Slektshistorie og tempelarbeid: Besegling og helbredelse

Av eldste Dale G. Renlund

i De tolv apostlers quorum

Når vi samler vår slektshistorie og drar til templet på vegne av våre forfedre, oppfyller Gud lovede velsignelser på begge sider av sløret.

Familieforhold kan være noen av de mest givende og samtidig utfordrende erfaringer vi får. Mange av oss har opplevd et brudd i en eller annen form innen familien. Et slikt brudd utviklet seg mellom to av heltene i gjenopprettelsen av Jesu Kristi Kirke i disse siste dager. Parley og Orson Pratt var brødre, tidlige konvertitter og ordinerte apostler. Hver av dem sto overfor en prøve på sin tro, men kom igjennom den med et urokkelig vitnesbyrd. Begge ofret og bidro storlig til sannhetens sak.

I Nauvoo-perioden ble forholdet deres anstrengt, og toppet seg i en opphetet, offentlig konfrontasjon i 1846. En dyp splid utviklet seg og varte lenge. Parley skrev først til Orson for å finne en løsning på spliden, men Orson svarte ikke. Parley ga opp og antok at korrespondanse var et tilbakelagt stadium, med mindre Orson tok initiativet.

Mange år senere, i mars 1853, fikk Orson høre om et prosjekt der en bok skulle utgis om etterkommerne etter William Pratt, den tidligste av brødrenes amerikanske forfedre. Orson begynte å gråte “som et lite barn” ved synet av denne slektshistoriske skattkisten. Hans hjerte smeltet, og han bestemte seg for å reparere bruddet med sin bror.

Orson skrev til Parley: “Nå min kjære bror, det er ingen blant alle etterkommere etter vår forfader, [løytnant] William Pratt, som har like dyptgripende interesse av å finne hans etterkommere som oss.” Orson var en av de første som forsto at siste-dagers-hellige er forpliktet til å undersøke og utarbeide slektshistorie, slik at vi kan utføre stedfortredende ordinanser for våre forfedre. Brevet fortsatte: “Vi vet at vår fedres Gud har hatt en hånd med i alt dette… Jeg ber om forlatelse for at jeg har unnlatt å skrive til deg… Jeg håper du vil tilgi meg.” Til tross for deres urokkelige vitnesbyrd, var kjærligheten til deres forfedre det som helbredet bruddet og leget såret, og at det ble søkt og gitt tilgivelse.

Når Gud leder oss til å gjøre noe, har han ofte mange formål i tankene. Slektshistorie og tempelarbeid er ikke bare for de avdøde, men velsigner også de levende. I Orson og Parleys tilfelle vendte det deres hjerter til hverandre. Slektshistorie og tempelarbeid ga kraften til å helbrede det som trengte helbredelse.

Som medlemmer av Kirken har vi et guddommelig forordnet ansvar for å finne våre forfedre og utarbeide vår slektshistorie. Dette er noe langt mer enn en anbefalt hobby, fordi frelsens ordinanser er nødvendig for alle Guds barn. Det er vår oppgave å finne våre egne forfedre som døde uten å motta frelsens ordinanser. Vi kan utføre ordinansene stedfortredende i templer, og våre forfedre vil kunne velge å akseptere ordinansene. Vi oppfordres også til å hjelpe medlemmer i menigheten eller staven med deres familienavn. Det er helt fantastisk at vi gjennom slektshistorisk arbeid og tempelarbeid kan bidra til å forløse de døde.

Men når vi deltar i slektshistorisk arbeid og tempelarbeid i dag, gjør vi også krav på “helbredende” velsignelser som er lovet av profeter og apostler. Disse velsignelsene er også helt fantastiske på grunn av deres omfang, hvor konkrete de er og deres følger i jordelivet. Denne lange listen innbefatter disse velsignelsene:

Bedre forståelse av Frelseren og hans sonoffer,
Større innflytelse av Den hellige ånd for å føle styrke og retning for vårt eget liv,
Større tro, slik at omvendelse til Frelseren blir dyp og varig,
Større evne og motivasjon til å lære og omvende oss som følge av en forståelse av hvem vi er, hvor vi kommer fra, og en tydeligere innsikt i hvor vi skal,
Mer lutrende, helliggjørende og dempende innflytelser i vårt hjerte,
Større glede gjennom en økt evne til å føle Herrens kjærlighet,
Flere velsignelser i familien, uavhengig av gjeldende, tidligere eller fremtidig familiesituasjon eller hvor ufullkomment slektstreet ditt enn er,
Større kjærlighet til og verdsettelse av forfedre og nålevende slektninger, slik at vi ikke lenger føler at vi er alene,
Større evne til å skjelne det som har behov for helbredelse, og gjennom det, ved Herrens hjelp, tjene andre,
Mer beskyttelse mot fristelser og djevelens forsterkede innflytelse, og
Mer hjelp til å lege urolige, sønderknuste eller engstelige hjerter, og helbrede det sårede.

Hvis du har bedt om noen av disse velsignelsene, delta i slektshistorisk arbeid og tempelarbeid. Når du gjør det, vil dine bønner bli besvart. Når ordinanser utføres på vegne av de avdøde, helbredes Guds barn på jord. Ikke så underlig da at president Russell M. Nelson i sitt første budskap som Kirkens president, erklærte: “Din tilbedelse i templet og din tjeneste der for dine forfedre, vil velsigne deg med økt personlig åpenbaring og fred, og vil forsterke din forpliktelse til å holde deg på paktens sti.”

En tidligere profet forutså også velsignelser til både de levende og de døde. Et himmelsk sendebud viste Esekiel et syn der han så et tempel og vann som strømmet ut fra det. Esekiel ble fortalt:

“Dette vannet renner… videre ned til ødemarken og faller så i havet. Og når det ledes ut i [det døde] havet, blir vannet der sunt.

Alle levende skapninger, som det vrimler av overalt hvor dobbeltbekken kommer, skal leve. Og fiskene skal bli meget tallrike. For når dette vannet kommer dit, blir det sunnhet og liv overalt hvor elven kommer.”

Det er verdt å merke seg to kjennetegn ved vannet. For det første: Selv om den lille bekken ikke fikk tilsig fra andre bekker, vokste den til en mektig elv, og ble bredere og dypere desto lenger den fløt. Noe tilsvarende skjer med velsignelser som strømmer fra templet når mennesker besegles som familier. Vekst av betydning inntreffer og går bakover og fremover gjennom generasjoner idet beseglende ordinanser sammenføyer familier.

For det annet: Elven fornyet alt den kom i kontakt med. På samme måte har templets velsignelser en forbløffende evne til å helbrede. Tempelvelsignelser kan helbrede hjerter, liv og familier.

La meg gi en illustrasjon. I 1999 falt en ung mann ved navn Todd sammen som følge av en sprukket blodåre i hjernen. Selv om Todd og familien hans var medlemmer av Kirken, var aktiviteten sporadisk og ingen hadde fått oppleve templets velsignelser. Den siste kvelden Todd levde, satt hans mor, Betty, ved sengekanten og strøk ham over hånden og sa: “Todd, hvis du virkelig må forlate oss, så lover jeg at jeg skal sørge for at tempelarbeidet blir gjort for deg.” Neste morgen ble Todd erklært hjernedød. Kirurger transplanterte Todds hjerte inn i min pasient, en bemerkelsesverdig person som het Rod.

Noen få måneder etter transplantasjonen, fikk Rod kjennskap til hvem hjertedonorens familie var, og begynte å brevveksle med dem. Omtrent to år senere inviterte Todds mor, Betty, Rod til å være tilstede når hun skulle dra til templet for første gang. Rod og Betty møttes ansikt til ansikt for første gang i det celestiale rom i St. George Utah tempel.

En tid senere døde Todds far, Bettys ektemann. Et par år senere inviterte Betty Rod til stedfortredende å representere hennes avdøde sønn som skulle motta sine tempelordinanser. Det gjorde Rod med takknemlighet, og det stedfortredende arbeidet kulminerte i beseglingsrommet i St George Utah tempel. Betty, som knelte ved alteret overfor sitt barnebarn som var stedfortreder, ble beseglet til sin avdøde ektemann. Med tårer som rant nedover kinnene vinket hun så Rod til seg for å være med dem ved alteret. Rod knelte ved siden av dem som stedfortreder for Bettys sønn, Todd, hvis hjerte fremdeles banket i Rods bryst. Rods hjertedonor, Todd, ble deretter beseglet til sine foreldre for all evighet. Todds mor hadde oppfylt løftet hun hadde gitt sin døende sønn flere år tidligere.

Men historien ender ikke der. Femten år etter hjertetransplantasjonen ble Rod forlovet, og spurte meg om jeg ville utføre beseglingen i Provo Utah tempel. På bryllupsdagen traff jeg Rod og hans vidunderlige tilkommende, Kim, i et tilstøtende rom til beseglingsrommet der deres familier og nærmeste venner ventet. Etter en kort samtale med Rod og Kim, spurte jeg om de hadde noen spørsmål.

Rod svarte: “Ja. Min donorfamilie er her og vil gjerne treffe deg.”

Jeg var ikke forberedt på dette, og spurte: “Mener du at de er her? Akkurat nå?”

Rod svarte “ja”.

Jeg gikk rundt hjørnet og ba familien komme til oss fra beseglingsrommet. Betty, datteren og svigersønnen hennes kom inn til oss. Rod hilste på Betty med en klem, takket henne for at hun kom, og presenterte så meg for henne. Rod sa: “Betty, dette er eldste Renlund. Han er den legen som passet på din sønns hjerte i så mange år.” Hun gikk frem og ga meg en klem. Og i flere minutter etter det var det klemmer og gledestårer i hele rommet.

Etter å ha gjenvunnet fatningen forflyttet vi oss inn i beseglingsrommet, der Rod og Kim ble beseglet for tid og all evighet. Rod, Kim, Betty og jeg kan vitne om at himmelen var veldig nær, at det var noen som var sammen med oss den dagen som tidligere hadde gått gjennom sløret fra jordelivet.

Gud, med sine ubegrensede evner, besegler og helbreder individer og familier tross tragedie, tap og prøvelser. I blant sammenligner vi de følelsene vi får i templet med det å ha fått et glimt av himmelen. Den dagen i Provo Utah tempel fikk dette sitatet fra C. S. Lewis gjenklang hos meg: “[Dødelige] kan uttrykke om en lidelse i jordelivet: ‘Ingen fremtidig lykke kan veie opp for den’, uvitende om at Himmelen, når man har nådd dit, vil arbeide bakover og omgjøre selv den smerten til herlighet… De Velsignede vil si: ‘Vi har aldri bodd noe annet sted enn i Himmelen.’”

Gud vil styrke og hjelpe oss og holde oss oppe, og han vil løfte oss opp fra den dypeste grunn. Når vi samler vår slektshistorie og drar til templet på vegne av våre forfedre, oppfyller Gud flere av disse lovede velsignelsene samtidig på begge sider av sløret. Likeledes blir vi velsignet når vi hjelper andre i menigheten eller staven vår til å gjøre det samme. Medlemmer som ikke bor i nærheten av et tempel, mottar også disse velsignelsene gjennom å delta i slektshistorisk arbeid, ved at de finner sine forfedres navn slik at tempelordinansene kan bli utført.

President Russell M. Nelson har imidlertid advart: “Vi kan bli inspirert dagen lang av erfaringer med tempelarbeid og slektshistorie som andre har hatt. Men vi må gjøre noe for faktisk å oppleve gleden selv.” Han fortsatte: “Jeg oppfordrer dere til ydmykt å overveie hva slags offer – fortrinnsvis et offer av tid – dere kan gi for å utføre mer tempelarbeid og slektshistorie i år.” Når du tar imot president Nelsons utfordring, vil du finne, samle og knytte din familie sammen. I tillegg vil velsignelser strømme til deg og din familie som elven som Esekiel omtalte. Du vil se helbredelse finne sted der det er behov for helbredelse.

Orson og Parley Pratt erfarte den helbredende og beseglende virkning av slektshistorisk arbeid og tempelarbeid tidlig i denne evangelieutdelingen. Betty, hennes familie og Rod opplevde det. Det kan også du. Gjennom sitt sonoffer tilbyr Jesus Kristus disse velsignelser til alle, både de døde og de levende. På grunn av disse velsignelsene vil vi innse at vi – metaforisk sett – “aldri [har] bodd noe annet sted enn i Himmelen.” Dette vitner jeg om i Jesu Kristi navn. Amen.