Anta Den hellige ånd som din veileder
Det er virkelig en uforlignelig gave som kommer til dem som setter sin lit til Jesus Kristus. Denne gaven er Den hellige ånd.
På denne første påskedag går våre tanker til Herren Jesu Kristi oppstandelse og til den tomme graven, som gir alle troende håp i Jesu Kristi seier over det ellers sikre nederlag. Jeg tror, i likhet med apostelen Paulus, at akkurat slik Gud “reiste Kristus opp fra de døde, [skal han] også levendegjøre [våre] dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i [oss]”.
Å levendegjøre betyr å bringe til liv. Akkurat slik Kristus bringer vårt legeme tilbake til livet etter den fysiske død ved sin oppstandelses kraft, kan han også levendegjøre oss, eller vekke oss til live fra åndelig død. I Moses’ bok leser vi at Adam gjennomgikk en slik levendegjørelse: “[Adam] ble… døpt, og Guds Ånd falt på ham, og slik ble han født av Ånden og ble levendegjort i det indre menneske.”
Det er virkelig en uforlignelig gave som kommer til dem som setter sin lit til Jesus Kristus. Denne gaven er Den hellige ånd som gir oss det som Det nye testamente kaller “[liv] i Kristus”. Men tar vi noen ganger en slik gave for gitt?
Brødre og søstre, det er et spesielt privilegium å ha “antatt Den Hellige Ånd som [vår] veileder”, noe følgende opplevelse viser.
Under Korea-krigen tjenestegjorde fenrik Frank Blair på et troppetransportskip stasjonert i Japan. Skipet var ikke stort nok til å ha en formell skipsprest, så kapteinen spurte om bror Blair ville være skipets uformelle skipsprest, etter å ha lagt merke til at den unge mannen var en person med tro og prinsipper, høyt respektert av hele mannskapet.
Fenrik Blair skrev: “Skipet vårt ble fanget i en enorm tyfon. Bølgene var ca. 14 meter høye. Jeg var på vakt… da en av våre tre motorer stoppet og det ble meldt om en sprekk i skipets senterlinje. Vi hadde to motorer igjen, og den ene fungerte bare på halv kraft. Vi var i alvorlige vanskeligheter.”
Fenrik Blair fullførte vakten sin, og var i ferd med å legge seg da kapteinen banket på døren. Han spurte: “Vil du være så snill å be for dette skipet?” Fenrik Blair sa naturligvis at han ville gjøre det.
På dette stadiet kunne fenrik Blair ganske enkelt ha bedt: “Himmelske Fader, vær så snill å velsigne skipet vårt og holde oss trygge,” og så gått til sengs. I stedet ba han om å få vite om det var noe han kunne gjøre for å bidra til å ivareta skipets sikkerhet. Som svar på bror Blairs bønn tilskyndet Den hellige ånd ham til å gå til broen, snakke med kapteinen og finne ut mer. Han fant ut at kapteinen prøvde å avgjøre hvor raskt han skulle kjøre skipets gjenværende motorer. Fenrik Blair gikk tilbake til lugaren for å be igjen.
Han ba: “Hva kan jeg gjøre for å avhjelpe problemet med motorene?”
Som svar hvisket Den hellige ånd at han måtte gå rundt på skipet og observere for å innhente mer informasjon. Han gikk igjen tilbake til kapteinen og ba om tillatelse til å gå rundt på dekk. Så, med en livline knyttet rundt livet, gikk han ut i stormen.
Da han sto på akterstavnen, så han de gigantisk propellene dukke opp av vannet når skipet toppet en bølge. Bare én fungerte som den skulle, og den roterte veldig fort. Etter disse observasjonene ba fenrik Blair igjen. Det klare svaret han fikk, var at den gjenværende gode motoren var under altfor stor belastning, og måtte bremses ned. Dermed gikk han tilbake til kapteinen og ga denne anbefalingen. Kapteinen ble overrasket og sa at skipets maskinist nettopp hadde foreslått det motsatte – at de skulle øke turtallet på den gode motoren for å seile fra stormen. Likevel valgte kapteinen å følge fenrik Blairs forslag, og senket turtallet. Ved daggry var skipet trygt i smult farvann.
Bare to timer senere stanset den gode motoren helt. Med halv kraft på den gjenværende motoren klarte skipet så vidt å komme seg til havn.
Kapteinen sa til fenrik Blair: “Hadde vi ikke redusert turtallet på motoren da vi gjorde det, ville vi ha mistet den midt i stormen.”
Uten den motoren hadde det ikke vært mulig å styre. Skipet ville ha kantret og sunket. Kapteinen takket den unge siste-dagers-hellige offiseren og sa at han trodde det å følge fenrik Blairs åndelige tilskyndelser hadde reddet skipet og mannskapet.
Denne historien er ganske dramatisk. Selv om vi neppe kommer til å stå overfor slike alvorlige omstendigheter, inneholder denne historien viktige retningslinjer for hvordan vi kan motta Åndens veiledning oftere.
Når det gjelder åpenbaring, må vi først og fremst stille mottakeren vår inn på himmelens frekvens. Fenrik Blair levde et rent og trofast liv. Hadde han ikke vært lydig, ville han ikke hatt den åndelige tryggheten han trengte for å be slik han gjorde for skipets sikkerhet og om å motta en så konkret veiledning. Vi må alle gjøre en innsats for å innrette vårt liv etter Guds bud for å bli veiledet av ham.
Noen ganger kan vi ikke høre himmelens signal fordi vi ikke er verdige. Omvendelse og lydighet er veien til å oppnå tydelig kommunikasjon igjen. Det gammeltestamentlige ordet for omvende betyr “å vende” eller “snu”. Når du føler deg langt borte fra Gud, er det bare å bestemme deg for å vende deg bort fra synd og snu deg mot Frelseren, og du vil oppdage at han venter på deg med utstrakte armer. Han er ivrig etter å veilede deg, og du er bare en bønn unna å motta denne veiledningen igjen.
For det annet ba ikke fenrik Blair bare Herren om å løse problemet. Han spurte hva han kunne gjøre for å være en del av løsningen. På samme måte kan vi spørre: “Herre, hva skal jeg gjøre for å være en del av løsningen?” Istedenfor bare å ramse opp våre problemer i bønn og be Herren om å løse dem, skulle vi søke mer proaktive måter å motta Herrens hjelp på, og forplikte oss til å handle ifølge Åndens veiledning.
Det finnes en tredje viktig lærdom i fenrik Blairs historie. Kunne han ha bedt med en slik indre visshet hvis han ikke hadde mottatt veiledning fra Ånden ved tidligere anledninger? Tiden for å tørke støv av Den hellige ånds gave og finne ut hvordan vi bruker den, er ikke idet en tyfon er på vei. Denne unge mannen fulgte helt klart et mønster han hadde brukt mange ganger før, blant annet som heltidsmisjonær. Vi trenger Den hellige ånd som vår veileder i smult farvann, slik at hans røst vil være umiskjennelig for oss i den kraftigste storm.
Noen tror kanskje at vi ikke kan forvente daglig veiledning fra Ånden fordi “det [ikke er] tjenlig at [Gud] befaler i alle ting”, for da kan vi bli dovne tjenere. Dette skriftstedet ble imidlertid gitt til noen tidlige misjonærer som ba Joseph Smith om å søke åpenbaring som de skulle ha mottatt selv. I et tidligere vers ba Herren dem om å komme til misjonsmarken “etter å ha rådført seg med hverandre og med meg”.
Disse misjonærene ønsket konkret åpenbaring om reiseplanene sine. De hadde ennå ikke lært å søke sin egen veiledning i personlige saker. Herren kalte denne holdningen det den er, dovenskap. Tidlige medlemmer av Kirken var muligens så glade for å ha en sann profet at de sto i fare for ikke å lære hvordan de kunne motta åpenbaring selv. Å være åndelig selvhjulpen er å høre Herrens røst gjennom hans Ånd for vårt eget liv.
Alma ga sin sønn følgende råd: “Søk råd hos Herren i alt du foretar deg.” Å leve på denne måten – det vi ofte kaller “å leve ved Ånden” – er et stort privilegium. Det fører med seg en følelse av ro og visshet, så vel som Åndens frukter som kjærlighet, glede og fred.
Fenrik Blairs evne til å motta åpenbaring reddet ham og hans skipskamerater fra en rasende storm. Andre typer stormer raser i dag. Mormons boks lignelse om livets tre gir et kraftfullt bilde av hvordan man oppnår åndelig sikkerhet i en slik verden. Denne drømmen forteller om mørk tåke som plutselig oppstår for å bringe åndelig ødeleggelse til medlemmer av Kirken som vandrer på stien tilbake til Gud.
Når jeg tenker på dette bildet, ser jeg i mitt indre skarer av mennesker som ferdes langs denne stien, noen med et fast grep om jernstangen, men mange andre som bare følger i fotsporene til personene foran seg. Denne sistnevnte tilnærmingen krever lite tankearbeid eller anstrengelse. Man bare gjør og tenker det andre gjør og tenker. Dette fungerer greit i solskinn. Men bedrageriets stormer og falskhetens tåker oppstår uten forvarsel. I disse situasjonene er det å være kjent med Den hellige ånds røst et spørsmål om åndelig liv og død.
Nephis mektige løfte er at “alle som ville lytte til Guds ord og holde fast ved det, [aldri skulle] gå til grunne. Heller ikke kunne motstanderens fristelser og brennende piler overmanne dem, gjøre dem blinde eller lede dem bort til fortapelse”.
Å følge i fotsporene til personene foran deg på stien er ikke nok. Vi kan ikke bare gjøre og tenke det andre gjør og tenker. Vi må motta og følge veiledning. Vi må alle ha vår egen hånd på jernstangen. Da kan vi komme til Herren med ydmyk tillit, og vite at han “skal lede [oss] ved hånden og gi [oss] svar på [våre] bønner.” I Jesu Kristi navn. Amen.