvarsoppgavene
Med hensyn til rettskaffenhet, er dette livet den tiden vi har til å forberede oss til å møte Gud. Mormons bok gir flere eksempler på de tragiske konsekvensene som følger når enkeltpersoner eller grupper ikke holder Guds bud.
I mine levedager har verdslige anliggender og bekymringer gått fra den ene ytterligheten til den andre - fra tøysete og trivielle sysler til alvorlig umoral. Det er prisverdig at umoral uten samtykke har kommet frem i lyset og blitt fordømt. Slik umoral uten samtykke er mot Guds lover og mot samfunnets lover. De som forstår Guds plan skulle motsette seg samtykkende umoral som også er en synd. Familieerklæringen til verden advarer om at “den som bryter sin kyskhetspakt, mishandler sin ektefelle eller sine barn [eller noen andre for den saks skyld]… en dag vil stå til ansvar overfor Gud.”
Når vi ser oss rundt, ser vi ødeleggelsen av ugudelighet og avhengighet hvor vi enn snur oss. Hvis vi, som enkeltpersoner, virkelig er bekymret for vår Frelsers endelige dom av oss, burde vi søke omvendelse. Jeg er redd for at mange mennesker ikke lenger føler seg ansvarlig overfor Gud og ikke vender seg til Skriftene eller profetene for å få veiledning. Hvis vi som samfunn ville vurdere konsekvensene av synd, ville det være enorm offentlig motstand mot pornografi og det å gjøre kvinnen til et objekt. Som Alma sa til sin sønn Corianton i Mormons bok, “Ugudelighet har aldri vært lykke.”
Når det gjelder enhet, har Frelseren erklært: “Hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine.” Vi vet at stridighetens ånd er av djevelen.
I vår tid blir Skriftenes befaling om enhet i stor grad oversett, og for mange mennesker ligger vektleggingen på stammetilhørighet, ofte basert på status, kjønn, rase og rikdom. I mange land, om ikke de fleste, er folket dypt splittet med hensyn til hvordan man skal leve. I Herrens kirke er den eneste kulturen vi holder oss til og underviser om, Jesu Kristi evangeliums kultur. Den enhet vi søker er å bli forent med Frelseren og hans læresetninger.
Når vi ser på de primære hensiktene med Kirken, er de alle basert på likeverd for Herren og å følge Jesu Kristi evangeliums kultur. Med hensyn til misjonærarbeid, er hovedkvalifikasjonene for dåp å ydmyke seg for Herren og komme frem med et sønderknust hjerte og en angrende ånd. Utdannelse, rikdom, rase eller nasjonalitet blir aldri vurdert.
I tillegg tjener misjonærene ydmykt der de blir kalt. De prøver ikke å tjene basert på verdslige standarder som status eller forberedelse til fremtidige karrierer. De tjener av hele sitt hjerte, sinn og styrke uansett hvor de er kalt. De velger ikke sine misjonærledsagere, og de prøver iherdig å utvikle Kristus-lignende egenskaper, som er helt sentralt i Jesu Kristi kultur.
Skriftene gir veiledning for våre viktigste forhold. Frelseren underviste at det første bud var å “elske Herren din Gud.” Og det annet er å “elske din neste som deg selv.”
Frelseren forklarte i tillegg at alle er vår neste. Mormons bok gjør det klart at det ikke skal være noen -itter, stammer eller klasser. Vi må være forent og likeverdige for Gud.
Hellige ordinanser og guddommelige ansvarsoppgaver er bygget på disse premissene. Jeg vil anta at deres egne erfaringer i templet er lik mine. Hver gang jeg forlot min verdslige arbeidsdag i San Fransisco og ankom Oakland tempel, opplevde jeg en overveldende følelse av kjærlighet og fred. En stor del av det var fordi jeg følte at jeg var nærmere Gud og hans hensikter. De frelsende ordinanser var mitt primære fokus, men en betydelig del av de vakre følelsene var det likeverd og den enhet som gjennomsyrer templet. Alle er kledd i hvite klær. Det finnes ikke noe tegn til rikdom, rang eller utdannelsesnivå. Vi er alle brødre og søstre som ydmyker oss for Herren.
I det hellige beseglingsrommet er ordinansene for evig ekteskap like for alle. Jeg elsker det faktum at et par fra de enkleste kår og et par fra de mest velstående kår har akkurat den samme opplevelsen. De ifører seg de samme kapper og inngår de samme pakter over det samme alter. De mottar også de samme evige prestedømsvelsignelser. Dette gjøres i et vakkert tempel som er oppført ved bruk av tiendemidler fra de hellige og er Herrens hellige hus.
Å oppfylle guddommelig angitte ansvarsoppgaver, basert på rettskaffenhet, enhet og likeverd for Herren, gir personlig glede og fred i denne verden og forbereder oss til evig liv i den kommende verden. Det forbereder oss til å møte Gud.
Vi ber om at hver av dere, uansett deres nåværende omstendigheter, vil rådføre dere med biskopen deres og være verdige til å ha en tempelanbefaling.
Vi er takknemlige for at mange flere medlemmer forbereder seg til å dra til templet. Det har vært en stor økning i antall verdige voksne medlemmer med tempelanbefaling i mange år. Tempelanbefalinger til begrenset bruk for ungdom har økt dramatisk over de siste to årene. Den trofaste kjernen av medlemmer av Kirken har aldri vært sterkere.
Avslutningsvis, vær forvisset om at seniorlederne i Kirken som presiderer over Kirkens guddommelig utnevnte hensikter mottar guddommelig hjelp. Denne veiledningen kommer fra Ånden og noen ganger direkte fra Frelseren. Begge slags åndelig veiledning blir gitt. Jeg er takknemlig for å ha mottatt slik hjelp. Men veiledning blir gitt i Herrens tid, linje på linje og bud på bud, når “en allvitende Herre bevisst velger å skolere oss.” Veiledning for Kirken som helhet kommer bare til Hans profet.
Vi har alle hatt privilegiet å oppholde president Russell M. Nelson som vår profet og president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige på denne konferansen. De tolv, som en gruppe og enkeltvis, hadde en betydelig åndelig opplevelse da vi la våre hender på president Nelsons hode og ved president Dallin H. Oaks’ røst, ordinerte ham og beskikket ham som president for Kirken. Jeg vitner om at han ble forutordinert og har blitt forberedt hele sitt liv til å bli Herrens profet i vår tid. I Jesu Kristi navn. Amen.